Fra bok til film – No country for old men

Den visuelle kunstens verden er full av tolkninger. En av de mest utbredte er når litteratur blir tolket og adaptert til filmlerretet. Det finnes uttallige eksempler på mindre vellykkede forsøk, men også noen virkelig gode. En av disse er utvilsomt «No country for old men«, Cormac McCarthys roman fra 2005.

Llewellyn Moss er mannen som ute på jakt i ødemarken i Texas plutselig får øye på et uvanlig scenario gjennom kikkertlinsa: tomme biler, døde, blodige mennesker og i hjelskutte hunder. For ikke å glemme en koffert stappfull av pengesedler og et lasteplan med flere kilo heroin. En narkohandel har åpenbart gått veldig galt. Moss tar kofferten og stikker av. Samtidig ligger en sheriffassistent i armene på Anton Chigurh på gulvet på politistasjonen ikke langt unna og blir kvalt til døde, forgjeves strittende i mot mens blodet spruter.

Slik settes tonen i åpningen i filmversjonen av «No country for old men» (2007). Bak kamera stod brødreparet Joel og Ethan Coen. I et sobert, åpent og nesten fargeløst villmarksscenario lar de Llewellyn Moss, spilt av Josh Brolin, gjøre sin grufulle oppdagelse parallelt med at vi introduseres for fortellingens mest fryktinngytende karakter: Anton Chigurh, i Javier Bardems skikkelse. Fra begynnelsen fortelles Moss’ og Chigurhs historier parallelt, og sakte veves de sammen i det de blir til jeger og bytte – Chigurh jakter på Moss og kofferten med pengesedler.

Det er en tredje hovedperson i historien også; sheriff Ed Tom Bell. Tommy Lee Jones gestalter rollen som den desillusjonerte småbysheriffen som ser hvordan årene går, mens samfunnet forandrer seg. Foran øynene på ham vokser det frem en helt ny type kriminelle. Bell ble sheriff akkurat som faren og farfaren. Siden deres tid er alt forandret. Våpen, penger og narkotika har blitt den nye kriminaliteten. Moral og ydmykhet er borte, tilbake står kun råskapen. Den grusomme, totalt meningsløse og nådeløse råskapen. I historien personifisert gjennom Chigurh. Det er denne råskapen som står sentralt i fortellingen, samt menneskets forsøk på å prøve å forstå den i lys av sin samtid.

Ser man på åpningssekvensen i romanen, oppdager man at filmen har lagt seg tett opp til denne. En lang rekke med tilbakeblikk av sheriff Bell åpner boka. Han reflekterer over sine år som forvalter av loven, og hvordan tidene har forandret seg. Han ser tilbake med glede, og fremover med gru. I sitt klassiske stilistisk rene, men mettede språk fargelegger McCarthy det som er hans hovedperson på en nydelig måte. Et av virkemidlene er den tjukke sørstatsdialekten, noe som gjør Bell til en veldig levende karakter fra første stund.

Et sterkt stjernegalleri til tross, det er filmversjonens Chigurh som stjeler det meste av oppmerksomheten på lerretet. I romanen tegner McCarthy et mer diffust bilde av den lovløse Chigurh. Det er vanskelig å få «tak på» ham og forstå akkurat hvor farlig denne drapsmaskinen er.

Levende bilder har andre virkemidler å spille på, og gjør det på en måte enklere for Coen-brødrene enn McCarthy å vise Chigurhs sanne natur: med fysisk visuelle midler som utseende; klær og hår, kroppsspråk, blikk og stemme. I tillegg er det en sterkere opplevelse å se ham drepe mennesker med gassbeholder og slange i kaldt blod på et lerrett, i «levende live», enn å lese om det i nøktern språkdrakt i ei bok.

McCarthy selv uttalte at han var svært fornøyd med adapsjonen, noe som er lett å forstå. Hans stilistisk rene språk gjenspeiles i filmens enkle linjer, fravær av filmmusikk og nedtonede drama.

Ann-Sofi S. Emilsen