-Neste gang du følger meg på treninga, må du være kulere, pappa, ikke bare sitte der med bok

Bøker er ferskvare, roper grossistene. Dette er en historie fra den andre siden.

Tekst: Vidar Kvalshaug/Foto over: Matt&Nicole Cummings, Flickr, CC

Sitatet er fra mandag. Sønn (8) og jeg sykler på fotballtrening mandagene. På kunstgresset bak senteret er det tre-fire pappahelter som holder en horv med gutter i gang. De drar ballnett til og fra, løper, dømmer, lærer dem tilslag, formasjon og drikkepauser. På sidelinja er vi alt fra fire til femten foreldre som enten følger med, benytter anledningen til å handle på Kiwi, fikler med telefonen eller speider talent. Og en av oss leser bok.

«Ennå finnes det folk som ikke har lest alt de har i hylla. Det er slett ingen dårlig idé.»

Bok er ferskvare, sies det. Og det vises. Når en kjent forfatter kommer med bok, kappes avisene om å være først med anmeldelse og bryter gjerne sperrefristen til forlaget – enda boka ikke er å få tak i for leseren deres. Bøker stables, som leverpostei og pasta, på store bord der du passerer. Bokhandelen har salg gjennom hele året. ”Sommersalg” er det siste påfunnet for å kunne sette gule og oransje priser på pocketbøker. Man skulle tro det var tilbud de solgte, ikke åndsverk. Folk i sosiale medier er raske med å fortelle hvilke nye bøker de har fortært og er med på å holde visse bøkers hype ved like.

Ennå finnes det folk som ikke har lest alt de har i hylla. Det er slett ingen dårlig idé. Loppemarkeder hver vår og høst er heller ingen dårlig idé. Mandag morgen løp jeg ned trappene for å se på restene etter Deichmanske hovedbiblioteks store loppis og hjalp til å rydde bordene. I sidesynet så jeg Christian Gierløffs bok ”Bjørnstjerne Bjørnson” fra 1932 og reddet den unna containeren. I løpet av vakta i biblioteket leste jeg noen sider og var hekta. I løpet av de første femti sidene bys vi på store ulv- og bjørneforekomster da Bjørnstjerne vokste opp i Nesset i Romsdal på 1840-tallet:

«Det er drivende, røveraktig fortalt i et levende 1932-språk.»

Bjørnen slo ned mange kjyr og sauer og rådde også med å få en og annen hest lokket ut i en myr eller jaget utfor et stup. Men ikke Blakken! Blakken rådde den aldri med. Blakken, hans egen hest, var blant dyrene som hans egen far blant menneskene, selve storstyrken, uryggelig, uovervinnelig.

Selvsagt kommer det til en trefning. Bjørnstjerne Bjørnsons hest er den som klarer slå en ut en bjørn.

Eventyret fortsetter, med litt mindre heltemodig fortegn da Per Hagås, en vakker, sped og snill bondesønn beskyldes for drapet på en husmannsdatter og skal halshugges. Bjørnstjerne vender seg bort, men får det likevel med seg:

En røst ber fadervår, kanskje er det Per selv. Så et hugg, akkurat som i en stor kålrabi synes gutten. Straks ser han frem, det ene benet til Per slår op i det samme, et par alen fra kroppen ligger hodet og gaper som snappet det efter luft. Og enda følger gutten det som videre foregår. Skarpretterdrengen springer frem, samler tærklæets ender, kaster hodet op i kisten til kroppen med et klask. Kisten senkes i graven. Guttens egen far stiger frem. Med sin veldige røst taler han rungende advarsler mot de laster som går i svang i bygden.

«Så sier han det, dette med at det ikke er kult å sitte med nesa i en bok.»

Jeg aner ikke om disse opplysningene er korrekte. En lesing av Edvard Hoems flerbindsbiografi om Bjørnstjerne Bjørnson vil nok gi et svar, men det er drivende, røveraktig fortalt i et levende 1932-språk og jeg er forgapt i den over kilos tunge, innbundne kolossen.

Tre corner er straffe, det ene laget må ha gule vester og jeg får med meg min sønns forsvarsspill. Det blir 1-1 i kampen på treninga, og han kaster på luggen og drikker voksent av vannet. Så sier han det, dette med at det ikke er kult å sitte med nesa i en bok.

Han har rett, selvsagt. Pappa skal følge mer med neste gang. Men at det ikke er kult nok å lese? Gåtta kunstgressbanen!