Litteratur lyser opp menneskelige erfaringer

Hvordan er det å debutere i tre land samtidig? Hvilke rammer legger en kronisk sykdom for en forfatterspire? Vi har møtt Karen Havelin som nå debuterer med Les pakningsvedlegget nøye.

Tekst: Nora Nordskar Hoel / Portrett: Foto: Anna-Julia Granberg, Blunderbuss
Bokomslag: Dottir Press, Dead Ink Press og Cappelen Damm

Nylig inviterte Karen Havelin til lanseringsfest i Oslo og på fredag drar hun til USA på bokturné. I England har allerede flere rukket å lese boka og anbefale den på Twitter. Hvordan fikk hun det til, på tross av utfordringene underveis? Og hva slags bok er egentlig dette?

I Les pakningsvedlegget nøye møter vi Laura Fjellstad, en nyskilt mor bosatt i New York. Livet hennes preges av sykdom, og vi følger henne på undergrunnen mellom legetimer, sykehusbesøk og fysioterapeuten. Laura har endometriose, en diagnose forfatteren selv også har. Samtidig forteller boka også om kunstløp, skuffelse og forelskelse.

Kroppslig sårbarhet

– Jeg håper at folk får med seg at det er større idéer i boken, forteller Havelin. – Jeg vil jo gjerne snakke om endometriose, men jeg tenker den handler om mer universelle ting også, om kroppslig sårbarhet generelt. Og om hvordan kjærlighet og omsorg utfordres når ens liv avhenger av en annen. Det angår alle mennesker, før eller senere.

Havelin skildrer sårbarheten som noe kroppslig. Boka forteller også om hvordan livet kan oppleves når man går gjennom en livskrise. Hun ønsker at boka skal vise hvordan nære relasjoner utfordres når livet blir annerledes enn man hadde tenkt og håpet på, og ingenting lenger ser kjent ut. Å gjøre det i en roman bød på flere utfordringer.

– Det var vanskelig å skrive en roman om en kronisk sykdom, det stritter litt imot selve konseptet, forklarer hun. – Det er ingen narrativ kurve og man må gjennom det samme mange ganger. Men sånn tenker jeg jo at livet også er.

Allerede fra første side er kroppen til stede, og leseren er med Laura helt opp i gynekologstolen. Hvilken rolle spiller Havelins egen kropp for skrivingen?
– Mitt liv og min skriving er nok annerledes enn andres, som for eksempel kan sitte og skrive i åtte timer om dagen, svarer hun. – Jeg har smerter og går tom for krefter veldig fort. Jeg må disponere dagen og må hele tiden detaljplanlegge, begrense meg og ta pauser. Jeg driver også mye med kjedelig vedlikeholdsarbeid av kroppen, som vanlige folk ikke trenger å gjøre før langt senere i livet. Det tar både tid og krefter og flytter fokuset bort fra skrivingen.

Studier gav rom til skriving

I 2010 flyttet den ferske forfatteren til USA. Hun hadde behov for en stor forandring og fikk plass ved et masterstudie i Fine Arts in fiction writing ved Columbia University. Det ble startskuddet på romanen hun nå sitter med i hendene.
– Det er viktig å lære seg håndverket, svarer hun når jeg spør hva hun lærte under studiet. – Men det viktigste er nok å få anledning til å sette av tid og få annerkjennelse fra folk. For meg er ikke krefter og selvtillit ubegrenset, og da er slike steder veldig viktige.

Under studiet fikk hun både venner, kunnskap og konstruktiv kritikk – samt støtten hun trengte for å skrive en roman. Bokprosjektet begynte på skolen, men fortsatte i flere år i etterkant.
– Jeg har skrevet boken på både norsk og engelsk, sier hun. – Det har vært et gigantisk arbeid.
Hun forsøker å skildre det kaotiske arbeidet med å få to tekster på to språk til å bli like, samtidig som hun sjonglerte tre redaktører – en norsk, en engelsk og en amerikansk.
– De hadde veldig forskjellige meninger om noen ting, ler hun. – Jeg har gjort det ganske vanskelig for meg selv egentlig.

Her kan du låne Les pakningsvedlegget nøye

En ganske sint bok

Karen Havelin på scenen på Deichman Hovedbiblioteket under lanseringen av OWL Anthology, høsten 2015. Foto: Privat.

Den lange, kronglete veien den ferske forfatteren beskriver får meg til å forstå hvor viktig dette prosjektet har vært for henne. I stor grad har hun skrevet på tross av, og hun er takknemlig og stolt over å ha kommet i mål.
– Denne boken har vært utrolig viktig for meg å skrive, fortsetter hun. – Jeg tenker at litteraturen lyser opp den menneskelige erfaringen, noe som gjør det lettere å leve med den. Bare det å lese om noen som har opplevd noe som ligner din egen erfaring kan føles revolusjonerende, motiverende og det kan hjelpe. Jeg har opplevd det selv, mange ganger, med mange bøker, og jeg håper jo at boken min skal gjøre det for noen.

Havelin skriver ut fra sin situasjon i verden, i en kropp plaget av sykdom og et samfunn som, på grunn av det, legger mange rammer for hvordan livet hennes blir. Det har vekket sinne hos henne, noe vi også finner igjen i Les pakningsvedlegget nøye.
– Jeg tenker at boken er ganske sint, sier hun. – Den viser hvordan man må presentere seg selv og ikke kan være så sint som man er, fordi du hele tiden må modifisere inntrykket folk får av deg når du er kronisk syk. Du må være villig og vennlig nok, men om du ikke gråter – hvordan kan de da vite at du virkelig er syk?

Hun hever stemmen, det er tydelig at mye av bokas kraft hentes herfra. Hun fortsetter:
– Det er så utrolig mange historier om kvinner som har forferdelige smerter…

Alle opplever sårbarhet i løpet av livet

Igjen vender vi tilbake til det menneskelige, og hun understreker igjen at det handler om mer enn akkurat denne ene sykdommen. Det handler like mye om hvordan vi, folk flest, forholder oss til andres problemer generelt og særlig hvordan vi reagerer på smerten til dem vi har aller nærmest.
– Det er veldig allmennmenneskelig, konkluderer hun. – Alle har noen de er glad i og alle er sårbare innimellom, kroppslig eller mentalt.

Hele livet har Havelin skrevet og lest, og forfatterdrømmen har vært der. Jeg må spørre om hun kjenner seg som en forfatter nå, idet boka hennes er på vei ut i verden.
– Ja, jeg føler meg faktisk som en forfatter, svarer hun med et smil – Denne uka har det kommet.

—

Karen Havelin er ikke den eneste som har skrevet om endometriose. Den svenske forfatteren Johanna Frid har hatt stor suksess med boka Nora eller Brinn Oslo brinn. Den handler, i likhet med Havelins bok, ikke utelukkende om sykdommen, men også en besettende sjalusi og Instagram.