Ser mot stjernene

Deichmanske bibliotek kåret nylig Kristian S. Hæggernes til en av de ti beste «skyggeforfatterne» her i landet. Vår anmelder har lest hans ferske roman Fettere & kusiner.

Tekst: Thor Arne Sæterholen
Foto: Eva Lene Gilje Østensen/Cappelen Damm

Kristian S. Hæggernes debuterte med diktsamlingen Tyngde av fallende skygge i 2004. Siden har det kommet flere diktsamlinger, noveller og prosa. Fettere & kusiner er hans første roman.

Tjueseks år og jomfru
«Der ser jeg at mor slår av lyset i stuen hjemme. Jeg vet nøyaktig hvilke av lysene jeg kan se gjennom de nakne greinene på trærne utenfor bensinstasjonen, som kommer fra huset vårt. Jeg liker at jeg kan se hjem fra stedet der jeg arbeider, og det er også helt greit for meg at jeg kan se arbeidsplassen min fra vinduene hjemme hos meg selv.»

Allerede i åpningsavsnittet vekker fortelleren i romanen min interesse. Hvem er denne personen som insisterer på å være så tilfreds med sin lille aksjonsradius? Og hvorfor er akkurat det så vesentlig?

Allerede i åpningsavsnittet vekker fortelleren i romanen min interesse.

Njål er tjueseks år gammel, og bor fortsatt i samme hus som foreldrene. Han jobber nattevakter på bensinstasjonen, etter å ha droppet ut av studiene. Han lever et stille liv, er homofil, men fortsatt jomfru. På fritida fordyper han seg i astronomi, klassisk musikk og fantasylitteratur, men blir stadig innhentet av tanker om ungdomstida. Nøkternt forteller han sin egen historie. Han er ikke selvmedlidende, men helt uten håp og illusjoner på egne vegne: «… siden jeg føler meg sikker på at jeg aldri vil få noen partner.»

En lang serie av tilbaketrekninger
Teksten veksler fint mellom nåtid og tilbakeblikk. Det vokser fram et portrett av en sjenert ung mann, sosialt utilpass, ensom og lengtende etter kjærlighet; ofte forelsket (ulykkelig), men uten initiativ og framdrift. Som ungdom har han imidlertid én skjellsettende seksuell opplevelse sammen med fetteren Stian. På familiehytta deler de i skjul onaniens gleder, inntil Njål går for langt, overstiger en grense, og blir brutalt avvist. Den ene gangen i livet Njål virkelig nærmer seg en annen, går det altså fryktelig galt. Og selv om Njål siden får flere venner og bekjente (noen ganger litt motvillig), framstår ungdomstida hans som en lang serie av tilbaketrekninger.

Holder igjen
Trenger vi flere bøker om ensomme og fremmedgjorte unge menn i norsk samtidslitteratur? Svaret er ja, så lenge bøkene er så velskrevne som Hæggernes’ roman. Det er noen tekster som bare griper meg fra første stund, som er skrevet med en så tydelig stemme, med en så sikker autoritet, at jeg godtar det som står. Det er ikke bare det at jeg såkalt «lever meg inn i» teksten (selv om det er viktig nok), men på samme tid anerkjenner jeg boka som et godt komponert litterært verk. Fettere & kusiner er en av disse sjeldne romanene som gir meg følelsen av at alt som fortelles er vesentlig, at ikke ett ord kunne vært utelatt. En illusjon, selvfølgelig, men det er det som er kunsten. Hæggernes er dessuten en mester på å holde igjen. Han stoler på leserne sine, vet at vi etterhvert kjenner Njål så godt at vi forstår hvordan han reagerer og føler i visse situasjoner. Forfatteren trenger ikke å male det ut i det vide og brede. Et eksempel er en scene der faren sier at Njål kanskje bør finne seg et eget sted å bo. Med knappe, subtile virkemidler får Hæggernes denne scenen til virkelig å dirre.

Trenger vi flere bøker om ensomme og fremmedgjorte unge menn i norsk samtidslitteratur? Svaret er ja.

En lykkelig mann?
Det er lett å tenke på Njål som en stakkar, og han går heller ikke av veien for å framstille seg selv som det. Likevel har han et rikt indre liv, og en velutviklet fantasi, noe som fører til passasjer i teksten der vi også aner poeten Hæggernes, som i dette partiet, der Njål er på konsert i Grieghallen:

«Lyspærene henger i forskjellige høyder over hodet på dem som vandrer rundt i foajeen, og når det blir mørkt utenfor, speiles de i vinduene som går fra gulv til tak på begge sider av rommet, slik at det åpnes opp et tilsynelatende endeløst rom av lyspunkter, som jeg tenker kan representere myriadene av galakser som er spredt utover i rommet, og jeg tenker at det at mye av det jeg ser er speilbilder kanskje ikke er så feil, med tanke på at det teoretisk sett kan være slik at hvis vi bare kunne se langt nok ut i universet ville vi se oss selv.»

Njål lever i sin egen lille boble, mens han ser mot stjernene. Men ser han seg selv? For å komme tilbake til åpningsscenen: Jeg tror noe av det som gjør denne romanen så god, er at vi aldri blir helt sikre på om Njåls egen avfinnelse med situasjonen er en ren beskyttelsesmekanisme, eller om han faktisk er på sporet av å bli en lykkelig mann. I tilfelle det siste, blir det et spørsmål om de rundt ham er i stand til å akseptere det.

*

Thor Arne Sæterholen er bibliotekar, og medlem av Kulturrådets vurderingsutvalg for prosa.