Søk Meny Lukk
Lukk
Av: Nora Nordskar Hoel Kommentarer 23. november 2018

Er det virkelig så viktig?

Leserkontrakten om at romaner er ren fiksjon står stadig svakere. Virkelighetslitteraturen og vår digitale hverdag utfordrer vår lesing av romaner, men er det egentlig så farlig?

Tekst: Nora Nordskar Hoel / Foto: Frank Michaelsen

Vi har snakket om virkelighetslitteratur i flere år allerede, men stadig kastes det nye kubber på bålet. Sist ut er Tomas Espedals roman Elsken og den første doktorgradsavhandlingen om Karl Ove Knausgårds Min kamp skrevet av Kjersti Aarstein ved UiB. Hvis vi ser på bruken av ordet «virkelighetslitteratur» i avisene de siste årene viser det en markant stigning, fra 8 treff i 2015 til 231 treff to år senere*. Har dette noe å si for oss lesere? Er egentlig virkelighetslitteraturen så annerledes enn annen litteratur?

Grunnen til at jeg skriver om dette i dag er at Forleggerforeningen inviterte til et seminar om skjønnlitteraturen og det etiske ansvaret tidligere denne uka. Det kom i kjølvannet av den allerede nevnte debatten, og blant deltakerne var Ingunn Økland, kommentator i Aftenposten, og Kari Marstein, redaksjonssjef for norsk skjønnlitteratur i Gyldendal. Noen gjengivelse av debatten skal jeg ikke gi, men den fikk meg til å tenke på leserens plass i denne samtalen. For, som en av debattantene, forfatter Kristine Næss, hevdet: «Når man leser en roman inngås det en kontrakt mellom boka og leseren om at det som står der er fiksjon». Det høres jo ganske enkelt ut, men så lett er det kanskje ikke?

Faktasjekke fiksjonen

Jeg tror ikke det har så mye å si for meg, om det finnes et forelegg i den faktiske verden til boka jeg leser. Det er allikevel vanskelig å ikke tenke tanken noen ganger, mye på grunn av avisenes store oppslag om «avsløringer av virkeligheten» i den ene romanen etter den andre. Samtidig lever vi i en kultur der man gjerne skal dele personlige historier, i sosiale medier, på bloggenes glansa overflater og i bøker. Vi lever også i en kultur der spennet mellom sannhet og «fake news» stadig utfordres og det blir stadig viktigere å kunne være etterrettelig. At det smitter over på andre ting vi leser, som en roman, er kanskje ikke så rart.

Kan man faktasjekke fiksjonen? Nei, selve ordet ‘fiksjon’ betyr jo nettopp oppdiktet. Å faktasjekke det har derfor ingenting for seg og det er strengt tatt heller ikke mulig. Allikevel føler mennesker seg både krenket og utlevert av utgivelser med merkelappen roman. Og, det er noe litt pikant ved tvilstilfellene der virkeligheten og romanuniverset ser så like ut på overflaten. Det er noe som vekker vår nysgjerrighet når vi leser noe som ser ut som en «sann» mening fra forfatteren. Kanskje gir det oss noen ganger mer lyst til å lese en bok, når vi er usikre på hva som er sant og hva som bare er funnet på.

Hvor virkelig må det være?

Brit Bildøens bok, Tre vegar til havet, er også en av disse som grenser mot virkeligheten. I boka bruker Bildøen sin personlige historie, men allikevel understreker for eksempel Aftenpostens anmelder at boka ikke er virkelighetslitteratur. Hvor skillet går er for meg veldig uklart. Må det gjengis noe konkret, som et begravelsesprogram eller en faktisk politianmeldelse, for å være tett nok på virkeligheten til å være virkelighetslitteratur? Eller må delen forfatteren dikter opp være så annerledes enn virkeligheten at det overskygger de andre sidene? Jeg vet ikke!

Det er ikke lett å si hva som kommer først, men at mye oppmerksomhet har blitt viet de såkalte virkelighetsromanene og at mange av dem har nådd et stort publikum er et faktum. Vi kan aldri vite hvor mange som ville lest Arv og miljø om Vigdis Hjorth hadde skrevet lenger unna virkeligheten, avisoppslagene hadde uteblitt og søsterens bok aldri hadde blitt skrevet. Vi kan heller ikke vite om leseopplevelsen hadde blitt mer eller mindre god av dette, men det er i alle fall ikke et entydig en-til-en forhold mellom nærhet til virkeligheten og kvalitet.

Kontrakten om at en roman er ren oppdiktning er nok ikke så klar som Kristine Næss ønsker at den skal være. Samtidig tror jeg også at for mange av oss lesere er ikke likheten med virkeligheten i en del romaner hverken så synlig eller vesentlig som noen aviskommentatorer får det til å fremstå. Det som teller for meg, og jeg tror flere lesere med meg, er om boka er god, om jeg blir grepet av historien som fortelles og om jeg kjenner meg igjen i karakterene. Om forfatteren har skrevet det med utgangspunkt i faren sin eller kun ut fra fri fantasi er ærlig talt fullstendig likegyldig for meg.

* Tall hentet fra papiraviser via Retriever.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Abonner

Oppgi din e-postadresse for å abonnere på dette nettstedet og motta varsler om nye innlegg via e-post.