Unnskyld, Aslak

Kjære Aslak Sira Myhre. Jeg har gjort noe utilgivelig. Jeg har snakket ned biblioteket.

Tekst: Ingela Nøding/Foto: litteraturfestivalen.no

-Vær så snill, sa nasjonalbibliotekaren under en av bibliotekdebattene på årets Litteraturfestival på Lillehammer. -Vær så snill: Ikke snakk negativt om bibliotekene, bønnfalt han publikum. Som i all hovedsak besto av bibliotekarer. -Vi er det offentlige tilbudet folk er aller mest fornøyd med. Til og med de som ikke bruker biblioteket er fornøyde med oss! Likevel spør folk Myhre: – Men hvorfor sier dere ikke det da? Vi i bibliotekene må med andre ord snakke opp vår egen arbeidsplass. I juleselskap, i avisene og på Rimi. Så hvorfor gjør vi ikke det?

«-Åja, det er svære greier eller? spør han. Og det er her det går galt.»

Skjebnetimen

Nasjonalbibliotekar Aslak Sira Myhre. Foto: nb.no

Det skjedde i går kveld. Jeg snakker med en håndfull mennesker etter et arrangement på Lillehammer. – Hvordan går det med bloggen? spør en gammel bekjent, som nå er kulturjournalist i en riksavis. -Ja, Ingela er redaktør for Deichmans litteraturblogg, forklarer hun sidekameraten, en tidligere medstudent som nå er forfatter. -Åja, det er svære greier eller? spør han. Og det er her det går galt.

Feil svar

-Neida, den er ikke stor, svarer jeg. Føler jeg må moderere disse store forventningene. Så er det en som spør om bloggens treffrate. Antall lesere. Noe sånt. Angsten setter inn. De tallene burde jeg kunne på rams. Det gjør jeg ikke. Dessuten er jeg redd for at de ikke er høye nok. Jeg er egentlig sikker på at de ikke er høye nok. Hvis jeg svarer unnvikende, er det også et svar i seg selv. -Det bør vi egentlig forbigå i stillhet, ler jeg. Tenker at nå sa jeg det jeg ikke skulle si. Sånn er jeg alltid, jeg sier det jeg er redd for at folk tenker. -Det er noen tusen i måneden, legger jeg til. Samtaletemaet skifter.

Riktig svar

O tungsinn. Ikke for det, jeg får klemt inn noen setninger om innholdet på bloggen. Det jeg egentlig er så stolt at. Jeg nevner at vi anmelder bøker, publiserer forfatterintervjuer og artikler om litteratur og bibliotekstoff. Men det hjelper liksom ikke. Du kan ikke snakke opp noe du nettopp har snakket ned. Jeg fortalte ikke at vi har mange tusen treff i måneden. At vi løfter fram nye forfatterstemmer, og til og med har publisert mange upubliserte tekster av forfatterstudenter fra Tromsø og Bø. At vi har samarbeidet med det eminente litteraturtidsskriftet Kamilla, eller at vi har skrevet om alle de kule arrangementene vi har i biblioteket. Jeg har sviktet. Sviktet både Aslak, biblioteket, mine kolleger og meg selv.

«Du kan ikke snakke opp noe du nettopp har snakket ned.»

Skadeomfang

Så kan det jo være at mine tilhørere faktisk glemte det meste jeg sa i det øyeblikket jeg hadde sagt det. Det er jo ikke akkurat slik at man pleier å ta ord som blir utvekslet utenfor et festivaltoalett, gjemmer dem og grunner på dem i sitt hjerte. Men inntrykket tror jeg kan bli sittende. «Åja, hvis hun som jobber med det ikke synes det er store greiene, da tror jeg jeg dropper å sjekke det ut» eller «Jaja, bibliotekene stuller med sitt, men de når jo ikke helt ut til folk». Så enkelt kan det gjøres. Et minutts uoverveid omtale og du har plutselig gjort det for mange av oss gjør, skal vi tro Myhre. Til sammen blir det mange minutters nedsnakking av bibliotekene. Men vent litt, vi skryter da også av jobben vår? Så hvorfor gikk det galt her?

Selvskryt og tullinger

I nevnte forsamling sto en kollega som tidligere hadde jobbet på en av Deichmans filialer. Hun fortalte om arbeidet med å oppfylle biblioteklovens nye tillegg: å være et sted for offentlig samtale og debatt. Da var jeg plutselig ikke sen om å rose biblioteket! -Dere har jo virkelig fått det til, og blitt et bra og viktig sted for nærmiljøet, sa jeg. Folk nikket bifallende. Hva skjedde? Hvorfor snakket jeg plutselig opp biblioteket nå, etter nettopp å ha kimset av det? Jo, svaret ligger nok i den norske grunnsjela. Det er enkelt å rose andre. Selvskryt er bare for tullinger.

«Sine egne barn skal man liksom ikke skryte så voldsomt av. ‘Lille Peder er blitt så god på ski, jeg tror han kan bli noe stort.’ Sånt passer seg ikke.»

Mine barn og dine barn

Jeg jobber på hovedbiblioteket, mens nå var det snakk om en annen filial. Å bifalle alt det fine «biblioteket» gjør, som en slags abstrakt fellesnevner for oss alle, det gjør jeg ofte og gjerne. Litteraturbloggen derimot ble for nært. Den er mitt hjertebarn. Og sine egne barn skal man liksom ikke skryte så voldsomt av til andre. Det blir fort kleint. «Lille Peder er blitt så god på ski, jeg tror han kan bli noe stort.» Sånt passer seg ikke. Så selv om Litteraturbloggen er blitt veldig god, og jeg definitivt tror den kan bli noe ordentlig stort, så turte jeg ikke si det. I hvert fall ikke til folka som sto rundt meg og allerede hadde barn som var blitt noe stort. Barn som går veldig bra på ski.

Vigdis vet

Kjære Aslak. Jeg skal bli bedre. Jeg har øvd på hotellrommet. Både i hodet og litt høyt. På hva jeg skal si neste gang. Og jeg må øve mer. Men som Vigdis Hjorth sa på festivalen i går: Å gå fra å lese Kierkekaard og oppleve et øyeblikks sterk innsikt, til faktisk å forandre seg, er en jææævlig seig og lang prosess. Så hold ut!