Søk Meny Lukk
Lukk
Bokomslag: Forlagene
Av: Marte Storbråten Ytterbøe Kommentarer 3. april 2020

Forfatternes lesetips

I disse dager kan det være godt å reise i litteraturen. Til andre steder, andre kulturer, andre tider. Vi har samlet lesetips fra noen av Norges aller beste forfattere. Håper du finner et sted å besøke du også!

Tekst: Marte Storbråten Ytterbøe, m.fl. / Omslag: Forlagene

Fra russiske sekter til mummidalen, med en aldri så liten avstikker til en bokhandel i Skottland og Canadas øde skoger. Tiden er inne for å hengi seg til bøkene. Her finner du ingen begrensninger, ingen regler, ingen plasthansker. For som Nils Øyvind Haagensen sier det så fint: «Hvem sa man ikke kan ha besøk i karantene?»

Anne Audhild Solberg anbefaler På vandring uten esel i Cevennene av Alexander Leborg

A. Audhild Solberg

Foto: Aschehoug

Drøymer du om å traske gjennom vakre franske landskap når livet ein dag blir normalt igjen? Kombinere ferie med friluft og mosjon, og vite at det ventar god mat og vin når du kjem fram til vertshuset utpå kvelden? Du er ikkje den einaste: Hausten 1878 la skotske Robert Louis Stevenson, forfattaren av Skatten på sjørøverøya og Dr. Jekyll og Mr. Hyde, ut på vandring i den sørfranske fjellkjeden Cevennene saman med eit esel. På den tolv dagar lange turen førte han dagbok over det han opplevde, ei dagbok Alexander Leborg fekk i oppdrag å omsette til norsk 140 år seinare. Leborg blei så fascinert av turen at han bestemte seg for å gå den sjølv, og i fjor kom hans eiga bok om vandringa i Cevennene – i hans tilfelle utan esel.

På vandring uten esel i Cevennene er underhaldande, lærerik og inspirerande friluftslitteratur og kan anbefalast på det varmaste. Det same kan Stevensons bok, På vandring med et esel i Cevennene (1879/2018).

Nils Øyvind Haagensen anbefaler dagbøker og brevvekslinger

Foto: Baard Henriksen

Jeg vil heller anbefale en viss type bøker, tror jeg: dagbøker og brevvekslinger. Som det heldigvis fins veldig mange av. Fra kunstere til oppdagelsesreisende til politikere til næringsdrivende til folk flest. Og mer. Og grunnen til det er todelt: for det første fordi dette veldig ofte er god litteratur, og for det andre og mer til situasjonen vi aller i nå, hvor vi sitter hver for oss og venter: disse bøkene byr på nærkontakt igjen, på selskap som vi aller i varierende grad er avhengig av. Hvis du vil begynne med noen forfattere kan jeg mer spesifikt anbefale The Unabridged Journals of Sylvia Plath, krigsdagbøkene til Astrid Lindgren, dagbøkene til Olav H. Hauge, dagbøkene til Franz Kafka og brevene til John Keats. Hvem sa man ikke kan ha besøk i karantene?

Maria Kjos Fonn anbefaler Herfra til Hiroshima av Sunniva Lye Axelsen

Foto: Tine Poppe

«Jeg kjenner mennesker ingen vet at finnes», fastslår den bokstavelig talt drittleie hjemmehjelpen Ingrid. «Jeg har sett dem drite, jeg har sett dem dø». Hun drar på hjemmebesøk til syke, ensomme og forvirrede mennesker, som vekker like lite sympati hos Ingrid, som Ingrid gjør hos leseren. Blotting, alkoholisme og transvettisisme er dagligdagse ingredienser i Ingrids hjemmebesøk – som hun nevrotisk (og ulovlig) filmer. Selv om Ingrid er fysisk frisk og arbeidsfør, er hun like desperat ensom som menneskene hun besøker. Da den mistenkelig perfekte nye drømmekjæresten gjør det slutt, og drar på jorden-rundt-reise med en annen kvinne, følger hun like gjerne etter. Herfra til Hiroshima er en underholdende og veldig morsom «stalker-roman», som også viser fram liv som både snakkes og skrives for lite om. God underholdning på rolige dager, og ikke minst et eksempel på at man ikke trenger å være isolert i leiligheten for å være ensom.

Anders Totland anbefaler Morderens ape av Jakob Wegelius

Foto: Marius Knutsen

Ei av dei mest fascinerande bøkene eg har lese dei siste åra, er Morderens ape av Jakob Wegelius. Strengt tatt vil nok både forlag og bokhandlar seia at det er ein roman for barn, men i mine auge er denne minst like god for vaksne. Her er det ein herleg miks av surrealistiske scener, med ein ape i forteljarrolla, og ei spennande detektivhistorie. Mange fantastiske forteljingar blir fort veldig mørke, men her er det òg mykje moro. Den perfekte boka for ei etterlengta verkelegheitsflykt i desse dagar. Dessutan er boka ganske tjukk, så du har litt å lesa på.

PS: For ungdom og vaksne som ikkje lar seg skremma så lett, er Sigbjørn Mostue sin I morgen er alt mørkt-trilogi heilt perfekt apropos-litteratur til alt som skjer i verda no.

Gro Dahle anbefaler Stormlight av Brandon Sanderson

Gro Dahle, foto: Line Fresti

Foto: Line Fresti

Det er så mange boktips jeg gjerne gjerne skulle ha delt, men hvis jeg må velge ett og bare ett, kan jeg ikke la være å velge min egen storfavoritt de siste ti årene: Brandon Sandersons fantastiske Stormlight-serie hvor The Way of Kings er den første romanen, som blir fulgt av Words of Radiance og den foreløpig siste i serien: Oathbringer.
Det er saftige og svulstige titler som tipper over mot det sentimentale, og jeg ble litt avskrekket av titlene, må jeg innrømme, men denne episke fantasyserien er ikke bare overflatisk sentimentalitet, det er substans tvers igjennom med et stort persongalleri med fantastisk fine og godt utbygde, troverdige og levende karakterer, overbevisende situasjoner, flotte scener og en oppbygning som strammer seg i en spennende stigning hvor jeg knapt husker å puste.

Å, jubel og magi for en serie!

Brandon Sanderson er det som kalles en «world builder». Han skaper en verden med ulike samfunn, samfunn som igjen består av småsteder, kultur, infrastruktur og byer, egen teknologi, egen geografi og geologi, eget vær-system, egen flora og fauna og ikke minst en helt egen vitenskap hvor visse stoffer har magiske egenskaper. Han har gjort det før i en debutroman som heter Elantris og i en serie som heter Mistborn som er oversatt til norsk, og som jeg også kan anbefale, spesielt for ungdommer og unge voksne, men The Stormlight Archive er en voksen utgivelse, og selv om dette er fantasy, er det troverdig og forankret og overbevisende. Denne verdenen har ulike folkegrupper som hver har sin historie, sine språk, sine religioner, tradisjoner, politikk, noe som gjør denne sammensatte verdenen med disse ulike samfunnene kompleks, mangefasettert  og fascinerende. Vi følger flere hovedkarakterer fra ulike befolkningsgrupper og samfunnslag, og deres stemmer og blikk gir oss et flettverk av en stor og rik fortelling. Gradvis blir vi kjent med  dette stedet, disse karakterene, disse samfunnene som de kommer fra, og romanen bygger langsomt opp, detaljene myldrer, og det går sakte, men alt knyttes sammen presist, sikkert og troverdig, små tråder tvinnes inn i større tråder, og helheten holder i alle trådene, og jeg blir fanget av fortellingen, og jeg blir helt avhengig av å lese og lese og bli kjent med denne verdenen av brutale kamper mellom riker og mellom klasser, mellom folkeslag, mellom sterke ledere som kjemper om makt og slaver som kjemper for overlevelse.

Når boka er over, er det heldigvis én til og én til. Men når den siste er lest, etterlater den seg et gap som er vanskelig å fylle, da kan vi håpe på at neste bok i serien kommer snart! Og snart ? Når er snart? Om to år kanskje?  Dette er et bokverk som egner seg i coronatider og hjemmekarantene, for disse store bøkene varer, ingen grunn til å ønske seg ut av huset da, ingen grunn til å planlegge ferie eller drømme om sommerferie, for denne storslagne fortellingen fyller alle drømmer og gjør det meningsfullt og givende å sitte inne og hjemme i dag etter dag etter dag! Å, jubel og magi for en serie!

Sigbjørn Mostue anbefaler Pelsjegerliv blant Nord-Canadas indianere av Helge Ingstad

Sigbjørn Mostue, foto: Agnete Brun

Foto: Agnete Brun

I disse tider trenger vi rett og slett mentalhygiene. I så henseende er ingenting bedre enn en tur i skog og mark. Nesten like godt gjør det å lese en bok som tar deg med langt inn i villmarka: Til Canadas øde skoger, snart hundre år tilbake i tid. Den unge Helge Ingstad hadde gått lei av sin tilværelse som sakfører i Levanger. Han solgte bedriften, pakket snippsekken og dro til Canada for å livnære seg som pelsjeger. Med en nøktern fortellerstemme blir vi med på hans reise inn i urørt natur; ombord i kano, på ski, med hundespann, i en enkel tømmerhytte, i et telt ute på øde vidder. Det er som om du selv kjenner hvordan myggen biter og polarvinden river i teltduken. Men tross alt slitet Ingstad måtte igjennom, vil også du som leser sitte igjen med det forfatteren destillerte ned til følgende setninger:

Her er min kano, mine garn, min børse og mine hunder. Skogene og vannene står til min rådighet. Jeg sitter i skjorteermene foran teltet og føler meg som en millionær.

Det er en følelse jeg tror mange av oss trenger akkurat nå. For kloden dreier fortsatt stille rundt, naturen ligger der i all sin gavmildhet, og det vil den fortsatt gjøre når alt dette er over.

Kristine Tofte anbefaler Amerikanske guder av Neil Gaiman, The Fionavar Tapestry av Guy Gavriel Kay og The Broken Earth Trilogy av N. K. Jemisin

Kristine Tofte; Foto: Paal Audestad, Tiden

Foto: Paal Audestad

Å anbefale bøker er noko alle driv med, men me som les fantasy er kanskje hakket meir disiplar enn lesarar!

Det er tre bøker på lista mi over ting du MÅ lese. Det vil seie to trilogiar og ei enkelt bok.

Den boka som står aleine er Amerikanske guder av Neil Gaiman. Det er både ei reise gjennom USA i dag, ei reise gjennom historia og religionane som er samla på kontinentet, litt ei krimforteljing og bittelitt ein romanse. Les!

Den eine trilogien er The Fionavar Tapestry av Guy Gavriel Kay. Dette er ein av desse enorme bokverka, der ALT skjer. Elskar du fantasy, må du rett og slett lese denne. Ikkje omsett til norsk, men eg har den på dansk (Fionavargobelinen).

Det siste verket eg vil anbefale er The Broken Earth Trilogy av N. K. Jemisin. Eit moderne, litt ubehageleg verk, då det berører diskriminering. Men åh, så bra!

Zeshan Shakar anbefaler Normal People av Sally Rooney

Shakar Zeshan Foto: Julie Pike, Gyldendal

Foto: Julie Pike

Denne boka plukket jeg opp etter å ha hørt den bli hypet både her til lands og i enda større grad i den engelskspråklige delen av verden. The Guardian har allerede utropt den til en fremtidig klassiker. Jeg er vet ikke om den blir det, men den inneholder i alle fall noen klassiske elementer. Den handler om to unge mennesker, et av-og-på kjærlighetsforhold, og et møte mellom mennesker fra ulike sosiale klasser og de gnisningene det kan by på. Geografisk er vi i Irland, i ettervirkningene av siste finanskrise, og demografisk er vi midt blant millenials.

Boka føles veldig «nå», og er særlig lett å relatere til for mange av oss som selv er millenials (jeg er det så vidt). Samtidig har boka en utpreget politisk bevissthet, særlig rundt klassespørsmål. Dette blir skildret både indirekte og direkte, og aktualiseres blant annet da hovedpersonene begge begynner på det anerkjente og ganske elitistiske Trinity college i Dublin. Likevel, der jeg synes boka er sterkest, er i skildringene av et forhold, ikke minst av psykologien i det, og hvordan maktrelasjoner innad i forhold spiller seg ut.

Marianne had the sense that her real life was happening somewhere very far away, happening without her, and she didn’t know if she would ever find out where it was or become part of it.

Sigbjørn Skåden anbefaler Giela gielain av Paulus Utsi og The Garden Party av Katherine Mansfield

Sigbjørn Skåden, Foto: Tanya Busse

Foto: Tanya Busse

I ei tid som denne kan det være fint å ta fram igjen eller eventuelt gjøre seg kjent med den gamle samiske dikterhøvdingen Paulus Utsi. Det kontemplative og den autentisk økofilosofiske tilknytninga til landskapet i de tilsynelatende enkle diktene er noe man sjelden finner i poesien i dag, og det å vite at naturen er der for oss dersom vi vil ha den kan være en lindrende tanke nå. Giela gielain er ei tospråklig samisk/svensk diktsamling og kan dermed leses av de fleste her til lands. Den finnes ikke å få kjøpt, men man får den på biblioteker og den kan også leses på bokhylla.no.

Et vers fra Giela gielain:

Vårt liv
är som ett skidspår
på den vita vidden
som snöstormen sopar igen
redan i gryningens början

Jeg bruker ofte å tipse om Katherine Mansfield, for jeg har inntrykk av at hun er for lite lest i Norden. Det er imidlertid god grunn til å lese novellesamlinga The Garden Party, historier som «At the Bay», «The Daughters of the Late Colonel» og «The Garden Party» er fabelaktige på hvert sitt vis og vil gi mange lesere stor glede. Det oppstår noe drømmetilstandaktig i lesinga av mange av Mansfields historier, og det kan kanskje passe fint nå, å senkes ned i en drømmetilstand den tida det tar å lese ei novelle.

Mette Karlsvik anbefaler Kometen kommer av Tove Jansson

Mette Karlsvik, foto: Tove Breistein

Foto: Tove Breistein

Å vere forfattar i koronatida er, for meg som har eit barn, vanskeleg å skilje frå rolla som mamma i koronatida. Barnehagen er stengd, og det ein skulle gjere for å tene pengar blir lagt bort til fordel for tid med barnet. Vi håpar og trur at politikarane løyver omsorgspengar til kunstnarane – slik som alle arbeidstakarane no får. Når eg no les, så les eg med barnet. Tove Jansson er verdas beste kompromiss mellom barn og vaksne. I romanen Kometen kommer ramlar ein komet ned nær huset til mummitrolla. Treffet endrar alt, og det er unntakstilstand. «Krig» utan krig. Det er kjensla eg har i dag også, når grenser stengast og det nesten er portforbod. Jansson skreiv visst Kometen kommer etter andre verdskrigen. Atombombane i Hiroshima og Nagasaki er der, frykta er der, det er lite av den framskrittsoptimismen som elles farga Vesten, og det er dét som gjer akkurat denne boka god. Det finst dei som kallar Janson eskapistisk. Eg synest at Kometen kommer er eit døme på det motsette. Sjølv vil eg seie at framskrittsoptimismen er meir av ein verkelegheitsflukt enn kva Janssons opne, mangfaldige, melankolske, leikande og spørjande bøker er.

Mummitrollet betraktet det dystre landskapet og tenkte på hvor redd jorden måtte være når den så den lysende ildkulen nærme seg. Han tenkte på hvor høyt han elsket alt sammen, skogen og havet, regnet og vinden, solskinnet og gresset og mosen, og hvor  umulig det ville være å leve uten alt dette. Men så tenkte han, mamma vet nok en råd for å redde allting.

Ingvild Rishøi anbefaler Boys av Anna Ringberg

Foto-Hans-Fredrik-Asbjørnsen

Foto: Hans-Fredrik Asbjørnsen

Jeg ble bedt om å anbefale noe som ikke var for trist – så jeg må advare, denne boka er litt trist, men bare fordi den handler om stor kjærlighet, og det er jo ikke noe spennende å lese om stor kjærlighet som bare går bra. Kjærligheten gjelder en hund som heter Boys, og Boys blir borte fra eieren sin. Og jeg er så imponert av (og litt misunnelig på) Ringberg. Det er meg en gåte at man kan skrive så rørende og spennende og fint, enda det bare handler om en hund, en eier, masse snø og en del sprit, langt der ute på den svenske landsbygda.

Camilla Kuhn anbefaler alle bøkene til Oliver Jeffers

Camilla Kuhn, foto: Maja Hattvang

Foto: Maja Hattvang

Alle bøkene til Oliver Jeffers! Den jeg ble kjent med først var Papirflybjørnen, men favoritten min er nok Denne elgen er min. Eller Mistet og funnet. Eller den den om gutten som spiser bøker. Eller den om romrakettene som kræsjer. Eller … Nei, ALLE. Man blir glad av alle bøkene til Jeffers: glad i Jeffers, og ikke minst glad i menneskene og alt det rare vi gjør.

 

Mari Moen Holsve anbefaler Draumar betyr ingenting av Ane Barmen

Foto: Frank Michaelsen

Jeg var en sånn ungdom som leste mye, men de typiske ungdomsbøkene traff meg ikke så ofte. Jeg var 15 da jeg leste en setning som lød omtrent: «første gang han strøk meg over puppene», og jeg slang boka fra meg der og da. Å skildre ungdomstida er vanskelig – men viktig. Jeg jakter på perler innenfor denne sjangeren når jeg får tid, og i disse dager har jeg hatt ro til å lese Brageprisvinner og debuten til Ane Barmen, Draumar betyr ingenting. Nam! Hvor skal jeg begynne? Den stemninga – bygdefølelsen, ensomheten, føkk verden-vibbene. Også Tormod, da, som er død fra første side og som jeg aldri kommer til å møte, men som jeg likevel elsker. Jeg nyter Louises agg og spydigheter. Jeg digger den passiv-aggressive familien og hver eneste runde med øl, Linni, neglelakk og ostepop.

Ane Barmen forteller på mange måter en vanlig historie fra ungdomstida, og samtidig ikke. Jeg tror på henne, og på hovedpersonen, hele veien. Og selv om jeg ikke er 15 lenger, så hører jeg min indre 15-åring si at «yes! Sånn var det.»

Ane Barmen anbefaler Amtmannens døtre av Camilla Collett

Barmen, Ane | Gyldendal

Foto: Gyldendal

Til dei av dykk som ikkje går heime med ein galen toåring, som underteikna, vil eg varmt tilråde å bruke desse dagane på noko vi ofte droppar elles: les ein klassikar. Ein av dei som kan bli nevnt på ein fest og får deg til å flakke med blikket fordi du ikkje har gidda enno: dette er tida då du endeleg skal gjere det. Dei verkar støvete og keisame, men når du fyrst har byrja vil du voneleg, som eg, oppdage at det er ein grunn til at det er klassikarar. Dessutan framstår du smartare på fest.
Mitt tips er Amtmannens døtre (1854-55) av Camilla Collett, fordi 1. du bør verkeleg ha lese den og 2. den er skikkeleg, skikkeleg bra. Ho er rett nok, som så mange bøker frå denne tida, stappfull av digresjonar og sidehistorier som kanskje ikkje er fullt så engasjerande, men dei kan du skumlese litt, for hovudhistoria er fantastisk. Vi følger amtmannsdottera Sofie og huslæraren Kold som fyrst ikkje toler trynet på kvarandre, men som så forelskar seg. Og så rotar dei det  skikkeleg til.
Måten Collett har skildra utviklinga av forholdet deira er noko av det beste ved boka. Karakterane er så samansette, og utviklinga deira kvar for seg og saman er så truverdig og velskrive at boka burde vore pensum på alle forfattar- og manusskular. I tillegg får du ein god dose samfunnskritikk, tidleg feminisme og ein dæsj humor. Alt det, pluss ei god, gammaldags kjærleikshistorie: kan ein ynskje seg meir i desse coronatider? Eg trur ikkje det.

Ole Robert Sunde anbefaler Å snu verden inn mot verden av Tone Hødnebø og Løperne av Olga Tokarczuk

Sunde, Ole Robert | Gyldendal

Foto: Tine Poppe

Her kommer mitt forslag til to bøker. Først Tone Hødnebøs dikt i samling Å snu verden inn mot verden: Jeg aner ikke om jeg fatter til bunns Hødnebøs dikt, men det er ikke poenget; jeg fatter heller ikke hva svarttrosten synger om, selv om den synger svært vakkert; i et dikt i fra boken Stormstigen fra 2002 står det: «Fornuften er varm, følelsene kalde»; i dette spennet, tror jeg, ligger mye av hennes poetikk, for å sette det på spissen; den er selvmotsigende og paradoksalt fullstendig klar, og den danske poeten Mette Moestrup skriver i etterord til Hødnebøs samlete dikt: «I stedet for ‘det paradoksales metode’ kan jeg bruke et begrep fra Tone Hødnebøs eget poetiske ordforråd nemlig selvmotsigelse: ‘Jeg skriver for å motsi meg selv’., linjen er hentet fra Nedtegnelser, og kritikeren Carina Elisabeth Beddari legger vekt på, skriver Moestrup i etterordet at «Tone Hødnebøs poesi er analytisk og sanselig, idemessig og konkret».

HÅNDEN SKRIVER

men jeg slipper ikke unna
tankene som kjeder meg
det totalt ubetydelige tankene

Jeg skriver for å forbinde diktets
og lesernes øyeblikk; det som ikke er
og det som allerede finnes

Jeg skriver for å motsi meg selv
oppsøker stillhet, men finner bråk
og forsømmer tiden jeg lever i

Jeg skriver for å finne det punktet
som skal romme alle punkter
løgn, min fortvilelse i et lykkelig øyeblikk.

Den andre boken er Løperne av Olga Tokarczuk: Baksideteksten til hennes bok står det at dette er en bok om en russisk sekt som ikke ville anerkjenne noen form for kirkelig eller verdslige autoriteter, og denne sektens lære var, eller er, at alle i sekten holder seg i konstant bevegelse; det er akkurat denne roman gjør, for her er det stadig nye fortellinger og stadig fortellinger om å bli borte; dette er en frisk og freidig roman som tar sjanser og det er nettopp det litteraturen bør gjøre i mine øyne og boken er også full av tegninger av all verdens elver og kart over byer; alt flyter og det er en skikkelig roman som ikke følger deg hjem, men hele tiden på nye eventyr ut i verden, eller slik verden var før den ble korona-smittet, sannelig bør vi komme tilbake til den gamle verden.

Neha Håbu-Naveen anbefaler Sampaios kafé av Anders Lindqvist

Foto: Espen Wang Naveen

Foto: Espen Wang Naveen

Det er ikke lett for meg å komme på gode bøker, når hele bokhylla mi er demontert og alle bøkene ligger i esker. For jeg stoler ikke så veldig på min egen hukommelse. Men jeg forsøker allikevel. Og i forsøket dukker det stort sett opp barne- og ungdsomslitteratur. Men jeg har lyst til å være smal og sær, fordi det er jeg altfor lite for tiden. Og så slår det meg; Sampaios kafé, av Anders Lindqvist. Det er en bok jeg snublet over i mitt arbeid med masteroppgaven min. Den handler om Eva og Professor Mendoza og hans assistent, som våger seg å drikke en magisk kakao, i en kafe i Argentina. Dagen etter våkner Eva som et appelsintre i gata utenfor kafeen, mens professoren er en liten baby i Tromsø. Og alle har glemt at de eksisterte. Jeg skal ærlig talt innrømme at jeg ikke husker om boka er godt skrevet, men historien er herlig og i motsetning til mange andre bøker, husker jeg den så godt. Det er magisk realisme med en god dose humor, og scenen der professoren endelig lærer seg å gå, har brent seg fast i minnet. Og det at jeg husker den så godt og at jeg smiler når jeg tenker på den, er for meg et kvalitetstegn.

Roskva Koritzinsky anbefaler Seiobo der nede av László Krasznahorkai

Roskva Koritzinsky

Foto: Håkon Berg

Ofte, når det snakkes om litteratur i den norske offentligheten , måles bøkene ut fra hvor godt leseren kjente seg igjen («hun beskriver det akkurat som det er!») eller på den andre siden hvor mye hun lærte om noe hittil ukjent («Jeg ante ikke engang at denne verdenen eksisterte!»). Godt språk og vakre formuleringer blir også verdsatt, men da som hjelperyttere som sørger for at «budskapet» og «tematikken» når helt fram til målstreken. I begge tilfeller troner ideen om fellesskapet (som stadig oftere innebefatter ikke bare mennesker, men også dyr og natur) der alle er like mye verdt men hvor ulike forutsetninger og behov respekteres, som et Soria Moria slott i det fjerne: Om bare.

Det er selvfølgelig – og heldigvis, kan man være fristet til å si – store deler av kunsthistorien som forholder seg til hva et liv er og hva virkelighet er, på en helt annen måte. (Jeg tenker på poesien som det stedet i litteraturen der dette oftes uttrykkes, tenk bare på lyrikere som Inger Christensen, Walt Whitman, Rilke.)

László Krasznahorkais bok Seiobo der nede består av 17 tekster som på ulike måter handler om forholdet mellom fordypning og transcendens, øyeblikk og evighet. Ofte handler det om det konsentrerte arbeidet som av storsamfunnet anses som unødvendig, ubetydelig eller uvesentlig, enten det er en maskemaker i Kyoto som bruker månedsvis på å ferdigstille én maske til no-teatret, et malerverksted i Italia på 1500-tallets møysommelige arbeid med en brudekiste med motiv fra bibelen, forberedelsene til og utførelsene av et svært intrikat rituale i et rinzaikloster eller en fugl som år ut og år inn står midt i elven og venter konsentrert på sitt bytte.

I Seiobo der nede tar fortellingene i seg selv form som ritualer. Påstanden om at øyeblikket og evigheten er ett og det samme blir til en kroppslig erfaring hos leseren: Jeg kjenner hvordan konsentrasjonen om alle de små detaljene, gjentagelsene og den uopphørlige strømmen av tekst (flere av fortellingene er som en eneste lang setning og boka har knapt marg) forandrer fornemmelsen min av tid, av hva stillhet er, av viktig og uviktig. Kort sagt, hva det vil si at noe er levende.

Linn Strømsborg anbefaler En bokhandlers dagbok av Shaum Bythell

Foto: Frank MIchaelsen

Foto: Frank MIchaelsen

Dette er så enkelt og samtidig så genialt, og det er akkurat hva tittelen En bokhandlers dagbok antyder, en bokhandlers dagbok fra ett år. Shaun er bruktbokhandler i en liten by i Skottland og hvert innlegg handler om hvor mange bestillinger som har kommet inn, litt om kundene som er innom, de som bor i byen og jobber sammen med ham, litt om bøkene han leser eller har lest og litt om bokhandelkatten Captain, som er på en motvillig, evig slankekur. Hvis Black Books-serien var en bok, så ville det kanskje vært denne. Å lese disse hverdagslige betraktningene om vind, vær og bokkjøpere gjør meg rolig langt inn i sjela, det får meg til å ville flytte til en liten by og drive bokhandel sjæl, lese bøker foran peisen hele vinteren og sitte i hagen etter jobb og lese bøker hele sommeren. Finne riktig bok til riktig kunde, tørke støv i hyllene og alfabetisere og rydde når jeg har tid. For bokelskere verden over er denne boka en skatt. Det har også kommet en oppfølger som heter Confessions of a Bookseller, og den er like bra. Måtte Bythell skrive bokhandeldagbok resten av sitt liv!

*

Selv om Deichmans bibliotek per i dag er stengt finner du en oversikt over våre digitale tjenester her. Du kan blant annet låne ebøker og lydbøker via appen Allbok. Sjekk også ut bokhylla.no. Og kanskje har du noen av bøkene i bokhylla hjemme allerede?

Comments are closed.

Abonner

Oppgi din e-postadresse for å abonnere på dette nettstedet og motta varsler om nye innlegg via e-post.