For lite kjærlighet

Kristine Næss vekker medlidenhet hos leseren med sin roman Bare et menneske.

Tekst: Goro Aarseth/Foto: Oktober

Kristine Næss er nylig nominert til Nordisk råds litteraturpris for romanen Bare et menneske. Jeg har lest boken, og den har grepet meg.

Mennesket som åsted

Romanen har tre stemmer: tankene til tre kvinner i tre generasjoner, men ikke mor, datter og datterdatter. Det dreier seg om Bea Britt, hennes farmor Cessi og Beate, datteren til Bea Britts venninne. Rammehistorien er en krimgåte. En jente som lufter hunden sin i Bea Britts nabolag har forsvunnet, og politiet befinner seg plutselig i Bea Britts hage.

Bea Britt er forfatter med skrivesperre, bosatt i et hus på Vettakollen, et hus som farmoren Cessi i sin tid flyttet til. Beate kommer ofte på besøk til Bea Britt. Huset er et slags åsted. Barnet er også et åsted. Det viser Næss oss gjennom en fortelling som tar opp viktige spørsmål: Hva er et menneske? Hvem er vi for barna våre? Og hva utsetter vi dem for? Hva har vi selv blitt utsatt for?

Utleverende innlevelse

Synsvinkelen skifter særlig mellom Bea Britt og Cessi, og det påmesterlig vis . Cessis formuleringer er fra 30-, 40- og 50-tallet, men tankene er opprørske, og langt fra preget av husmorglansbildet fra den tiden. Begge kvinnene tynges og forundres av sin egen alder, for egentlig er de jo unge. Det er det de har vært lengst. Kristine Næss skriver kvinnenes tanker med utleverende innlevelse og humor, og jeg får forståelse for og medlidenhet med dem.

Ubøyelig kjærlighet

«Det är synd om människorna!» heter det i August Strindbergs Ett drömspel, og det er det virkelig, for det er alltid for lite kjærlighet. Det blir liksom aldri nok. Det er for lite for Bea Britt i nåtiden, det var for lite for hennes far i fortiden, men kanskje er det likevel også for mye? For Beate, den yngste av kvinnene i boka, har en kjærlig mor og får en drømmekjæreste, men hun gråter og gråter. Man må kanskje føle at man fortjener kjærlighet? At man er verdt noe, verdt kjærligheten?

Bea Britt tenker:

Lykken er ikke kjedelig. Men den blir synlig først og fremst når den er tapt. Som håp, ideal, et flagg i det fjerne. […] Kanskje det er sant som folk sier, at følelsene er flyktige, skiftende, men jeg tror det ikke, nei jeg gjør ikke det, for det finnes en UFRAVIKELIG kjærlighet, UBØYELIG, det betyr at vi må bøye oss for den, den er LOVEN. Jeg snakker som et gudsbud hogget i stein, og det er sikkert ikke tilfeldig, at kulturen snakker i meg, selv når det er naturloven jeg forsøker å finne ord for. (s. 215-216)

Kristine Næss fletter store tanker, historie, trivialiteter, kropp, skjønnhet, skrift og drift sammen i en fasinerende og levende bok. Jeg heier på henne når Nordisk råd skal dele ut prisen i oktober 2015!

(For ordens skyld: Kristine Næss er ansatt på Deichmanske bibliotek, men på en annen filial enn bokomtaleren. Red. anm.)