Velkommen til Gilead

Om Magaret Atwoods The Handmaid’s Tale.

Tekst: Marte Storbråten Ytterbøe / Illustrasjoner: Anna og Elena Balbusso

Forestill deg at du våkner opp en dag og plutselig ikke kan ta ut penger i minibanken. At du faktisk ikke har tilgang på en eneste bankkonto lenger. Forestill deg at du våkner opp og ikke lenger har kontroll over ditt eget liv. Din egen kropp. Du prøver å flykte, men det er for sent. Du blir innhentet, tatt til fange og fratatt din tidligere frihet. Forestill deg at du våkner opp og blir redusert til å være en rugemaskin i et totalitært samfunn med helt nye lover. Du må tilpasse deg eller dø. Velkommen til Gilead.

Skal vi se, hva var det undersøkelsene viste, var du fruktbar eller ufruktbar? Fruktbar, ja. Det er ikke så mange igjen av dere. Du er heldig. Vær så god, her er den røde kjolen alle fruktbare må bære. Og hodeplagget, selvfølgelig. Ja, det er svært upraktisk, og nei, jeg vet at du nesten ikke kan se til siden på grunn av bremmen, men dette er nå en gang det du skal gå med. Nei, du får ikke velge selv. Du skal bo sammen med de andre fruktbare kvinnene og din datter får du aldri mer se igjen, hun tilhører oss nå. Sminke og fuktighetskrem er forbudt, du har ikke lov til å eie noe. Kjærlighet er forbudt. Ditt oppdrag er å føde barn, og nei, du får ikke velge hvem du skal få disse barna med. Barna du skal føde tilhører selvsagt ikke deg, de tilhører oss. Hvis du nekter blir du straffet med døden. Kommandøren din heter Fred, og du tilhører ham, bare ham. Fra nå av heter du Offred, ditt gamle navn eksisterer ikke lenger. Glem navnet ditt, glem fortiden din, glem deg selv.

Snikende uhygge

Skremmende? Slik er faktisk virkeligheten for vår heltinne Offred i Margaret Atwoods roman fra 1985, The Handmaid’s Tale. Offred opplever at alt blir snudd på hodet, nærmest over natten. Hun har ikke noe annet valg enn å tilpasse seg. For hva annet kan hun gjøre? Hva ville du gjort i Offreds sted? Ville du gått inn i rollen som tjenerinne og føderske? Jeg lurer på hva jeg selv ville ha våget å gjøre, antageligvis ville det vært fint lite. Denne fortellingen tar deg med til en nær framtid hvor absolutt alt har gått galt. Demokratiet er avskaffet, bryter du loven vanker det dødsstraff, bare noen ytterst få kvinner er fruktbare og de få som er det blir satt til å føde.

Respekten for individet er forsvinnende liten. Selv om The Handmaid’s Tale er nesten 20 år gammel føles den likevel så aktuell. Hvorfor? Hva er det egentlig ved denne romanen som skaper denne snikende uhyggen? Hvem er egentlig Offred i alt dette mylderet?

Fra virkeligheten

I forordet deler Atwood selv noen av sine tanker rundt romanen. Vi får vite at hun påbegynte arbeidet med The Handmaid’s Tale i Vest-Berlin i 1984, da muren fortsatt eksisterte. Det er nesten så en grøsser litt på ryggen. Var det tilfeldig? Hun kan vel ikke ha ant omfanget av den massive overvåkingen som foregikk? Eller hadde hun en følelse av at noe var i ferd med å eksplodere, der hun satt ved siden av den grå og massive muren? Videre forteller Atwood at hun laget en regel for seg selv. Romanen skulle ikke inneholde noe som ikke allerede var utført av mennesker, eller noe som ikke teknologien allerede kunne gjøre på den tiden. Alle fenomenene beskrevet i The Handmaid’s Tale har eksistert, eller eksisterer fortsatt til en viss grad i noen kulturer. Noen elementer er nok litt overdrevet eller satt på spissen, men resultatet blir at romanen oppleves så troverdig. Som Atwood påpeker; dette er ikke science fiction med flyvende romskip og utenomjordiske vesener, dette er speculative fiction. Dette kunne faktisk ha skjedd.

Den kanadiske forfatteren har tenkt seg republikken Gilead innenfor USAs grenser. I ett av tilbakeblikkene i romanen får vi vite at Offred prøver å rømme til Canada sammen med mannen og datteren. Fluktforsøket er mislykket. Som i så mange av Atwoods romaner er hovedpersonen en frem- med, en som ikke passer inn i samfunnet. I Alias Grace drar Grace Marks fra Irland til Canada og i Lady Oracle rømmer Joan fra Canada til Italia. Offred, Grace og Joan er alle utlendinger, ja, til og med flyktninger. De kjemper alle en desperat kamp om å overleve og om å fortelle sin egen historie. Atwood skriver gjerne fra underdogens ståsted, hun skriver om den nye jenta i klassen som prøver å forstå alle kodene, men aldri helt får det til.

Atwood er i tillegg inspirert av flere bibelhistorier og faktiske fødselsritualer fra Nord-Amerika. Historien gjentar seg, som kjent. I sin essaysamling om Margaret Atwoods forfatterskap skriver Carol Ann Howells at «Gilead is a society haunted by the past». Det nye regimet er sterkt inspirert av sin puritanske arv, og Atwood har selv påpekt likhetene mellom Gilead og 1600-tallets New England. Howells skriver videre at disse ritualene blir en grotesk parodi på historien. Måten barna lages på og fødes finner du i det gamle testamentet hvor tjenestejentene fødte barna sine i husfruens fang, for å markere at barnet tilhørte herskapet. Offred overværer blant annet denne fødselen:

The Commandor’s Wife hurries in, in her ridiculous white cotton night- gown, her spindly legs sticking out beneath it. Two of the Wives in their blue dresses and veils hold her by the arms, as if she needs it; she has a tight little smile on her face, like a hostess at a party she’d rather not be giving. She must know what we think of her. She scrambles onto the Birthing Stool, sits on the seat behind and above Janine, so that Janine is framed by her: her skinny legs come down on either side, like the arms of an eccentric chair. Oddly enough, she’s wearing white cotton socks, and bedroom slippers, blue ones made of fuzzy material, like toilet-seat covers.

Det er tydelig at ingen av tjenerinnene har noe særlig til overs for de privilegerte konene som haster inn og ut for å delta i disse underlige seremoniene knyttet til befruktning og fødsel. Denne fødselsstolen som blir beskrevet er faktisk ikke et påfunn fra forfatterens side, men noe som ble brukt på 1600-tallet i New England. Når Offred, eller noen av de andre tjenerinnene, skal befruktes må hun ha samleie med en av kommandørene samtidig som konen hans ligger bak henne og holder henne i hendene. Vi får det fortalt kun fra Offreds perspektiv, men det er klart at dette er en ydmykende handling for alle parter. Til og med mennene lider under de strikte reglene til det puritanske Gilead.

Den røde kjolen

Atwood bruker klær og farger til å fremheve karakterenes roller i det nye samfunnet. På effektivt vis klarer forfatteren å understreke hvordan bekledning blir en del av undertrykkelsen. Uniformeringen av kvinnene fratar dem all personlighet, tjenerinnene blir til objekter der de duver rundt i sine røde habitter og hvite hatter. Den sterke fargen gjør dem lett gjenkjennelige, antageligvis gjør fargen dem lettere å overvåke i tillegg. Det røde er jo også blodets farge, og kjolene til tjenerinnene gir meg assosiasjoner til menstruerende kvinner. Urene kvinner. De ufruktbare konene til menn av høyere rang bærer blått, en svalere og kaldere farge enn rødt. Jomfru Marias farge. Hvitt er kun tillatt for konenes adopterte døtre, uskyldens og brudens farge. På den måten blir kvinnene delt opp i kategorier, og alle kan tydelig se hvem som er hvem. Tidlig i boka får vi Offreds beskrivelse av seg selv idet hun får et glimt av sitt eget speilbilde:

If I turn my head so that the white wings framing my face direct my vision towards it, I can see it as I go down the stairs, round, convex, a pier- glass, like the eye of a fish, and myself in it like a distorted shadow, a parody of something, some fairytale figure in a red cloak, descending towards a moment of carelessness that is the same as danger. A Sister, dipped in blood.

Offreds assosiasjoner går i retning av en blodig nonne. Hun er en parodi på Lille Rødhette i kåpen sin, Lille Rødhette som snart skal bli spist opp av ulven med de store skarpe tennene. Språket her insinuerer at volden aldri er langt unna. Offreds kjole minner ikke bare om en blodig kappe, men også om et faresignal. Kroppen hennes er strengt kontrollert, men samtidig har hun en egenskap som ytterst få har i Gilead og det gjør henne farlig i tillegg til verdifull. Den røde kjolen fungerer også som en konstant påminnelse om menstruasjonen, og et symbol for mislykkethet. For hver gang Offred begynner å menstruere har hun feilet i sin eneste oppgave, å bli befruktet. Dette gjør henne reddere og reddere, og hun får stadig dårligere tid. Klokken tikker, og hun vet at noe må skje.

Tjenerinnene

Det er ikke noe liv Offred lever, det er en tilstand av apati og fortvilelse. Hun har blitt omgjort til denne kroppen som skal føde barn, og intet annet:

We are for breeding purposes: we aren’t concubines, geisha girls, courtesans. On the contrary: everything possible has been done to remove us from that category. There is supposed to be nothing entertaining about us, no room is to be permitted for the flowering of secret lusts; no special favours are to be wheedled, by them or us, there are to be no toeholds for love. We are two-legged wombs, that’s all: sacred vessels, ambulatory chalices.

Disse kvinnene i rødt blir ikke en gang sett på som mennesker. De er levende rugemaskiner, og skal hverken begjære eller begjæres. Språket er presist her, og beskriver godt dualiteten til tjenerinnene. De fruktbare kvinnene er dyrebare, hellige begre laget av kjøtt og blod. Så dyrebare at de må leve uten friheten de tidligere tok for gitt.

I siste halvdel av romanen blir Offred innlemmet i en underlig undergrunnsverden. Hun blir tatt med til en hemmelig klubb kalt Jezebel’s, hvor utstøtte kvinner livnærer seg via prostitusjon. Hos Jezebel’s er kvinnene kledd opp i absurde kaninkostymer, badedrakter og gammeldags undertøy. De bruker sminke, drikker og røyker, alt som egentlig er strengt forbudt i Gilead. Dette er likevel ikke et fristed for disse kvinnene, de er snarere en samling håndplukket av mennene: «At first glance there’s a cheerfulness to this scene. It’s like a masquerade party: they are like oversized children, dressed up in togs they’ve rummaged from trunks.»

Som tjenerinnene i rødt er de like mye utkledd og til utstilling. Offred synes de ligner klovner med sine altfor hardt malte fjes. Det er noe tilgjort over denne scenen, kvinnene spiller bare sine roller som fristerinner, kvinner som tidligere var advokater, sosiologer og leger. De er en samling eksotiske fugler som disse mennene morer seg over å ha buret inne. Bordellscenen blir et kvalmende vrengebilde.

Kvinnesamfunn?

The Handmaid’s Tale beskriver et slags kvinnesamfunn hvor kvinnene er satt til å overvåke og ta vare på hverandre. «Mother, I think. Wherever you may be. Can you hear me? You wanted a woman’s culture. Well, now there is one. It isn’t what you meant, but it exists,» tenker Offred tidlig i fortellingen. Kvinnene er sammen om de små og store ritualene, og tjenerinnene har ikke lov til å menge seg med mennene. De ufruktbare og eldre kvinnene er satt til å ta seg av de unge. På den måten har Offred rett i at det er et kvinnesamfunn. Kritikere har understreket at romanen innehar en moderne feminisme, hvor hovedpoenget ikke bare er at det er kvinnene som er fratatt alle rettigheter og redusert til vandrende livmødre, men at Atwood setter fokus på den sosiale kjønnskonstruksjonen og menneskerettigheter i allmennhet. Det gir romanen en kompleksitet utenom det vanlige. De fleste mennene i Gilead er også undertrykte. Det er for eksempel ikke lov å være homofil, og bryter du Gileads seksuallov blir du drept. På en godt synlig mur henger henrettede menn i hopetall. Det er et skremmende syn, og det er en klar advarsel om at det ikke er lov å elske hvem du vil eller tenke som du vil.

Stille opprør

Språket til Atwood er presist. Det vil ikke være helt korrekt å kalle det sterilt, slik flere kritikere har gjort, for det vil antyde at det er kaldt og uten følelse, men, det er uten tvil en anelse klinisk og hardt. Fortvilelsen er aldri langt unna, den befinner seg til enhver tid like under overflaten. «I feel buried,» sier Offred til seg selv. Bare denne enkle tanken, denne korte setningen, reflekterer klaustrofobien i romanen. For dette er en klaustrofobisk roman. Offred stenges inne i klærne sine, hun stenges inne på rommet sitt, til og med hjernen og hjertet stenges inne. Bare om natten rømmer hun tilbake til fortiden i tankene sine, til dagene hun var fri og hvor verden nesten umerkelig nærmet seg den store katastrofen.

Offred har en tydelig utvikling i løpet av fortellingen. Hun kjemper stille, for seg selv, om nettene og i fantasiene. Til å begynne med nekter hun å kalle rommet hun bor på for sitt eget rom, det er jo ikke egentlig hennes, det er bare værelset hun oppholder seg i. Etterhvert tar hun seg i å tenke nettopp på det som sitt rom. Det er skremmende hvor lett det er å gi etter, hvor lett en flyter inn i de mønstrene en er tiltenkt. Til slutt skjer det nærmest automatisk: «I am a blank, here, between parantheses. Between other people.» Gilead har klart å redusere vår Offred til en liten ubetydelig maur, hun er ikke en gang en parentes, bare et mellomrom mellom parentesene. Diktaturet har fått has på henne. Eller?

Har vi henne nå?

Da jeg først leste The Handmaid’s Tale ble jeg litt befippet over at Atwood ikke avslørte hvordan det går med Offred til slutt. Slutten er åpen, det kan gå begge veier. Det vi vet er at Offred blir tilbudt hjelp til å rømme, men hun har ingen garanti for at dette faktisk skjer. Enten blir hun arrestert og dømt til døden, eller hun klarer å flykte og får tilbake sin etterlengtede frihet. Jeg må ha merket meg at det faktisk var et etterord, men jeg vet at jeg ikke leste det. Etter å ha lest en artikkel om Atwoods roman skjønte jeg at det var et poeng som hadde gått meg hus forbi, nemlig dette etterordet. Jeg fant fram boken igjen, og skjønte endelig at fortellingen sluttet ikke der jeg trodde at den sluttet. Etter at Offred går en ukjent fremtid i møte har Atwood skrevet en forelesning, lagt i munnen på en professor Pieixito, og forelesningen foregår i 2195, lang tid etter at Gilead-perioden er overstått. Denne forelesningen bidrar til romanens forsøk på å virke så autentisk som mulig. I forelesningen får vi vite at Offreds historie ikke er ført i pennen av henne selv, men transkribert fra kassettbånd som ble funnet.

På barnslig vis er det en stor skuffelse at premisset for romanen endrer seg etter å ha lest etterordet. Det blir også klart at Offred selv ikke har skrevet dette ned, vi får kun lese en tolket versjon av disse båndene som ikke var nummerert eller satt i en spesiell rekkefølge. Det at disse båndene faktisk blir funnet indikerer at Offred rømte til slutt, men vi får aldri vite om hun ble funnet igjen, eller om hun klarte å bryte helt ut og starte livet sitt på nytt. Fant hun tilbake til sitt originale navn som lå så dypt begravet i hukommelsen hennes? Fant hun tilbake til sin egen personlighet? Professor Coomi S. Vevaina påpeker i sitt essay «Margaret Atwood and History» at Offred selv hverken kaller historien sin en dagbok eller rapport, det er en subjektiv fortelling om hva som har skjedd. Vi har altså ikke helt taket på Offred eller historien hennes:

We may call Eurydice forth from the world of the dead, but we cannot make her answer; and when we turn to look at her we glimpse her only for a moment, before she slips from our grasp and flees.

Vi får aldri vite sannheten om Offred. Historikerne i romanen har prøvd å finne hennes virkelige identitet, men det har vist seg umulig. Professor Piexeito sammenligner Offred med Evrydike fra den greske fortellingen, hun som skulle bli hentet opp fra dødsriket av sin mann, men fordi han snur seg og ser tilbake på vei opp til de levendes land, mister han henne igjen. Det er kanskje ikke meningen at vi skal få vite hvordan det går med Offred, usikkerheten om hennes skjebne gjør også at historien framstår som enda mer autentisk og uhyggelig. Atwood har en tendens til å avslutte sine romaner med et spørsmål, med rom for videre tolkning. Jeg pleier gjerne å velge den lykkelige slutten for mine romanheltinner. Jeg liker å tro at de lyktes i sine opprør.

Vi vinker farvel til Gilead for denne gang. De røde kjolene vaier i vinden langt der borte, det er umulig å gjenkjenne noen av kvinnene du har hilst på. De er for langt borte til at du gjenkjenner ansiktstrekkene bak de store hvite hattene eller ser kroppsformen i den løse kjolen. Du skimter så vidt muren med de ille tilredte mannskroppene, og der får du også øye på et blått slør. Vi ses?

Denne teksten ble først publisert i Deichmanbladet 3/2014.