Hjelp, jeg er lesedeprimert!

Først lå det èn bok på nattbordet. En og to dager ble plutselig til en uke. Omslaget ble dekket av et lett lag med støv. Boka forble urørt. Så plutselig fikk den selskap av to andre bøker, begge ganske tjukke. I tillegg til stabelen med gamle National Geographic-utgaver, begynte det å bli trangt om plassen på det lille nattbordet. Men jeg beit tennene sammen, på trass, og tenkte «jeg SKAL lese disse bøkene».

En uke ble til to, og så plutselig var de obligatoriske fire ukene (lånefristen på bibliotekbøker) passert i det stille, og støvet hadde vokst til et anselig lag. Bøkene hadde ligget der urørt – i fire uker! Jeg tok meg til pannen, sjekket ansiktet i speilet og klødde meg i hodet. Symptomene var tydelige, allikevel ukjente. Så slo det meg – jeg lider av MLD, midlertidig lesedepresjon.

Det er mulig at MLD oppleves sterkere og mer nådeløst for en biblioteksarbeider som hver dag jobber med, puster inn og tilbringer dagene omringet av bøker.

Gleden ved å komme over akkurat DEN boka i databasen, å oppdage at den siste utgivelsen til favorittforfatteren din endelig er «på vei til din henteavdeling» eller å uventet få øye på et tiltalende bokomslag som gjør at du snur boka, leser sammendraget på ryggen og tenker «hm, denne så interessant ut», er ubetalelig. Det er kanskje derfor det føles ekstra hardt, umotiverende og brutalt når MLD plutselig rammer en. Man blir matt, oppgitt, trist og motløs.

Realiteten slår deg i ansiktet. Du blir minnet på det på jobb, når du kommer hjem og hilser de meter på meter-lange hyllene med bokrygger i stua, og når du går til sengs om kvelden med et skrått blikk på den urørte, støvete bokbunken ved senga. Sukk. Jeg har ikke lyst til å lese.

Det verste er når en kollega med glede i stemmen forteller lidenskapelig og engasjert om ei fantastisk bok han leser for tida, for så å snu seg andpusten mot meg med et smil og spør «hva leser DU om dagen, da?». Nei, nei, nei!! Ikke spør! Jeg lider av MLD!

Sukk. Så hva gjør jeg for å komme meg ut av lesedepresjonen? Tar frem en av mine favorittbøker og leser den om igjen, for å bli minnet på hvor herlig det er å lese ei fantastisk bok? Avreagerer ved å renske ut alt av Danielle Steele og Harlequin i bokhyllene, for å føle at jeg kan starte på nytt? Går berserk i en bokhandel? Setter opp ukentlige leseplaner med et bestemt antall sider for hver dag, og tvinger meg gjennom det?

Nei.

Smak på ordet leselyst. LeseLYST. Lyst er ikke noe man kan tvinge fram, kjøpe seg eller be pent om. Lyst må komme av seg selv. Mens jeg blek og urolig sjekker kroppen og ansiktet for enda flere MLD-symptomer og venter på at den skal vende tilbake, ber jeg om unnskyldning. Unnskyld David Foster Wallace. Unnskyld Siri Hustvedt. Unnskyld Pentti Saarikoski. Og unnskyld til Hilary Mantel og Justin Cronin. Dere ligger der på nattbordet mitt, uke inn og uke ut. Urørte. Støvete. Trøsten må være at dere har selskap i hverandre. En MLD-pasient, derimot, er helt alene.

Ann-Sofi S. Emilsen