Bli kjent med den ukjente

Hun har skrevet i tjue år. Likevel har få visst hvem forfatter Kristine Næss er. Inntil nylig. Nå vil vi vite mer. 

Tekst: Goro Aarseth/Foto: Frank Michaelsen

Jeg satt og leste romanen Bare et menneske da nominasjonen til Nordisk råds litteraturpris ble offentliggjort. Det var veldig spesielt, og jeg tenkte at juryen hadde gjort en god jobb, for jeg frydet meg mens jeg leste. Næss er en stilist som åpenbart er opptatt av språket og hva det kan brukes til.

Men hvorfor kjenner ikke flere til Kristine Næss’ forfatterskap? Hun debuterte i 1996 og har utgitt prosa og poesi jevnt og trutt, parallelt med praksis som kritiker, Vinduet-redaktør og Deichman-ansatt. Likevel ble et helt pressekorps tatt på senga da Næss ble prisnominert for en roman få aviser hadde anmeldt.

Det må vi i Deichmans litteraturblogg gjøre noe med. Vi har snakket med Næss om hennes øvrige forfatterskap.

Bare et menneske, ga meg mange bilder i hodet. Det samme gjør diktene dine. Hva slags forhold har du til tingene, bildene og språket?

Jeg ser ofte ting for meg i bilder, forteller Næss.

En bok kan begynne med at jeg har sett et bilde eller en scene eller en situasjon. Sansing, og erindring om sansning, kan være en igangsetter eller nøkkel til å begynne å skrive. Uten bilder hadde det jo blitt veldig cerebralt. Det er mye visualisering i det jeg skriver.

Gjenkjennelig

Jeg har sett flere skrive at du har et eget skjevt blikk på verden. Det er kanskje sant, men jeg synes også det er veldig gjenkjennelig. Du kler refleksjon over tilværelsen og tingene i et levende og tilgjengelig språk. Hvordan arbeider du når du skriver?

Jeg håper det er gjenkjennelig. I prosaen er hovedpersonen ofte i en outsiderposisjon. Jeg vet ikke hvorfor det er den type menneske eller stemmer som dukker opp som viktige for meg å utforske, men resultatet er i hvert fall at da blir ofte ting satt litt på spissen. All menneskelig erfaring blir litt forstørret når du har en person som beveger seg litt i grenseland.

I diktene opptrer også outsidere. Vi er kanskje alle det?

Ja, det tror jeg nok. Jeg er opptatt av grensetilstander, grensetilfeller, overganger og grensen mellom det normale og ikke-normale, – og mellom barn og voksen, slik som i den første diktsamlingen som heter Obladi.

«Jeg er opptatt av grensetilstander, grensetilfeller, overganger og grensen mellom det normale og ikke-normale»

Tittelen referer til en Beatles-sang, men det er også et nonsense-ord som ikke betyr noen ting. Barn, når de utvikler språk, er ofte midt mellom det som er babbel og det som betyr noe. Obladi er en slik bok. Selv om diktsamlingen består av enkeltdikt, henger de sammen. De handler både om det å være barn, bevege seg fra barn til voksen, og det å være en ustabil voksen på en måte.

Det vakre og det stygge

Du har noen bilder som går igjen, og du blander ofte det vakre med noe litt grisete. Hvordan jobber du med disse kontrastene?

Det oppstår av seg selv, men jeg ser det selvfølgelig. Skriver man om noe vakkert, hyggelig og lett gjenkjennelig, så skjer det ikke så mye før du gjør det motsatte. Det er en måte å bryte grenser på, for å få et annet blikk på det som fortelles, eller på tilværelsen. Jeg har en trang til å utfordre grenser.

Poesi og prosa

Du skriver ulikt innen prosa og poesi, men jeg kjenner deg godt igjen i begge sjangre fordi du har en egen stemme. Hvordan jobber du med de ulike sjangerne?

 «Jeg vet aldri om det skal bli prosa eller dikt før jeg begynner.»

Det dukker opp en setning eller et bilde. I en av romanene mine var det to personer jeg så, som gjorde at det kom en bestemt setning. Jeg vet aldri om det skal bli prosa eller dikt før jeg begynner. Arbeidsmåten min ligner nok uansett. Jeg har ingen plan når jeg setter meg ned. Jeg skriver til det er tomt, og får enten en stor tekst eller en mindre tekst.

Jeg får punktvise tekstmasser som jeg setter sammen etterpå, så strukturen kommer på en måte etterpå. Det betyr ikke at det ikke er en komposisjon der, men jeg tenker underveis og flytter på ting. I prosaen skriver jeg sikkert gjennom hundre ganger fordi jeg skriver avsnitt om igjen og flytter på dem.

Du har et bevisst forhold til språket og hvordan det virker?

Jeg tør å skrive litt flere klisjeer nå enn jeg gjorde før. Da jeg begynte å skrive, var jeg veldig redd for å føle meg fanget i en bestemt type språk, og enda mer redd for et språk som gjentar seg og blir ufarlig. «Det var en strålende dag med skinnende sol»- hvis alt blir sånn, blir det ingenting å oppleve og erfare. Det jeg skriver er nok mer språklig styrt, og styrt av karakterer og tilstander og en trang til refleksjon, enn det er styrt av handling.

«Det er nesten så man får lyst til å sitere Bibelen»

Det er ikke så stor forskjell på å skrive prosa og poesi. Det er ordene og språket som kan få ting til å åpenbare seg. Det er alltid det som leder an. Det er nesten så man får lyst til å sitere Bibelen: «I begynnelsen var ordet», fordi ordet åpenbarer verden eller det som blir til. 

Språk og titler

Cessi i Bare et menneske har et språk fra 20-30-tallet. Man får et eget blikk på henne fordi hun snakker eller tenker sånn som hun gjør. Hun formulerer seg på en måte som også definerer henne. Det er veldig flott gjort: de språklige stilskiftene i boka?

Cessis stemme var motoren. Boka startet med den stemmen. Den begynte å snakke i hodet mitt; det språket og den måten å uttrykke seg og beskrive verden på.

Du må virkelig ha studert hvordan besteforeldrene våre snakket?

Det kommer som du sier fra egne besteforeldre, at man kjenner de kodene i det språket og vet hva de betyr.

Jeg synes boktitlene dine er veldig fine. Tenker du ut hva bøkene skal hete på forhånd, eller blir titlene til underveis?

Jeg tenker ikke på det på forhånd, men jeg tenker veldig mye på det etterpå. Det pleier å ta kjempelang tid og jeg har mange alternativer, men når den først er der, vet jeg at det er den riktige. Den skal liksom romme essensen av boka, det er ikke så lett. «Se hva som skjer», «Stridig» og «Sonja» er gode titler, synes Kristine Næss.

Det synes jeg også.

Finn flere fine titler og bli kjent med hele Kristine Næss’ forfatterskap – klikk her.