Sommerminne: Oslo – Bodø på skinner

Kroe seg på statsbanens avgrensede plass med ei bok på fanget og vite at her skal ikke noe annet skje enn å følge med, følge togets ferd bortetter, skjele litt til andre farende, feste opppmerksomheta på sau og skiftende scener, ankomst, avskjed,  vri hodet etter gjensynet med kjent terreng. Fjell. Rene meditasjonsøvelsen å bare la ting dukke opp og passere. Og kjenne at boka du har valgt drar deg like mye innover som alt som glir forbi.

Konglehjerte var håndplukka for turen, omtale og anmeldelser ga forhåpninger om et høvelig følge.  Det viste seg å være fortreffelig! Hele beretninga kretser rundt en dag, den dagen Jennys kone sier hun vil ha barn, barn!? utløses trangen til timeout hos Jenny, og hun stikker seg bort, stikker av, gjemmer seg som et krepsdyr i skallskifte. Forstyrr ikke, prosesser pågår. Samtidig med at hun beveger seg rundt omkring  i byen og omegn ransaker hun sin egen historie, og bedriver konsekvensanalyse av hva tida foran kan bringe. Er parforholdet til å stole på, stoler hun på seg selv, holder hun for dette? Jenny, – vaklevoren, kantete, røff, både tilknappa og elskelig, i oppveksten ei jente som kjente seg  på kant med kvinnerollen hun ble forventa å ikle seg. Fremdeles med et skeivt blikk på seg sjøl og omgivelsene, treffende og tørrvittig.

Å skrive om de store tingene med små ord er en kunst, lekent som drodling på arket når du gjør noe annet og det trer fram noe verdt å kikke nærmere på. Sånn ble dette møtet med Østhagens eksistensialisme i praksis for meg. Nattoget fra Trondheim bød ikke ved denne anledninga på det russiskinspirerte vognsettet med fløyelsforheng og liggestoler på ordinære plasser, vel, det hadde kanskje ikke utgjort noen forskjell i forhold til leggetid der og da, for denne boka klarte ikke jeg å legge fra meg.

Åshild