En historie fra det moderne Norge

Tekst: Nadia Faris og Goro Aarseth / Foto: Julie Pike, Gyldendal forlag / Omslag: Gyldendal forlag

«Jeg hadde ikke trodd at en historie om to minoritetsungdommer fra Stovner skulle få så stor oppmerksomhet. Forhåpentlig har den bidratt til å gi innsikt i livet til mennesker som tidligere ikke har blitt skildret særlig i skjønnlitteraturen» sier Zeshan Shakar i et intervju med forlaget sitt. I 2017 debuterte han som forfatter med romanen Tante Ulrikkes vei der ungdommene Mo og Jamal fra Stovner forteller om dagliglivet sitt til en forsker fra NOVA (Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring). Det resulterte i at han vant den høythengende Tarjei Vesaas’ debutantpris!

I juryens begunnelse står det: «Forfatteren setter ulike språkpraksiser opp mot hverandre for å vise personenes ulike perspektiv, og særlig Jamals måte å uttrykke seg på, vil kunne gi mange lesere et litt annet syn på sider ved norsk virkelighet.» Mo er ressurssterk og skoleflink, Jamal er fra en ressurssvak familie, møter mer trøbbel og liker ikke skolen. Jamal snakker kebabnorsk, og når han forteller om sin hverdag til NOVA-forskeren foretrekker han å snakke, ikke skrive: «Halla, hører du meg elle? Ehh … Du sa jeg skal fortelle om livet mitt liksom. Dagbok liksom. Det skjer ikke da. Jeg liker ikke skriving. Hvert fall ikke dagbok ass. Det er for kæber, mann. Jeg snakker isteden ass.» Det er veldig gøy å lese denne kebabnorsken, det føles ekte og ærlig og skaper en fin kontrast til Mos velformulerte bokmål. Språket bidrar mye til at man blir glad i disse guttene. Man tror på dem rett og slett.

Vi har tatt en prat med Shakar om utdanning, Stovner og identitet.

To ytterpunkter

Hvem var målgruppen for Tante Ulrikkes vei da den ble utgitt? Er målgruppen den samme som forventet, ett år etter utgivelsen?

– Jeg hadde ikke noen bestemt målgruppe da jeg skrev. Jeg var først og fremst opptatt av å fortelle om hverdagen til ungdom på Stovner, slik jeg og mange jeg kjente opplevde den da vi vokste opp. Sånn sett kan man si at en viktig målgruppe var nettopp de som selv har vokst opp i Groruddalen og på Stovner, og jeg har fått veldig mange gode tilbakemeldinger fra dem om at de kjenner seg igjen i boka. Samtidig får jeg mange tilbakemeldinger fra personer som er en helt annen alder enn meg og har vokst opp helt andre steder, og som sier de har fått innsikt i et område og mennesker de tidligere har visst ganske lite om. Det er også veldig hyggelig å høre.

Du er oppvokst på Stovner, hvor mye av din egen oppvekst har du lagt inn i historien? Kjenner du en «Mo» eller en «Jamal»?

– Ingen av disse karakterene er meg eller mine venner, direkte. Men universet handlingen foregår i er i aller høyeste grad et univers jeg selv kjenner. Mo og Jamal er på en måte to ytterpunkter, men begge typene finnes i virkeligheten også, selv om flertallet av ungdommene på Stovner nok er et sted midt i mellom de to.

Var det statsviteren med egne erfaringer (Zeshan er spesialrådgiver i seksjon for utdanning i Byrådsavdelingene i Oslo kommune), eller «gutten» som vokste opp på Stovner som skrev boka?

– Det var på mange måter en blanding. Oppveksten på Stovner har selvfølgelig vært helt avgjørende for boka. Det betyr at jeg vet hvordan livet på innsiden av blokkene ser ut, høres ut og lukter. Jeg vet hvordan menneskene snakker og tenker, og jeg vet hva de er opptatt av. Samtidig har jeg hatt god nytte av bakgrunnen som statsviter, kanskje særlig i forhold til å beskrive det politiske klimaet og utviklingen i dette, som jo er et viktig bakteppe for bokas handling.

Er Tante Ulrikkes vei en norsk eller flerkulturell roman?

– Tante Ulrikkes vei er først og fremst en historie fra det moderne Norge.

Relevante kulturtilbud

Personer med innvandrerbakgrunn bruker minst kulturtilbud, viser en SSB undersøkelse om kultur- og mediebruk. Hva tror du er feilen?

– Det kan skyldes mange ulike ting. Økonomi kan være et hinder for ganske mange. Deltakelse i idrett er for eksempel ganske kostnadskrevende. Samtidig kan det handle om kulturelle vaner, hva man er vant med fra landene man kommer fra. Samtidig mistenker jeg også at det kanskje handler om at mange ikke opplever kulturtilbudene som relevante for seg. At de ikke handler om ting som de bryr seg om.

Når det gjelder identitetssaker, hva er mest nyttig eller konstruktivt: debatter, dialog eller det å skrive en bok?

– Jeg tror ikke det er ett svar på det. Jeg tror det er viktig at spørsmål om identitet, fremmedgjøring og utenforskap beskrives gjennom ulike kanaler. Gjennom forskning, kronikker, debatter og ikke minst gjennom kulturuttrykk. Musikk, slik som hip hop musikk, har lenge behandlet slike tema. Jeg tror også litteraturen er viktig, for gjennom litteraturen kan du dykke langt mer ned i det personlige og individuelle enn det du kan gjennom f.eks. en forskningsrapport. Det gir lesere et helt annet forhold til hvordan utfordringer rundt f.eks. identitet utspiller seg i det daglige.

Er utdanning løsningen?

Jamal tenker at utdanning er løsningen. Er det din nåværende stilling (spesialrådgiver i seksjon for utdanning) som gjør at du fremhever det i boka?

– Ja, absolutt, men jeg har også vært opptatt av betydningen av utdanning lenge før jeg begynte i den jobben her. Utdanning er, og har over lang tid vært, den viktigste kanalen for sosial mobilitet. Det gjelder ikke bare for barn av innvandrere, men generelt. Jeg er derfor veldig opptatt av at ordninger som Lånekassen og gratis høyere utdanning består. De er helt avgjørende for å sikre denne muligheten til sosial mobilitet for kommende generasjoner.

Hvilke råd vil du gi til Mo og Jamal?

– Til Mo: Tenk på alt du egentlig har gående for deg, tross alt. Verden er det lite du kan gjøre noe med, men du kan ta tak i deg selv og fullføre det du begynte på. Du har alle forutsetninger for å klare det helt fint.

– Til Jamal: Tenk på hvor sterk du egentlig er. Alt du har klart og holdt ut med. Og ikke vær så redd for å be andre om hjelp. Du trenger den hjelpen.

Hva vil være temaet i din kommende bok?

– Ingen anelse ennå. Mer Stovner, kanskje, kanskje ikke? Mer identitet og utenforskap, kanskje, kanskje ikke? Jeg vet ærlig talt ikke ennå.