Litteraturtoget 2015: Deichman anbefaler

Kan hun leve med bølgene av utilstrekkelighet? Kan det å være nok danke ut det å skulle være alt?

Tekst: Åshild Svartis/Foto: Oktober

– Hva holder du på med, Jenny?

Denne gangen er det Anne, kona til Jenny som roper det ut fra balkongen. Ikke moren, i ei anna tid, den gang Jenny anla bart med morens kajal og elsket Line.

Man vet aldri hva som skal komme, hva som plutselig kan dukke opp. Et uventet besøk. En krapp sving. Et vepsestikk. Et ødelagt kjøleskap. Og noen ganger kommer alt på en gang. Man aner bare ikke når. Noen tar lett på det, andre gjør det ikke. Der er vi forskjellige.

Konglehjerte er ei bok om at uansett hvor langt du kan løpe risikerer du å treffe deg selv i døra igjen. I alle fall gjør en fortumla Jenny det, når Anne blidt ytrer ønske om barn. Barn!?! Trangen til timeout utløses hos Jenny, hun stikker av, stikker seg bort i byen, på kaféer og barer, avkledningsrommet på treningssenteret, fjæresteinene, barndomstraktene og helt opp til oversikta fra det gamle treet hjemme. Gransker og går inn i seg selv, ransaker livet sitt og prøver å se for seg alternativene framover. Er parforholdet til å stole på, stoler hun på seg selv, holder hun for dette?

Vaklevorne, kantete, røffe Jenny. Det mangler ikke på treffende episoder, ikke minst de kleine, utleverende. Fryktsom og elskelig, i oppveksten ei jente som kjente seg på kant med kvinnerollen hun ble forventa å fylle. Plass til hele seg har hun bare i eget skjul. Fremdeles med et skråblikk på seg sjøl og omgivelsene, kritisk og sensitiv – nå gjemmer hun seg som et krepsdyr i skallskifte.  Prosesser pågår, forstyrr ikke. Hun har sine grunner.

– Jeg holdt ikke som barn, derfor vet jeg ikke om jeg holder for et barn, eller om barnet holder for meg. Jeg vet ikke hvordan et barn bør være, hva de skal være, jeg vet ikke hvordan de skal holde for foreldrene sine, eller hvordan de skal holde ut med foreldrene sine. Jeg har fremdeles nok med å holde ut med mine. Jeg var alt de ville ha. Og tenk om barnet vårt er alt vi vil ha. Og tenk om barnet vårt får vite det. Da vil det prøve å gi alt det vi vil ha, og jeg vet ikke om jeg holder ut å se det.

Jennys gjentatte følelse av å ikke holde mål er ganske lett å begripe, foruten hvem hun er opp i all denne småvrange attityden har den også sine røtter. Kan hun leve med bølgene av utilstrekkelighet, kan det å være nok danke ut det å skulle være alt? Vil hun våge å bli, eller velger hun å rømme? Laila Sognnæs Østhagens nese for detaljer og driv gjorde denne sammenkveila parallellhistoria om samliv og oppvekst til en begeistra, ettertenksom opplevelse. Hvor jeg leste den? På toget. Et ypperlig følge på ruta Oslo-Bodø.