Sangen om Oslo

Oslo-låter er nærmest blitt en egen lyrisk sjanger. I går møttes to av de største nålevende hovedstadspoetene.

Tekst: Ranveig Stende Johnsen, Popsenteret/Foto: Frank Michaelsen

Ved Øyafestivalens bibliotekscene kunne publikum i går hvile sine sølete gummistøvler og høre en samtale mellom Popsenterets Paal Ritter Schjerven, rapper Don Martin og forfatter og musiker Sverre Knudsen. De to sistnevnte har innen hver sin musikksjanger skildret Oslo i sine låttekster. Hvem er de, hva har de til felles, og hva skiller dem? Og hvordan har Norges hovedstad formet tekstene deres? Litteraturbloggen gjør et dypere dykk i bakgrunnen til disse to ordsmedene.

Punkeren og rapperen

Sverre Knudsen er mest kjent som drivkraften bak bandet The Aller Værste, og regnes som en av pionerene innen norsk punk og New Wave. Knudsen er også forfatter og oversetter, og har skrevet en rekke romaner med Oslo som bakteppe. Han utga i fjor den selvbiografiske boka Sverre Knudsen, 1979, hvor store deler av handlingen utspiller seg i et grått og kjedelig Oslo, rett før, og samtidig som, punken eksploderer i undergrunnen. I tillegg er mye av Knudsens låtmateriale og tekster sentrert omkring hovedstaden og storbyestetikken.

I selvbiografien gjør Knudsen også rede for en rekke av sine litterære og lyriske forbilder, som ser ut til å ha det til felles at de beskriver storbyen med en fornemmelse av fremmedgjorthet og angst.

I selvbiografien gjør Knudsen også rede for en rekke av sine litterære og lyriske forbilder, som ser ut til å ha det til felles at de beskriver storbyen med en fornemmelse av fremmedgjorthet og angst. Her finner vi blant annet modernistiske lyrikere som Sigbjørn Obstfelder og Jan Erik Vold, som på ulike måter har beskrevet tilhørighet og fremmedgjøring i byen. Knudsen sverger også troskap til dadaistene, noe som virker helt naturlig, da avantgarden som kjent er litteraturhistoriens svar på punken.

Sverre Knudsen ble født på Haugenstua i Groruddalen, og på tross av oppveksten i Bærum og på Majorstua, har Oslos «skyggeside» ofte vært hans anliggende i skrivingen.

Don Martin er på sin side regnet blant pionerne i norsk hip hop. Han skriver tekster med stort engasjement for Groruddalen og østkanten, og låta «Nilsen» har fått en slags kultstatus hos Osloborgere. I Don Martins litterære referanser hva storbydiktning angår, finner vi blant annet østkantdikteren Rudolf Nilsen. Han nevner for øvrig også Charles Dickens, og sparer ikke på patosen når Oslo by skal synges.

Vi kan altså si at de to sanglyrikerne Sverre Knudsen og Don Martin har en del å ta av når det gjelder inspirasjon fra den skjønnlitterære verden, både når de skal beskrive skralle storbyforhold og følelser av fremmedgjøring i Oslobyen.

Don Martin tar på seg rollen som Oslo-skald på sin siste skive: Løvehjerter blant slanger i en tigerstad fra 2016:

Ordfører

Fører byens språk i pennen kall meg ordfører
Jeg bokfører byen i rim for dine to ører
Jeg er fra dalen der både linje fem og to kjører
Men er en mann av hele staden som jeg bor sjøl i
Finn det jeg skriver på dodører til norskprøver
Der blod søles, hvor dop hustles, til kioskhjørnet
Der tro prøves, der mot øves, der sko kjøpes
Foran Stortinget til der Vålerenga rop høres
Fra barnehager til både Botsen og Bayer´n
Vi lager landeplager for gateplanet på hihats
Og i blant dem på Kubaparken til Kuben ruver Don Martin
skart som om kula ble skutt ut av gud og gruser deg hardt inn
Skriver linjer for de som står som sill i tønne
på alle linjer en halvtime halveis inni sine drømmer
Og mine rim beskriver kun de virkelig ting
som ikke kan pakkes i plastikk i shippes til main stream

Arv og miljø

Inspirasjonen fra Rudolf Nilsens lyrikk er tydelig i Don Martins senere tekster. Det skrives om dem som tilhører arbeiderklassen, om dem som strever fordi samfunnsstrukturene holder dem nede. Det handler også om stolthet og livsglede på tross av dette. Øst og vest er to fundamentalt ulike himmelretninger i disse tekstene. Bekrivelsene av Oslo blir hele tiden en ballansegang mellom stolthet og skam.

Samtidig kan det å opprettholde bildet av Groruddalen og østkanten som litt farlig, et sted med løvetannbarn som blomstrer til tross for vanskelige levekår, kanskje være nødvendig for å legitimere rapper-tilværelsen i «verdens rikeste land».

Rudolf Nilsens dikt «Nr. 13» handler om en bygård på østkanten av Oslo, og om menneskene som bor der. Diktet forteller om sosial nød, om alkoholisme og prostitusjon, men den forteller også om fest og moro, og om menneskene som lever i nået, fordi morgendagen bestandig er dyster:

«Og langt på natten lyder Nr. 13’s egen sang.
Den er så høi og munter, men den har en underklang
av redsel for den morgendag som ligger alt på sprang.»

Det er ingen hemmelighet at Don Martin med sin bakgrunn i gruppa Gatas parlament har en politisk agenda, og med sine utspill i media om den generelle bakvaskelsen av Groruddalen oppfatter jeg hans prosjekt som et hederlig forsøk på å fremstille den folkerike dalen i Oslo som trygg, sammensveiset og fargerik. Samtidig kan det å opprettholde bildet av Groruddalen og østkanten som litt farlig, et sted med løvetannbarn som blomstrer til tross for vanskelige levekår, kanskje være nødvendig for å legitimere rapper-tilværelsen i «verdens rikeste land». For selv om Oslos skyggeside eksisterer i dag på samme måte som den gjorde i Rudolf Nilsens Oslo på begynnelsen av 1900-tallet, så må du kanskje lete bittelitt lenger før du finner den nå.

Hip hop og herkomst

Hip hopen i Norge har i stor grad vokst frem på Oslo øst og i Groruddalen, og rapperne som holder til her er opptatt av å fortelle om bakgrunn og tilhørighet. Kanskje har dette å gjøre med at de som vokser opp her gjerne kommer fra «overalt i hele sjappa», og stedet de vokser opp blir den tydeligste fellesnevneren deres. Da blir det viktig om du kommer fra Romsås eller Groruddalen eller østkanten, fordi den øvrige bakgrunnen din kanskje er splittet mellom flere steder og land. Og da blir det viktig å vise at det du kommer fra er bra, men ikke så bra at det ikke er ting å «spytte» om.

Når det gjelder Sverre Knudsens sangtekster er det vanskeligere å se et direkte «budskap» eller noen normativ drivkraft.

Når det gjelder Sverre Knudsens sangtekster er det vanskeligere å se et direkte «budskap» eller noen normativ drivkraft. Det kan også henge sammen med at punkerne i Norge ikke var fra Oslo øst, men i hovedsak var middelklassebarn fra hele byen (selvsagt med visse unntak). Heller var ikke hvor du kom fra særlig viktig, det var hvem du var som betydde noe. Punkerne var en relativt homogen gruppe, (i forhold til de mer multikulturelle østkanthiphoperne), og vokste opp i et Oslo der innvandrere fortsatt var en meget marginal og liten gruppe. (I følge Sverre Knudsens selvbiografi blir det med humor antatt å være ca. sju personer fra Pakistan rundt 1979). Det kan også henge sammen med at Knudsen er mer inspirert av eksistensiell og modernistisk lyrikk, enn av politisk eller samfunnsbeskrivende litteratur.

Selv om både Don Martin og Sverre Knudsen bruker en del av de samme poetiske bildene i tekstene sine, er hvordan de gjør det helt forskjellig. Låta «Ordfører» er altså hentet fra Don Martins siste album Løvehjerter Blant Slangene i en Tigerstad. Løver, tigre og ormer finner vi også i Knudsens sangtekster, her fra bandet Løver og Tigres eneste album Grr fra 1983:

(Tema fra) Løver & tigre
Denne byen har tatt på seg en syltynn nylonskjorte
De hvite flekka på armene blir aldri borte
Det rører på seg, det graver og gnager
Det velter ut av monsterets mage
Det kommer som ingenting
Det kommer med ord man aldri har hørt
Det rører seg blant innvoller og tarmer
Det kommer som insekter og ormer
Det kommer som ingenting
Det kommer med ord man aldri har hørt
Det kommer som løver & tigre

Poesi og politikk

Der hvor Don Martin er konkret og eksplisitt i sitt budskap, er Knudsen langt mer poetisk i sin billedbruk. Fremmedgjøringsfølelsen er sterkere enn noe forsøk på et normativt budskap. Dette har naturligvis sin forklaring i at Don Martin er en uttalt politisk motivert rapper, mens Sverre Knudsen har bakgrunn fra en anti-politisk bevegelse (som selvsagt også var politisk). Men på tross av de åpenbare ulikhetene peker kanskje bildene av løver, tigre, slager og ormer litt i samme retning likevel?

Han har blitt en slags gudfar og talsperson for østkantkidsa, selv om han er en voksen mann i dag.

Don Martin forteller at når han startet arbeidet med skiva En gang romsåsgutt alltid romsåsgutt i 2013 var det et skrikende behov for at noen sto frem og representerte den delen av den norske befolkningen som ikke ble hørt eller spurt i norsk media når den trøblete Groruddalen skulle debatteres. Han har blitt en slags gudfar og talsperson for østkantkidsa, selv om han er en voksen mann i dag. Sverre Knudsen forteller på sin side om hvordan stadig nye unge lyttere tar kontakt og forteller om identifikasjon med låtene hans. Han forteller meg også før samtalen i teltet at han skrev selvbiografien sin, først og fremst for nye generasjoner, for å fortelle hvordan punkens inntog var med på å forandre verden i 1979.