Engelsk landsbypsykedelia

image

Ja, de brukte narkotika, og gikk i rare klær. Mulig de ikke vasket seg så ofte heller? Men, lage musikk, det kunne de! Tidløs, rar og vakker musikk. De mer eller mindre korrekte fordommene våre skal få lov til å seile sin egen sjø. Musikken er fremdeles her til felles glede og avbenyttelse.

Begrepet ‘psykedelia’ er en plastpose med undergrunnskulturelle elementer som bevissthetsutvidende stoffer, eksperimentell musikk og fargerike formelementer.

De narkotiske stoffene var først. Hallusinogener har vært benyttet i religiøse seremonier langt tilbake. På 1950-tallet begynte amerikanske psykiatere å forske på kjemisk fremstilte varianter (som LSD) i behandlingen av sine pasienter. Inntak av LSD gir en  annerledes opplevelse av omgivelsene enn den dagligdagse. Dette appellerte til en framvoksende generasjon av alternativt tenkende i et tidlig 60-talls USA. Blant beatpoeter, musikere, studenter, Hells Angels og andre «dagdrivere» ble stoffet stadig mer populært. Det ble betraktet som drivstoff for motkulturen som vokste fram, der også den eksperimentelle musikken, de fargerike formene og strukturene var viktige bestanddeler.

I Europa kom musikken og formspråket før LSD-en. Psykedelia i England slo til med et smell rundt 1. juni 1967, da Sgt. Pepper’s Lonely Hearts Club Band kom ut. Over natten kastet hundrevis av artister vrak på den bluesinspirerte, dresskledde musikken de hadde spilt. Nå var det utsvevende rytmer og løse melodistrukturer i alle retninger, motebildet var fullt av fargerike klær, gjerne inspirert av uniformer fra 1800-tallet.

Musikken som kom ut fra de britiske øyer i denne perioden var generelt mer popbasert enn i USA, og også influensene fra egen (og dels andre lands) folkemusikk og litteratur var med på å gi det som strømmet ut av høyttalerne et mer ruralt preg. Selv om artistene gjerne befant seg i tjukkeste London.

En viktig katalysator for det hjemmesnekrede sjangerbegrepet landsbypsykedelia var den amerikanske musikkprodusenten Joe Boyd. Boyd var en pen og pyntelig Harvard-gutt, som booket blues- og -jazzartister til konserter på universitetet. Dette fortsatte han med etter studiene, og jobbet blant annet på Newport-festivalen i 1965, der Bob Dylan ble buet av scenen fordi han spilte elektrisk gitar. Samme år kom Boyd til London for å etablere plateselskapet Elektra i Europa. i 1966 åpnet han den psykedelisk-inspirerte klubben UFO, hvor Pink Floyd tråkket sine barnesko. Boyd produserte deres første singel før de fikk kontrakt med EMI. Joe Boyd oppdaget også flere andre spennende artister i England, som han delvis var manager for og produserte i en hektisk periode fram til 1970. Fairport Convention, The Incredible String Band og Nick Drake er nok ikke like kjente som Pink Floyd, men musikalsk har de like mye å by på.

Det første bandet han jobbet med var altså Pink Floyd. De var på et ganske annet sted i 1967 enn på mastodont-albumene fra 70-tallet. Debutplata The Piper at the Dawn of Gates er nærmest en perfekt miks av eksentrisitet, britiskhet, naivitet og pop. Denne plata er helt klart den mest psykedeliske i dette selskapet. En verdig svanesang for gruppas frontfigur Syd Barrett, som kort tid etter forsvant på grunn av delvis narkorelaterte psykiske problemer. Med god hjelp av tidligere kolleger klarte han å stable på bena to soloplater: The Madcap Laughs og Barrett. De er til dels fragmentariske, men svært så sjarmerende allikevel.

The Incredible String Band var i utgangspunktet en duo fra Skottland som spilte folkemusikk. Boyd oppdaget dem på en pub i 1965. Robin Williamson og Mike Heron hentet inspirasjon (og musikkinstrumenter) fra alle verdenshjørner, og ga uttrykket sin egen vri, definitivt. På andrealbumet The Hangman’s Beautiful Daughter, fra 1967, gikk disse bestanddelene opp i en høyere, særdeles vindskjev enhet, som utrolig nok klatret høyt både på britiske og amerikanske hitlister. Dét er vanskelig å forestille seg når man hører plata i dag. Den 13 minutter lange “A Very Cellular Song” er The Hangman’s Beautiful Daughter høydepunkt. Selv om bandet holdt det gående til midt på 70-tallet klarte de aldri å lage en like god LP igjen. Dårlig kjemi mellom de to lederfigurene i bandet, samt å ta med hver sin kjæreste i bandet  og noe senere bli ivrige medlemmer i Scientologi-kirken var trolig medvirkende årsaker til dette. The Incredible String Band er de mest annerledes og rare av disse aristene.

Fairport Convention var fra London. De begynte som nesten-kopister av amerikansk folkrock og psykedelia av det lettere slaget (som The Byrds og The Mamas & The Papas), utviklet seg til rocka britisk folkrockvariant, før de endte opp som relativt museale folkemusikere. Med den unge, utrolige gitarvirtuosen Richard Thompson og den særpregede sangerinnen Sandy Denny lagde de i sin mellomfase et par juveler av noen album, i 1969, Unhalfbricking og Liege and Lief (som blant annet inspirerte Led Zeppelin). På førstnevnte er det spor av americana, de har en franskspråklig versjon av Dylan-låta “If You Gotta Go, Go Now”, og Richard Thompsons egen “Cajun Woman”. På Liege & Lief er dette borte, selv om plata helt klart har rockefoten på flere av numrene, merkes den økende interessen for tradisjonell britisk folkemusikk tydelig. Det er  flere tradisjonelle sanger og færre egensnekrede enn før. Joe Boyd produserte begge disse platene. Fairport Convention er de mest rocka, men er på samme tid stemningsfulle her.

Nick Drake er en av disse sjelene i rock n’ roll-kanonen som ikke passet helt inn. Utdannet ved Cambridge, sjenert og innesluttet lagde han tre album før han døde av en overdose antidepressiva i 1974. Five Leaves Left (1969), Bryter Layter (1970) og Pink Moon (1972). De fantastisk vakre melodiene, poetiske tekstene og tidløse arrangementene, dels inspirert av hans kreative mor, nådde ikke ut til mange i sin samtid. Siden har ryktet om den sommerfuglaktige, egenartede og tidløse musikken hans vokst til en mer fortjent plass på musikkhimmelen. Hør på gitarspillet hans, på den akustiske stålstrengeren. Det er så perfekt at det nesten er skremmende. Det finnes ikke film- eller videoopptak av Nick Drake, hverken når han spiller eller prater. Det eneste vi har er musikken og tekstene. De er i en klasse for seg. Dette er balsam for sjelen når du er lei av alt det andre. Mer nedtonet og mindre utagerende enn noen av de andre landsbypsykedelikerne, med mange møtepunkter allikevel. Drake ble oppdaget av medlemmer av Fairport Convention på en pub. De tipset Boyd. Han produserte de to første platene til Nick Drake og Richard Thompson fra Fairport spilte på debuten Five Leaves Left.

Nysgjerrig? Alle de tre platene til Nick Drake og Fairport Conventions Unhalfbricking er gode utgangspunkt. Bon appetit!

 

Saken er hentet fra Rille.no (nå nedlagt)
En blogg om den beste musikken som har kommet ut de siste tiåra.
Tekst: Kjetil Syverud

Du kan låne musikk av utøvere som er nevnt i saka, bare søk her

Leave A Comment

Kontaktinfo

Arne Garborgs plass 4,
0179 Oslo
Tlf.: 23 43 29 22

Avdelingsleder:
ann.kunish@
kul.oslo.kommune.no

Redaktør:
victor.josefsen@
kul.oslo.kommune.no

www.deichman.no

Åpningstider

Åpningstider sept. - mai:
Man - fre: 9 - 19
Lørdag: 10 - 16
Søndag: Stengt

Åpningstider juni - august:

Man - fre: 9 - 18
Lørdag: 11 - 15
Søndag: Stengt

Om musikkavdelingen

Avdelingen mottar henvendelser fra hele landet og er dermed en nasjonal ressurs, og er en del av et landsomfattende nettverk av musikkbiblioteker og -arkiver blant annet gjennom sin tilknytning til Norsk Musikkbibliotekforening.

Vi tilbyr

Musikkavdelingen tilbyr en stor samling med CD, DVD, noter og bøker, og bred kompetanse blant personalet. Samlingen inkluderer også materiale innen dans.

Utlån, reservering og levering av materiale er selvbetjent, noe som gjør oss enda mer tilgjengelig for de som ønsker hjelp til å finne frem i samlingen eller slå av en musikkprat!