«…før alt skal forandres»

Vi fortsetter suksessen med å publisere lovende forfatterstudenter. Dagens tekst er av Runa Fjellanger, student ved Forfatterstudiet i Tromsø.

Foto over: Amanda Tipton, Flickr.

 [utdrag fra en roman]

Det sitter et barn på huk, gresset er grønt og gult i flekker, det vannes ikke av annet enn regnvær, det regner ikke ofte her. I gresset vokser gule blomster som barnet plukker, de ser ut som smørblomster, barnet sitter på huk og plukker dem, samler blomstene mellom to fingre. Et lite stykke unna er det en åker, lysegule aks blir bøyd av vinden, bak åkeren ligger det en skog, løvtrær, mørkegrønne, et gjerde skiller åkeren og skogen, skogen ligger på en lav åskam, barnet vender ryggen mot en campingplass, hun sitter på huk, lener rumpa mot baksiden av leggene, plukker blomster. Barnet har lilla buksedrakt med lysegule stjerner på, hun har brune, praktiske sandaler, hun plukker gule blomster, hun ser ned på bakken, biter seg i underleppa når hun konsentrerer seg, håret faller ned foran ansiktet. Barnet har tjukt og lyst hår i bollesveis, tynne armer, runde kinn, hun plukker gule blomster, hun plukker blomster til en mamma, til en pappa.

Men nå sitter barnet fortsatt på huk, flytter seg småsteg bortover for å komme nærmere neste gule blomst, men reiser seg ikke, ser ikke opp, legger ikke håret bak ørene, løper ikke tilbake til campingplassen for å vekke en mamma, en pappa, tenker ikke på frokost, tenker ikke på åkjøre videre, tenker ikke på de lange dagene på autobahn, tenker ikke på rasteplassene, tenker ikke på kassettene de spiller i bilen, tenker ikke på utsikta fra barnesetet, tenker ikke på å sitte bak i bilen og se veiene, trærene, jordene, fjellene forsvinne. Barnet tenker ikke på en mamma, en pappa på campingplassen, barnet plukker gule blomster, biter seg i underleppa og konsentrerer seg, plukker de blomstene som har lengst stilker.

Barnet legger ikke merke til en pappa som har stått opp, en pappa som sjekker at alt går bra med barnet, en pappa som har kameraet i bukselomma og tar to bilder av barnet som plukker gule blomster, barnet som plukker gule blomster så konsentrert at hun ikke hører lyden av kameraet, en pappa som går tilbake til campingplassen. Barnet tenker ikke på en pappa som et par uker seinere skal hente bildene fra fremkalling, alt skal være annerledes om et par uker, men likevel skal han hente bildene, han skal se gjennom bildene, vise dem til barnet, peke sammen med barnet, si der er du, si der er jeg. Barnet skal si at hun vil ha bildene, peke på de bildene hun liker, barnet skal få det dårligste bildet av barnet som sitter på gresset foran en åker foran et gjerde foran en skog som ligger på en åskam. Barnet skal fylle sitt eget fotoalbum med utydelige bilder, B-bilder, bilder der barnet ser vekk, bilder av en mamma der ansiktet ligger i skygge, uskarpe bilder av barnet som sitter på en pappas fang, barnet skal samle på de uutvalgte bildene.

Men ikke ennå, før barnet skal peke på bildene, før alt skal forandres, her, nå, skal barnet våkne på en campingplass også neste morgen, barnet skal stå opp først, barnet har ikke foreldre som blir redde når de ser at hun har stått opp, barnet har foreldre som venter med å bli redde til de er sikre på at det er god grunn til det. En gang skal barnet løpe inn i en skog i Sverige og være helt umulig å finne, hun er kanskje sint, hun vil alltid være dramatisk når hun er sint, når hun blir eldre og de skriker til hverandre vil hun ofte tenke at det aldri kommer til å bli det samme, at det var siste gang hun snakket med dem, ropte til dem, at det er ødelagt for alltid. Hun løper inn mellom de svenske trærne, det er ikke en stor skog, men et lite barn kan like gjerne forsvinne i en liten skog som i en stor skog, foreldrene roper, foreldrene leter, foreldrene løper etter og da skal foreldrene bli redde, men på denne reisen blir ikke foreldrene redde, det er lenge før årtusenskiftet og det er ennå ingen som er redde på bilferie i Europa. Barnet skal våkne på en campingplass også neste morgen, barnet skal våkne på en campingplass mange morgener den sommeren, barnet skal stå opp først, barnet skal plukke blomster igjen, dagene skal være vanskelig å skille i ettertid, de er fylt med bil og vei og campingplasser og blomstene barnet har plukket. En dag skal barnet møte en myk og stor hund, en hund som bøyer seg rundt henne så hun blir omgitt av myk pels, barnets klissete hender griper om pelsen, bare noen år seinere er hun redd for hunder, men ikke ennå. En annen dag skal barnet møte et annet barn, hun møter ikke mange andre barn denne sommeren, mennesker som bor påcampingplasser reiser sjeldent samme vei, en dag og en natt på et sted gir såvidt barnet tid til å titte nysgjerrig på de andre barna, barn som ler på andre språk, barn som er glemt dagen etter, de fleste av dem er glemt raskt. Barnet skal sove lenge en dag også, barnet skal sove lenge dagen etter at hun har besøkt en dyrehage, barnet skal fåse en zebra i en innhegning, barnet får klappe zebraen, livet skal være ganske enkelt da, et liv på motorveien er ganske enkelt, lenge skal de tenke at det er dette som er greia, «dette er lykken» skal foreldrene si til hverandre, før alt er annerledes skal de si det, men ikke ennå, nå sitter barnet på huk og plukker gule blomster.

*

Runa Fjellanger

Mine litterære inspirasjonskilder:

For en identitetsmarkør, jeg kjenner jeg blir strebete bare av å lese spørsmålet. Nå skal jeg liksom finne en god blanding: noe pretensiøst nok til at leserne skjønner at jeg veit hva god litteratur er, noe upretensiøst nok til at leserne skjønner at jeg er akkurat som dem.

Mitt favorittskrivested:

Jeg liker best å skrive et sted med litt nørdete stemning, typ Blindern. Når alle andre jobber konsentrert, må jeg også gjøre det, man kan ikke se på Netflix i stedet for å skrive på Blindern. Eller rydde rommet eller vanne planter eller vaske klær eller alle andre ting som er superkjedelige ellers, men veldig gøy når jeg prøver å jobbe.

Mitt sterkeste bibliotekminne:

Altså, jeg har mange bibliotekminner; jeg er en St. Hanshaugen-jente og har vokst opp med hovedbiblioteket som lokalbibliotek. Men akkurat nå er mitt sterkeste bibliotekminne et litt dårlig et, nemlig den første gangen jeg var innom hovedbiblioteket etter at skjønnlitteraturavdelinga ble flytta ned til det rommet der CDene var før. Hva skjer med det? Jeg synes skjønnlitteraturen fortjener både bedre plass og en finere plass, det er jo når mye bøker står framme at man oppdager nye bøker. Sånn sett er det ganske trist av hovedbiblioteket skal flyttes til Bjørvika og bli så sjukt interaktivt. Det er vel ikke så drøyt å si at bøkene bør være det viktigste på et bibliotek?