Blomst holder stilen og energien
Artist: Blomst
Album: «Stil» (2024)
Plateselskap: Indie Recordings
Tekst: Ingerid Silsand / Foto: Mille Frømyhr
Det er veldig gode grunner til å være Blomst-fan hvis man er av typen som liker glade punkelåter med eksistensielt alvor bak, framført på norsk og med sterk kvinnelig vokal. Jeg ble i fyr og flamme da låta «Økernsenteret» ble sluppet i 2023, og kjente at dette bandet, det er stadig lett å være glad i. De har levert endel konserter i år allerede, hvor undertegnede har vært entusiastisk til stede i fullstappa saler. Ida Dorthea Horpestad har en sterk stemme og hun utnytter potensialet i den til fulle på deres nye album Stil, som holder relativt stø punkekurs og tilfører noe nytt i form av bl. a. ny produsent.
Dans til du dør åpner albumet med et smell, en låt jeg også anbefalte i Ferske spor tidligere i år. Akkurat den låta minner ikke lite om Santigold, en artist som slo ganske greit an som sjangeroverskridende og dansegulvfyllende rundt år 2008, men som overhodet ikke kan kalles garasjerock. Noe som får meg til å lure på om Blomst, er de egentlig et garasjerockband lenger? Neste låt ut, «Jeg er her», kaster alle tanker om akkkurat det overbord. Låta handler om alt man bærer med seg, med linjer som «jeg er for skitten til å fødes på ny». «Økernsenteret» er en sterk låt som enkelt og greit handler om å henge. Det er mye spilleglede i det samkjørte bandet.
De andre i bandet i tillegg til frontkvinne Ida er Teodor Frømyhr-Andersen, Stian Fjeld Engen og Lasse Febakke Straum, og Blomst har 14 år på baken som band. De har modnet musikalsk, men er unge i uttrykk og tekster, som i «Schtøgg». Enda en tøff banger, som handler om å ikke finne seg i å bli behandla dårlig av en man trodde var en venn og sette skapet på plass, eller rett og slett sette skapet fra seg. Den musikalske modenheten kan også ha å gjøre med at de i større grad skriver låtene sammen, og at Preben Andersen fra et annet eminent liveband, rockebandet Death By Unga Bunga, har produsert. Det kler uttrykket deres.
På Stil har det noe rufsete, eller skal vi si sporty og freshe, blitt sydd sammen til en tight helhet tross noe varierende låtuttrykk. Blomst har et særpreg, eller oppskrift om du vil, og den tviholder de på à la Ramones, selv om de nå utfordrer enkelte grenser. Å nevne andre norske helter som Raga Rockers blir ikke første gang fra en anmelder, men det er sant, og i «Ypper» hører jeg inspirasjon fra Jokke og Valentinerne. Og når Ida skriker «blir du med å se på spoooort!» på låta «Sport» tenker jeg at dét, det skal jeg, for å glemme alt det fæle i verden. Bandet sier at de nå tør å vise både sårbarhet og å skrive enkle låter om eksistensielle ting, denne låta er et eksempel her, med tekst som:
Sola skinner på den som har alt
hvorfor skal jeg grine, når det er du som har falt?
jeg har fri så det går
bra om de streiker i år
Vil du være med og se på sport?
«Stikk meg tusen ganger» ber om høy spillerotasjon på alle plattformer hjemme og ute, og baker sammen angst for nåler og en følelse av å ikke være tøff nok når man ikke tør å tatovere seg. Jeg kan også lese en god del humor og kritikk av «unikhet» på tatovert hud her, i tillegg til nevnte enkelhet når det egentlig handler om noe mer alvorlig. Her kan jeg si, jeg syns Blomst er mer enn tøffe nok og det helt uten tatoveringer.
Jeg drømte at jeg var kul jeg drømte at jeg hadde hull i huden jeg var ikke redd og det var deilig jeg kunne passe inn og skille meg ut jeg våkna og jeg var blank jeg våkna og jeg var redd jeg våkna på en seng av nåler, usikker på hvor mye kunst jeg tåler
Foto: Indie Recordings
Jeg vil anbefale å ta en ekstra titt på Stils coverart av Lasse Febakke Straum, hinter den ikke til et annet «sporty» punkeband sitt cover, nemlig Viagra Boys «Cave World» fra 2022? Ikke vet jeg, men å holde hender i KI’s tidsalder er både veldig enkelt og veldig komplisert, kan det se ut som. I tillegg fungerer coveret som en enkel oppsummering av plata i form av piktogrammer; verden står i brann, det drikkes og festes, man henger og har angst.
Blomst evner å variere og utvikle seg såpass mye innenfor sine rammer at de stadig er et friskt pust på den norske musikkscenen, og vil inspirere kommende og enda yngre band til å kjøre på. Det hadde ikke forundra meg om de kan fylle mye større scener enn de har gjort hittil hvis de fortsetter på denne måten, noe jeg egoistisk sett ikke håper i og med gleden jeg får av gladpunk på middels store scener. Jeg vil at Blomst skal være Blomst, og «Stil» er definitivt et Blomst jeg heier på, og som er spennende å følge med på. Jeg blir beroliget av vokalist Ida:
«Vi tar helt klart med oss at musikken er laget for å kunne spilles live, for å underholde publikum og sette seg på hjernen. Vi har det ganske bra i livet og koser oss med musikken.»
Takk, Blomst.
De spiller forresten både på By:Larm 14.9., samt Halden, Drammen og (minst?) enda en gang i Oslo denne høsten. Gå!
