Søk Meny Lukk
Lukk
Av: Cathrine Strøm Intervjuer 3. februar 2015

Om påkjørte ekorn og kjærlighet til prosa

Tina Åmodt lyser opp sjelens mørkeste irrganger i sin første roman. Kanskje startet det hele den gangen hun gravde litt for langt ned i mors fryseboks.  

Tekst: Lena Ramberg/Foto: Mariell Øyre, Kolon forlag

Etter suksessen med kortprosasamlingen Anleggsprosa fra 2010 var det mange som gledet seg til Tina Åmodts første roman, Det blir aldri lyst her. Jeg er en av (de mange) leserne som ble helt oppslukt av denne mørke, velskrevne romanen, og da jeg fikk anledning til å stille forfatteren de spørsmålene som dukket opp under lesningen, ble utfordringa først og fremst å begrense antallet. Ja, og å unngå å avsløre for mye for dere som ennå ikke har lest boka. Alt er nemlig ikke helt A4 der oppe i Tina Åmodts Finnmarksunivers.

«Jeg ville blant annet skrive en tekst som ikke sensurerer. Som blottlegger noen av disse mørke tankene mange av oss går rundt med.»

åmodtGratulerer med strålende mottakelse av Det blir aldri lyst her!
Man skulle tro de fleste har lest den nå, men ventelista her på Deichman er milelang, så du kan jo begynne med å fortelle litt om romanen?

-Den ytre handlingen er enkel: Kjærestene Sara og Eli drar til et lite sted i Nord-Norge, hvor de skal være en vinter, Eli skal jobbe på en sjark og Sara, vel, hun er i en klassisk krise, hun har av forskjellige grunner mistet det meste i livet, bortsett fra denne kjærlighetsrelasjonen.

-De ankommer imidlertid ikke, som man gjerne ville sett på film, med naiv optimisme, man aner raskt at det er stramt mellom dem, at forholdet deres både ødelegges og styrkes av et intrikat maktspill. Når boken åpner, befinner vi oss midt i mørketiden, og selv om det langsomt går mot lysere tider, blir det bare mørkere inni de to kvinnenes hus.

Ved å sette to personer i et miljø med så få andre distraksjoner kommer man jo tett på hverandre, men tvinges også til å møte seg selv. Er dette noe du er opptatt av og ønsket å sette fokus på, at vi må tørre å møte oss selv, ta et oppgjør med det som holder oss tilbake?

-Jeg har ikke tenkt på det akkurat sånn. Men det er jo tydelig gjennom teksten, kanskje, når jeg lar Sara snakke så fritt i sine indre monologer, lar henne føle forakt og handle fryktelig usympatisk… Jo, jeg ville blant annet skrive en tekst som ikke sensurerer. Som blottlegger noen av disse mørke tankene mange av oss går rundt med.

«Og jeg fant dem uvitende i fryseren, mellom ispinner og fiskefileter lå disse dypfryste, brune dyrene i plastposer, du kan tenke deg, man blir redd!»

-Men hva skjer når de tar overhånd? Hvis vi får spille dem ut? Se på sånne forskningseksperimenter med fanger og fangevoktere, det skal ikke mye til før vi får sadistiske trekk… Snakker jeg meg bort fra spørsmålet ditt nå? Jeg mener bare… Jeg ville blottlegge Saras vonde, men fortvilte, handlingsmønstre, og dette miljøet – et lite hus i Finnmark – var en åpenbar, og perfekt, arena.

-Når det er sagt, veksler jo boken også, det kommer gradvis fram at Saras selvinnsikt, eller vår innsikt i Sara, også begrenses av at vi befinner oss i en slags skyggesone.

Mange opplever det vanskelig å skrive godt om naturen, men du behersker det jo til fulle. Kan du fortelle litt om hvordan du jobbet for å finne din måte å skrive om naturen på? Leste du mange naturskildringer for å finne inspirasjon, eller kom det av seg selv da du var i Finnmark?

-Så kjekt at du synes at jeg skriver godt om naturen! Jeg er enig i at det er vanskelig, og jeg innså raskt at jeg ikke er i stand til å skrive et storslått naturepos. Uten å ha finlest meg selv, vil jeg tippe at naturbeskrivelsene mine er relativt enkle, jeg har forsøkt å fange essensen i landskapet jeg skriver om, heller enn å gjengi det som et detaljert maleri…

Tine Åmodt - foto Frank Michaelsen

Tina Åmodt synes det er fint å ha et sted å dra til der hun kan kjenne pur lykke, nemlig Finnmark. Foto: Frank Michaelsen

-Jeg skjønner jo at min prosa ikke kan konkurrere med den nordnorske naturens skjønnhet! Nesten hele boken er skrevet i Oslo, men jeg tror jeg så på bilder jeg selv har tatt i Finnmark, og så leste jeg Is-slottet om igjen (av Tarjei Vesaas, red.anm.), og stjal sikkert et og annet derfra. Å, det er en av verdens vakreste bøker.

Hvilket forhold har du selv til Finnmark og naturen der oppe? Kunne du tenke deg å ta kona under armen og flytte opp?  

-Hver gang jeg er i Finnmark blir jeg lykkelig. Det er vanskelig å forklare hva det er med Finnmark, men hver gang jeg treffer andre som har tilbragt litt tid der oppe, forstår vi det bare. Kona er fra Finnmark. Hun er fornøyd med å bo lenger sør. Jeg kunne godt tenke meg å bo der et år og skrive, men jeg tror ikke jeg vil flytte dit permanent. Det er fint å vite at det finnes et sted jeg kan dra til for å kjenne lykke.

I romanen finner Sara en død ørn i en fryser i kjelleren. Jeg må bare spørre: Er det selvopplevd? Og hvis ikke, hvordan kom du på den ideen?

-Nå måtte jeg flire! Både ja og nei, scenen har elementer hentet fra virkeligheten. Det var en periode i tenårene at min mor stadig tok med hjem påkjørte ekorn som hun hadde funnet, hun ville stoppe dem ut. Og jeg fant dem uvitende i fryseren, mellom ispinner og fiskefileter lå disse dypfryste, brune dyrene i plastposer, du kan tenke deg, man blir redd! Og ørnen – jeg vet at fredet ørn blir skutt, det er alt jeg kan si, Finnmark er tross alt litt mer ville vesten enn folk flest her nede forstår.

«Slutten var rett og slett det gøyeste å skrive. Den kan leses på flere måter. Og den går langt! Altfor langt, kanskje.»

Det er en jaktscene helt mot slutten av boka som virkelig fikk meg til å gispe høyt. Jeg opplever at denne scenen skiller seg litt fra resten av boka, var den vanskelig å skrive? Hadde du en indre debatt over hvilke potensielle utfall akkurat den scenen kunne få?

-Slutten var rett og slett det gøyeste å skrive. Den kan leses på flere måter. Og den går langt! Altfor langt, kanskje. Men, som en forfattervenn av meg sa, hvordan skal boken ellers slutte?

En anmelder påpekte at dersom Det blir aldri lyst her var utgitt i USA, ville den blitt satt på hylla for «gay fiction», noe som antagelig ville ført til at den hadde nådd langt færre lesere. Heldigvis er vi ikke like kategoriserende i Norge. Har du fått tilbakemelding fra lesere som etter å ha lest Det blir aldri lyst her har fått utvidet sitt verdensbilde? 

-Nei, det kan jeg ikke si! Men jeg er virkelig glad for at mange forskjellige lesere, inkludert for eksempel middelaldrende heteromenn, har uttrykt at de har likt den og hatt en stor leseropplevelse.

Du har uttalt at du synes lesbisk sex ofte blir framstilt «for pusekattaktig» i litteratur, tv-serier og film. Var dette en motivasjon for å trøkke litt ekstra til, både med den generelle brutaliteten i forholdet Eli og Sara imellom, og også i selve sexscenene?

-Nå tenkte jeg først at jeg ikke egentlig står inne for den kommentaren, men det gjør jeg jo. Men for å svare kort på spørsmålet ditt: Det viktigste var å skrive sexscenene som en arena for maktkamp, og vise fram sårbarhet som nok er helt uavhengig av legning. Samtidig er det jo stadig en politisk dimensjon i å skrive om kvinners ­og lesbiske kvinners seksualitet.

Jeg fant et intervju med deg fra Poetry International i 2011, hvor de stiller deg det spørsmålet jeg har lyst til, men er litt redd for å mase om («Hva skriver du på nå?»). Da svarte du «A fictional interview series about people talking about their jobs, and some small poems about horses, children and God.» 

Ja, så – hvordan går det med det prosjektet? Kommer det en diktsamling om hester, barn og Gud? 

He, he, det høres cocky ut. Det må jeg ha svart like før jeg gikk inn i skrivekrisen, jeg sleit veldig med å skrive i noen år. Men jo, den intervjuserien ble publisert i Vinduet, den er ganske fin, faktisk. Og noen rester av diktprosjektet finnes i Syntesen, en bok jeg skrev sammen med Ida Säll i 2012. Men jeg er ikke poet, nei, jeg tror jeg alltid kommer til å holde meg til prosa – men den kan jo se ut som og inneholde så mangt.

Helt avslutningsvis: Hvilke anbefalinger vil du selv komme med som faller inn i denne definisjonen av lysende litteratur?

Halldor Laxness – Sin egen herre

Deichmann_Grünerloekka

Møt Tina Åmodt på Grünerløkka filial i morgen onsdag.

Virginia Woolf – Orlando

Tarjei Vesaas – Is-slottet

Øyvind Rimbereid – Jimmen

Leslie Kaplan – Overskuddet fabrikken

 

Bøker av Tina Åmodt:

Det blir aldri lyst her

Anleggsprosa

Syntesen (sm.m. Ida Säll)

(Ved å trykke på lenkene kan du finne bøkene i Deichman-systemet og reservere dem du vil lese)


Tina Åmodt og Birger Emanuelsen gjester Deichmanske bibliotek, Grünerløkka onsdag 4. februar, i serien «Lysende litteratur på Løkka».

Her er vi på jakt etter den lysende samtidslitteraturen, og vi inviterer lokale forfattere til samtale og opplesning. Vi tror at det finnes lysende romaner som utstråler integritet og som har kraft til å utvide vår forståelse av både romansjangeren så vel som vårt eget verdensbilde. Målet er at publikum etter hvert arrangement vandrer ut i vintermørket opplyst av samtidslitteraturen.
Vel møtt til opplesning og forfattersamtale på Deichmanske bibliotek, Grünerløkka, onsdag 4. februar kl. 19.00!

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Abonner

Oppgi din e-postadresse for å abonnere på dette nettstedet og motta varsler om nye innlegg via e-post.