Ikke kødd med gamle helter: The hottest band in the world, KIZZ

KISS77.25

 

Jada, jeg vet at Kiss er et utskjelt band for mange, med fjasete tekster og tilsynelatende enkle riff. Men, i en periode i livet mitt, fra jeg var ca. 7 til 11 år gammel, var det ikke noe annet i verden som betydde noe. Kiss var det viktigste bandet i verden, og plakatene som var klistret overalt på rommet mitt var en perfekt erstatning for sommerfuglene på tapeten. Jeg spurte til og med faren min om mulighetene for å henge opp plakater i taket, men jeg fikk ikke lov på grunn av varmeelementene. Skuffa! Men jeg løste det ved å rulere på plakatene 1 gang i måneden, så de fikk sin tilmålte tid. Ellers kjøpte jeg selvfølgelig alt jeg kom over av Kiss på kassett, og de jeg ikke hadde råd til kopierte jeg av venner og lagde egne omslag til.

Jeg var også fast kjøper av Stjerneposen på lørdager, en godtepose med rimelig dølt godteri, men med Kisskort inni. Samlet du opp 10 stk. av papirposene kortene kom i, og sendte dem inn til en eller annen adresse i USA, fikk du en enorm plakat i retur. Helt fantastisk! Ettersom det var bilder på begge sider, gjorde jeg det naturligvis to ganger. Jeg ventet i månedsvis, posten gikk av en eller annen grunn forferdelig sent på 80-tallet, men det var verdt det. Å få tilsendt noe fra USA, som Kiss kanskje hadde tatt på, var magisk utenfor all fatteevne. Kiss hadde selvfølgelig ikke tatt på noe som helst, men det er ikke grenser for hva barn kan innbille seg.

 

Cover_alive2_large

 

En stor del av greia med Kiss var jo alt det andre som fulgte med på kjøpet, maskene, klærne,  pyroen og ikke minst mytene. Var ikke egentlig Gene Simmons vampyr, blodet han sprutet ut var vel ekte menneskeblod? Og Ace Frehley kom fra Mars på ordentlig, helt sikkert. Om jeg ikke akkurat trodde på det innerst inne, likte jeg i alle fall å snakke om det, og det var en viktig del av Kiss-dyrkelsen. Mye av dette handler om nostalgi, minner fra en problemfri barndom hvor vi malte oss i ansiktet og skrålte ut tekster vi forsto lite elller ingenting av, mens vi hamret løs på pappgitarene våre. Men det var fint lite annet som opptok meg og vennene mine på den tiden. Når jeg tenker på det, er det ikke så mye som skilte meg fra en fanatisk Justin Bieber-fan eller One Direction-sluker i dag, men det er helt greit det, jeg står inne for det 100%.

 

cover_alive_large

 

Selv om Kiss var opptatt av å tjene penger på ALLE mulige måter (Gene Simmons hevder å ha tatt patent på 3000 produkter), og ALDRI kommer til å få Nobelprisen i litteratur, er det ikke tvil om at de var mestere i å meisle ut fete riff og gode melodier, med høy allsangfaktor. Noe Knut Schreiner fra Turbonegro garantert kan skrive under på. Jeg satte på Alive! her forleden, liveplata fra 1975 som må regnes som et av deres høydepunkt, og jeg kjente en genuin glede i kroppen. Jeg kunne alle låtene på rams, hver minste lille gitarsolo og trommetakt. Og det beste av alt var at det fremdeles låt bra. Her har de samlet det aller beste fra deres tre første album, Kiss, Hotter Than Hell og Dressed To Kill, og sånn sett får vi en slags best of uten et eneste svakt spor: Black Diamond, C’mon and Love Me, Cold GinDeuce, Firehouse, Got to Choose, Hotter than Hell, Nothin’ to Lose, Parasite, She, Strutter, Watchin’ You osv. Trommesoloen på 100.000 Years er riktignok i overkant lang, men Peter Criss hadde jo et trommesett på størrelse med et helt orkester så noe måtte han jo finne på.

Jeg var på en av gjenforeningskonsertene i Oslo Spektrum, i 1997 tror jeg det var, og det var på en måte 15 år for sent. Men når gutta kom ut på scenen og åpningsriffet på Detroit Rock City jallet gjennom Marshall-høyttalerne, var jeg med ett 10 år igjen. Jeg fikk tårer i øynene og frydet meg stort over å se Gene spytte blod, Ace fyre av raketten, Paul danse avgårde mens han vrikket på rumpa, og Peter som tross en herjet kropp kom seg fint gjennom soloene. Det var rett og slett magisk!

Kiss Army medlem nr. 2 689 063

 

 

Her kan du søke etter og låne musikk, noter, tegneserier og bøker i Deichmans katalog

Comments
One Response to “Ikke kødd med gamle helter: The hottest band in the world, KIZZ”
Trackbacks
Check out what others are saying...
  1. […] Ikke kødd med gamle helter: «The hottest band in the world, KIZZ!» Live-album : Kiss – Alive! (1975) […]



Leave A Comment

Kontaktinfo

Arne Garborgs plass 4,
0179 Oslo
Tlf.: 23 43 29 22

Redaktør:
victor.josefsen@
kul.oslo.kommune.no

www.deichman.no

Åpningstider

Åpningstider sept. - mai:
Man - fre: 9 - 19
Lørdag: 10 - 16
Søndag: Stengt

Åpningstider juni - august:

Man - fre: 9 - 18
Lørdag: 11 - 15
Søndag: Stengt

Om musikkavdelingen

Avdelingen mottar henvendelser fra hele landet og er dermed en nasjonal ressurs, og er en del av et landsomfattende nettverk av musikkbiblioteker og -arkiver blant annet gjennom sin tilknytning til Norsk Musikkbibliotekforening.

Vi tilbyr

Musikkavdelingen tilbyr en stor samling med CD, DVD, noter og bøker, og bred kompetanse blant personalet. Samlingen inkluderer også materiale innen dans.

Utlån, reservering og levering av materiale er selvbetjent, noe som gjør oss enda mer tilgjengelig for de som ønsker hjelp til å finne frem i samlingen eller slå av en musikkprat!