Intervju: Kristian Fabrizio med kirkevideo
Debutant Kristian Fabrizios første musikkvideo er spilt inn i en kirke. Med dette føyer han seg inn i en stolt rekke artister som har gjort det samme. Vi nevner:
- a-ha: The Sun Always Shines on TV
- John Legend: Used to Love You
- The Housemartins: Caravan of Love
- Madonna: Like a Prayer
-
Den unge sangeren fra Oslo øst beskriver seg selv som en glad kar – med triste låter som spesialitet. Låta «Other Side» – en akustisk RnB-smyger, omhandler livets store og små forandringer. Og i hvilket lokale er vi kanskje mest opptatt av den andre siden? Jo, kirken. Dette er ihvertfall logikken vår mann brukte under videoens location-hunt . Vi snakker med kisen om musikk. Og tro.
Navnet ditt, Kristian Fabrizio. Haha. Høres jo ut som en narkodealer fra 70-tallet!
– Jeg er en dealer. Når jeg synger prøver jeg å fremprovosere lykkefølelser hos folk. Jeg jobber med adrenalin, serotonin..alle belønningssystemene som dopdealerne også gjør butikk på. Så sammenlikningen din er ikke helt off. Jeg synes faktisk det passer med et narkosmugler-navn.
Enig. Hvorfor lager du din første video i en kirke? 
– Jeg oppdaget musikk i baptistkirken i Miami da jeg var 6 år. Du kan si at moren min shoppet religioner en periode, og dette året var det baptistene som gjaldt. Det eneste jeg likte med å være kristen var salmene. De var fete. Det å kunne delta i menighetskoret var helt fantastisk. Særlig rundt juletider. Det var da menigheten brant alt kruttet. Derfor er det meningsfylt at min første musikkvideo gjøres i en kirke, der hvor interessen for musikk begynte.
Kult med sånne karismatiske menigheter da! Ble det noe tungetale eller?
– Nei, men husker veldig godt en seanse med håndspåleggelser. Folk deisa i gulvet når presten la hånden på panna deres. Jeg syntes dette så utrolig phoney ut. Men en dag stod jeg i køen sjæl. Jeg gledet meg til å være trass og ikke besvime. Så stod presten foran meg og ropte noe greier veldig høyt. Tre voksne stilte seg bak meg, klare for å ta i mot. Hånden legges på panna mi – og så deiser jeg jaggu i gulvet jeg også. Hehe. Jeg orket visst ikke være han kjipe som ikke besvimte.
Men når det gjelder musikken. Hvorfor sjangervalget soul/rnb?
– Det er vel disse minnene fra baptistkirken da. Der sang man gospel, som jo er soulens storebror. Vet du, jeg skrev jo min første sang som 9-åring. En gospelhymne til Gud selvsagt. Hehe. Den må jeg spille inn en dag. Den er ganske kinky, skjønner du.
Har alle låtene dine akustisk drakt, som «Other Side»?
– Nei, det er hovedsakelig den her som er akustisk. Men det kommende albumet blir veldig organisk i lydbildet. Det er det «Other Side» skal bringe bud om. For å si det sånn; jeg synes det er mye diggere å høre på sur sang, enn å høre på autotunet sang. Jeg er forresten heldig som jobber med han jeg mener er Norges beste soul og hiphop-produsent: Sigve Bull. Fyren har sitt eget sound, som jeg digger. Ingen har jobbet med han uten å få merker av det. Haha.
Hehe. Har du noen musikalske inspirasjonskilder utenfor kirkevesenet?
– Ja. Jeg har latt meg inspirere av artister som D’ Angelo, Maxwell, Stevie Wonder og Michael Jackson. Litt latinomusikk også. Du kan vel si at stilen min primært er neo-soul med ganske store chunks of pop.
Til slutt. Hvordan gikk det med deg og religionen?
– Jo. Etter baptistene prøvde vi Jehovas Vitner. Her var det mye kjedeligere. Ingen synging. Hele greia fikk en naturlig avslutning da jeg satt bak på mopeden til fader Claudio, på vei til et bønnemøte – og vi kræsjet.. Ved Carl Berner kræsjet vi. Jeg ble kastet av sykkelen på en måte som må ha sett dramatisk ut. Jeg ble mest flau egentlig. Mopedkræsj med presten liksom. Så jeg reiste meg opp og gikk bort derfra mens folk glante. Da var jeg 13 og det var slutt på religion for min del.
Helt til slutt. Er du keen på å spille noe for oss?
– Jeg driver og lærer meg «Martha My Dear» av Beatles?
