Tilbakeblikk på 17 år med Tidshjulet

Høstferien 96 tilbrakte jeg på Kreta. Dette var min første sydenferie, men det er ikke nevneverdig mye jeg husker fra dette tidlige møte med middelhavet.  Jeg har vage minner om å bli introdusert for moussaka og tzatziki samt utenlandske fenomener som badetemperaturer i oktober og viktigheten av prutting. Det som derimot står urovekkende klart for meg fra er hvordan den lille ladsbyen Tvillingelvene ble innvadert av trolloker natt til den lokale høytiden Bel’tine, og hvordan Rand al’thor, Perrin Arybaya og Matt Couthon måtte rømme i nattes mulm og mørke sammen med den mystiske kvinnen Morainne og den stoiske sverkjemperen Lan. Størsteparten av min første sydenferie fant nemlig sted i skyggen av en parasol, dypt konsentret over første bind av Robert Jordans evilange epos – Tidshjulet.

Mye kan bli sagt om dette nå 14 binds lange verket. I sin reneste form handler det om den klassiske kampen mellom godt og ondt, og den noe motvillige frelseren som må ofre seg for menneskeheten. Eventuelt kan man forstå serien som et episk strikk og sømmagasin fra et parallelt univers.

Uansett hvordan jeg velger å se på det, har disse bøke nå vært en intigrert del av livet mitt i over 17 år. Tidevis som kilde til irritasjon over et stadig mer saktegående plot, men ofte også som sabotør  av nattesøvn og dagdrømming om hvordan ting ville gå videre. Bøkene var både min redning og forbannelse da jeg leste hele serien (på det tidspunktet 8 bind) under pulten på videregående. Dette hindret meg i å forgå av kjedsomhet, men samtidig la denne mentale flukten en viss hindring på de akademiske resultatene.

Robert jordan er kjent (eller kanskje famøs) for det avsindige detaljnivået i sitt fiktive univers. Bøkene er fyllt til randen med lokale skikker, matretter, ariktektur og søm, gud så ufattelige mye søm. Midt i et ellers spennede historie sporer det hele ofte av i lange avsnitt med utfyllende beskrivelser av kjolesnitt og andre tekstildetaljer. Det mest urovekkende er for øvrig hvor mange av disse detaljene jeg også faktisk husker. Mye kan tyde på et en betydelig del av min hjernekapasitet er satt av til å huske trivielle detaljer fra fantasybøker.

Udiskutabelt en av tidenes verste bøker

Et annet problem var det stadig økende, og til slutt uoverkommelige, antallet parallelle handlingsløp. Etterhvert som nye karakterer dukket opp og fikk egne fortellinger mistet serien moment. Dette, blandet med den evige fasinasjon for søm, gjorde bok 10, “a crossroads of twillight” til seriens definitive lavpunkt og noe av det dårligste jeg noensinne har lest. Plottprogresjonen nådde på dette tidspunktet Glamour-nivå, dvs man måtte nå bruke mer tid på å lese boka (som var på over 1000 sider) enn tidsrommet handlingen spente over. Dette er kanskje ikke så ille hvis forfatteren er en litterær begavaelse med talent for å skilde det indre sjelelivs mange mysterier, men dette er dessverre ikke tilfelle med Robert Jordan. Jeg trøstet meg selv med å hindre andre naive sjeler fra å havne i samme uføre som meg selv og frarådet mang en bibliotekjenger fra å ta med seg første bind hjem.

Selv om det er stygt å si det trakk jeg et slags lettelsens sukk da Robert Jordan døde i 2007. Endelig ville jeg være fri fra denne tidstyven som jeg følte meg forpliktet til å følge til den bitre slutt. Det skjer nemlig noe med en når man har følgt en historie i over ti år. Til tross for de overnevnte svakhetene kunne jeg rett og slett ikke gi meg. De siste tre bøkene hadde vært den ene skuffelsen etter den andre, men likvel måtte jeg fortsette. Det trancederte god eller dårlig litteratur, det hadde blitt et kall, min hvite hval om du vil. Det hadde uviklet seg til en personlig tvekamp mellom meg og Jordan, og det så endelig ut til at jeg skulle vinne.

Det viste seg dessverre at Robert Jordan hadde tatt sine forhåndregeler og skissert ned hva som skulle skje i den den neste og avsluttende boka i serier. Forutt for sin død utnevnte han fantasyforfatteren Brandon Sanderson som sin etterfølger og overlot notatene til han. I teorien skulle disse notatene brukes til å skrive én bok, men i kjent stil var det så mange sømdetaljer og parallelle historier at Sanderson så seg nødt til å fordele avslutningen over tre bind. Til min store overraskelse evnet Sandorson å gjøre dette på en ganske så tilfredstillende måte. Så etter 17 år, 14 bind og 11,916 sider med opp- og nedturer, kamp mellom godt og ondt, detaljer fra krig og tekstil var det med noe vedmod jeg forrige uke vendte siste side og lukket tidshjulet for godt.