Abonner på nettstedet via epost

Oppgi din epost-adresse for å abonnere på dette nettstedet og motta varsler om nye innlegg via epost.


Kommentar neve

Published on september 7th, 2017 | by ranveigj

0

Hva er egentlig politisk litteratur?

Å skrive en generell tekst om politisk litteratur viste seg å være vanskeligere enn jeg trodde det skulle bli. Mest fordi jeg er usikker på hva politisk litteratur egentlig er i dag.

Tekst: Ranveig Stende Johnsen/Foto: Pabak Sarkar (flickr.com), Sstrobeck23 (Wikimedia)/Bokomslag: Gyldendal, Universitetsforlaget

For hva definerer vi som politisk litteratur? Er det bøker som får oss til å reflektere over eget politiske ståsted? Er det tekster som bekrefter det verdensbildet vi allerede har, eller er det litteratur som forsøker å overbevise oss om å skifte synspunkt? Må politisk litteratur ville noe eller holder det at den viser frem et samfunnsbilde man bør være kritisk til? Og hva er egentlig forskjellen på samfunnskritikk og samfunnsbeskrivelse i litteraturen?

Intensjonslitteratur
Når vi snakker om politisk litteratur i Norge går tankene raskt i retning av 60- og 70-tallets «intensjonslitteratur» fra forfattere som Dag Solstad og Jon Michelet. Men arbeiderklasselitteraturen kan vi følge mye lenger tilbake, til blant andre Oskar Braaten og Rudolf Nilsen. Vi kan også følge den fremover, til Jan Kristoffer Dales Arbeidsnever og Frode Gryttens Menn som ingen treng, begge fra 2016. Men at arbeiderklasseskildringer er dominerende i norsk samtidslitteratur i dag kan man ikke akkurat påstå. Samtidslitteraturen har gått i en annen retning, inn i enkeltskjebnene. Det er her slagene står, mellom individet og kollektivet. Her utkjempes kjønns- og homokampen, kampen for likestilling og inkludering. Arbeiderklasselitteraturen har alltid knyttet seg spesielt til den arbeidende mannen. Tidligere som et ideal, i dag som en glemt eller bortkastet ressurs. Gjerne handler det om den frustrerte mannen som ikke klarer å følge utviklingen innenfor utdanning, likestilling og innvandring. Det er synd, det er sant, men alle slag har dessverre en tapende part.

Likevel vekker kanskje ikke ord som klassekamp og folkekunst den samme iveren i unge lesere i dag.

Ikke alle har lagt ned pennen i kampen for væpna revolusjon. Kjartan Fløgstads essay-samling Etter i saumane kom ut i fjor og «tar for seg historiske emne, men handlar om politikken av i dag. Den aktuelle bakgrunnen er den liberale offensiven for å gi organisering nedanfrå skulda for alle katastrofane i det 20. århundret. Den raude tråden i denne boka viser korleis borgarskapets ideologiske klesplagg heng i hop, eller raknar i saumane. Boka tar opp tråden og viser andre måtar å sy saman verdensbilde på».

Gyldendal_Fløgstad_Saumane_v1

Sterke ord fra forlaget der, men neppe en brannfakkel at Fløgstad fortsatt mener liberalismen og borgerskapet har skylda for det meste av faenskapen i verden. Dessuten er den litterære modernismen blitt misbrukt av kapitalistene i en elitistisk klassekamp rettet mot arbeidsfolket og folkekunsten. Og kommunismen, da, så klart. Jeg ser slett ikke bort i fra at Fløgstad har et poeng her, resonnementene hans er gjennomførte. Likevel vekker kanskje ikke ord som klassekamp og folkekunst den samme iveren i unge lesere i dag. Fløgstads essaysamling fikk ekstra oppmerksomhet på grunn av kritikken mot den unge franske forfatteren Edouard Louis og hans roman Farvel til Eddy Bellegueule fra 2014. Boka handler om en ung, homofil franskmanns klassereise, fra den tarvelig og voldelige franske landsbygda, og inn i armene på den mer urbane intellektuelle middelklassen. Boka er selvbiografisk og vekket enorm debatt i hjemlandet, mye på grunn av utleveringen av forfatterens egen familie.

Fløgstad utvidet kritikken av Louis og hans «demonisering av arbeiderklassen» i norsk media og fikk svar fra både forfatteren selv og andre forfattere, blant annet Vigdis Hjorth. Hjorth mener at det er forkastelig av den aldrende forfatteren å påstå at den unge franskmannen skryter på seg lidelse og smerte for å bli litterær stjerne, på bekostning av egen klassetilhørighet og ikke minst egen familie. Nå er ikke Vigdis Hjorth den som går av veien for å utlevere sin egen familie bittelitt selv, men poenget er at det ligger noe uforenlig her, mellom drøvtyggingen på den «edle arbeiderklassen» og samtidslitteraturens fokus på individets kamp mot røkla. Fløgstad mener fortsatt at litteraturen skal komme kollektivet til gode, mens Louis’ bok handler om individets triumf over tradisjonen, samfunnsstrukturen og familien. Prosjektene deres er sånn sett uforenlige.

Og virkelighetslitteraturdebatten raser videre med familiesagaen om The Hjorths, hvor debatten har blitt til valget mellom kunstnerisk frihet og estetisk verdi på den ene siden, og en etisk forsvarlig behandling av levende modeller på den andre. Vigdis Hjorth er kunstner og Helga Hjorth skriver «intensjonslitteratur». Men hvis jeg måtte lese én av Hjorth-søstrenes bok igjen, vet jeg hvilken jeg hadde valgt. Men er det ikke mulig å skrive skjønnlitteratur som både er god og har en intensjon i dag?

Men er det ikke mulig å skrive skjønnlitteratur som både er god og har en intensjon i dag?

Definisjonsdebatten
Under Norsk litteraturfestival på Lillehammer tidligere i sommer arrangerte Morgenbladet debatten «Politisk litteratur«. Deltakerne Tue Andersen Nexø (forfatter av boken Vidnesbyrd fra velfærdsstaten), Kaja Schjerven Mollerin (Klassekampen), Åsa Linderborg (Aftonbladet) og Bernhard Ellefsen (Morgenbladet), diskuterte under ledelse av Morgenbladets kulturredaktør Ane Farsethås hva som skjer i velferdsstaten: «Er litteraturen i Skandinavia politisk relevant i dag? Bør vi vente at den er det?» Åsa Linderborg hevdet i samtalen at tematikken i svenske samtidsromaner er blitt individualisert, det handler om identitet, seksualitet og etnisitet. Altså er den full av gode intensjoner, men uten politisk slagkraft. Poesien, derimot, er mer kranglete, og dermed mer politisk utfordrende. I norsk sammenheng blir det hevdet fra Morgenbladet-hold, at bøker som handler om det politiske, også er politiske bøker. Den sosiale vendingen tar mye plass i våre nye romaner. Danskene har som vanlig kommet enda litt lenger.

Poesien, derimot, er mer kranglete, og dermed mer politisk utfordrende.

Det blir også sagt i denne samtalen at det fortsatt er den politiske rørsla som legger til grunn at poesien blir tolket politisk. Nå om dagen er kritikken veldig estetiserende og kritikerne er mer opptatt av form enn innhold. Dermed blir også poetene det. Eller var det omvendt? Samtalen dreier inn på hvorvidt det er lesemåten eller teksten selv som avgjør om litteraturen kan regnes som politisk. Dermed er vi kommet dit i diskusjonen hvor skjønnlitteratur som ikke kun er kunst for kunstens skyld, men som også har intensjon om å tjene fellesskapet, blir regnet som «lavere». Litt sånn «modernismen mot folkekunsten» igjen. Personlig synes jeg det er intellektuelt koketteri å hevde at en bok som bærer med seg et budskap nødvendigvis være svakere kunstnerisk. Det er litt reaksjonært, som Fløgstad ville sagt det.

I samtalen på Lillehammer konkluderes det med at dagens litteratur er blitt politisk på en annen måte – den fremstiller velferdsstaten og er kritisk til denne «maskinen som gjør overgrep på enkeltmennesket».

Politisk dystopi eller fremtidsoptimisme?
Det finnes en annen sjanger som tar for seg det totalitære drittsamfunnets overgrep mot folket. En sjanger som har fått et realt oppsving det siste året. Jeg tenker selvsagt på den politiske dystopien, og jeg Cropped-big-brother-is-watching-1984tenker på USA. Dystopi er dyster fremtidsvisjon, et «worst-case-senario» av hva som skjer hvis vi lar makta holde på. Klassikere som Brave New World og 1984 har solgt i bøtter og spann «over there» etter at Trump tok over presidentskapet. Margaret Atwoods The Handmaid’s Tale fra 1985 er dessuten blitt til big TV-bisniss. Det har dessuten kommet ut en rekke nye politiske dystopier i USA det siste året. Det er kanskje ikke så rart at folk lar seg rive med av undergangsfølelsene, men kanskje er det mer interessant at noen har begynt å se sammenhengene mellom de klassiske, dystopiske fremtidsvisjonene, og maktregimer vi allerede finner i verden i dag. Og i virkeligheten som i bøkene, er det kvinnene som betaler den største prisen.

Og i virkeligheten som i bøkene, er det kvinnene som betaler den største prisen.

I tillegg til den beksvarte politiske dystopien finner vi samfunnskritikk og negativ samfunnsbeskrivelse i både hardkokt kriminallitteratur og i horror-sjangeren. Men hvor virkningsfull er egentlig denne skremselspropagandaen politisk? Og hvor hjelpsom er egentlig all denne undergangsfølelsen? Jeg tror ikke det er angst som først og fremst driver folk til stemmelokalene. Frykt lammer oss og det vi trenger er litteratur som løfter fram fremtidshåpet, den politiske optimismen og viljen til endring.

Litteratur som vil noe
Dermed vender jeg meg igjen mot den skjønnlitteraturen som vil noe. Kanskje er den norske arbeiderklassen på hell, men dette landet er fortsatt fullt av folk som kjenner seg undertrykt og oversett av flertallet, dessverre. Jeg tenker på innvandrerbefolkningen, på dem som kjemper for homosaken, på kjønnskampen, på alle dem som fortsatt må stå opp og kjempe for sin egen identitet i Norge i dag. Kanskje er «intensjonslitteratur» noe den kulturelle overklassen kan tenke på som lavere kunst, men så er den heller ikke skrevet til inntekt for dem. Alle har behov for å bli sett. En måte å føle seg sett på, er å lese om mennesker i lignende situasjoner som en selv. Når det å være litt annerledes enn majoritetsbefolkningen ikke lenger blir sett på som unormalt, galt eller rart, kan forfatterne slutte å skrive med intensjoner, tenker jeg. Inntil det skjer er det greit at ikke alle sitter og pirker i sin egen navle.

Omslag: Universitetsforlaget

Professor Jon Haarberg hevder i sin ferske bok Nei, vi elsker ikke lenger. Litteraturen og nasjonen at litteraturen langt på vei har mistet sin rolle i nasjonsbyggingen og hvordan vi oppfatter vårt nasjonale fellesskap. Jeg velger å tolke det som at det er plass for en ny litterær og nasjonal identitetsbygging i Norge i dag; en plass vi kan fylle med oppdaterte og varierte definisjoner på hva den norske identiteten består av. Men det fordrer at forfatterne som skriver bøkene faktisk vil noe, og at de klarer å kombinere denne viljen med høy estetisk verdi. Det er ikke umulig, det har blitt gjort før!

Bøkenes påvirkning bør ikke undervurderes
Konklusjonen må være at for å skrive interessant, politisk litteratur i Norge i dag må man skrive om den politiske endringen som skjer her og nå. Kanskje er det greit å forlate arbeiderklassebegrepet for en liten stund og heller konsentrere oss om de politiske kampene vi er vitne til hver dag. Fortsatt fremskritt innenfor likestilling, integrering og likeverd er ingen selvfølge lenger. Det er plutselig blitt skremmende tydelig for oss hvor fort endring kan skje i en verden hvor konservative og regressive krefter får styre fritt. Slik verden ser ut i dag er det vanskeligere og vanskeligere å forsvare produksjonen av navlebeskuende skjønnlitteratur der enhver er seg selv nok. Bøkenes påvirkning på folks dømmekraft hverken kan eller bør undervurderes. Og nå er det tid for å velge, dere! Gå ut og stem på dem dere mener kan gjøre Norge best mulig. Eller som han sa; Grab them by the pussy!

Print Friendly

Tags: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,


About the Author



Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Back to Top ↑