Søk Meny Lukk
Lukk
Av: Tarjei Werner Kommentarer 6. februar 2015

Les de beste portrettene av mor!

Det nærmer seg morsdag, og i den forbindelse tenkte vi det kunne være morsomt å samle opp noen av våre favoritter blant de mange skildringene av mødre som finnes i litteraturen.

Tekst: Thor Arne Sæterholen, Tarjei Werner og Astrid Werner.

Dette er på ingen måte noe forsøk på å lage en definitiv liste over de beste morsportrettene, det er mer en håndfull tekster vi liker godt. Og det er heller ikke i alle tilfellene snakk om de beste mødrene, nødvendigvis.

 

«Brevet til moren» av Agnar Mykle
Portrett_av_Agnar_Mykle,_1956

Portrett av Agnar Mykle (1915-1994), fotograf: Fred Monclair, 1956.

Når Agnar Mykle skriver til sin egen mor i «Brevet til moren» legger han ikke akkurat fingrene imellom. Moren på 80 har skrevet at hun vil besøke ham i Oslo, noe han absolutt ikke ønsker. Senere i brevet kommenterer han at moren var så forelsket i ham som spebarn at hun ikke hadde hjerte til å kaste de små lortene hans:

«I dag, mor, er det ingen som legger min lort i en blomsterpotte; den er vokst, ser du; den er ikke lenger liten gul og elskelig; den er ikke det; og hvis du ikke tror det, hvis du tror at vi fremdeles er spebarn og mor, så skal jeg, hvis du kommer hit, vise deg min lort og min størrelse, jeg skal ta den i hånden og heve den og tampe deg med den, du skal segne under mine slag. Hvilken død! Uhørt i verdenshistorien. Mater Dolorosa i ny utgave; ikke voksblek lenger; brun i ansiktet.»

Brevet, som mest ligner et essay, er en lang humoristisk og stormannsgal selvforsvarstale mot moren, om hvordan hun ikke lenger har noe krav på ham. Den lille gutten Agnar eksisterer ikke lenger. Mykle har selv skapt seg om til forfatteren Mykle, og har han noen mødre er de litterære: Thomas Wolfe, Herman Melville, Henry Miller m.fl.

Jeg tror ikke Mykle faktisk sendte de lange brevene han skrev på 60-, 70- og 80-tallet, men mange av dem ble altså utgitt etter hans (og morens) død. «Brevet til moren» er fra samlingen Mannen fra Atlantis som kom i 1997.

 

samorSa mor av Hal Sirowitz

Folk nevner ofte Woody Allen når de skal bveskrive de dypt tragikomiske diktene til Hal Sirowitz. Og selv om sammenligningen ikke er tatt ut av løse luften (de har noe av den samme nevrotiske grunntonen), er Sirowitz likevel noe helt for seg selv. Erlend Loe, som har oversatt diktene til norsk, sier på bokens vaskeseddel: «Jeg kom over denne diktsamlingen ved en tilfeldighet i New York i 1996, og fant raskt ut at den var for god til bare å bli lest av amerikanere.»

I boken beskrives en mor som er velmenende, overbeskyttende, overbærende og irettesettende. Hun kommer med formaninger om ikke å stikke fingre i ketchupflasker eller armer ut av bilvinduer, ikke lene seg mot butikkvinduer eller gå med hullete underbukser, samt en rekke andre gode eller mindre gode råd. Det tas helt ut i det absurde, men er likevel fullstendig gjenkjennelig.

 

«Selvmord som en slags gave» av David Foster Wallace

Den har kanskje ikke den mest oppløftende tittelen noensinne, men denne novellen, hentet fra korttekstsamlingen Korte intervjuer med motbydelige menn, er vel verdt å sette av noen minutter til. Det handler om hvordan «endeløs psykisk dritt» og opplevelsen av å befinne seg i «en verden av umulige forventninger og nådeløs bedømmelse», som det omtales som i teksten, kan gå i arv nedover i generasjoner. Om ikke genetisk, så i hvert fall rent psykologisk.

«Da hun ble mor, ble ting enda vanskeligere. Morens forventninger til det lille barnet var også, viste det seg, vanvittig høye. […] Barnet fremsto i en viss forstand som morens eget speilbilde i et forminskende og dypt skadet speil. Slik at hver gang barnet var uoppdragent, grådig, tett, egoistisk, slemt, ulydig, lat, tåpelig, viljesterkt eller barnslig, så var morens dypeste og mest naturlige tilbøyelighet å avsky det.»

Men siden moren i teksten stiller umulig høye krav til seg selv, kan hun heller ikke tillate seg å hate barnet sitt, og oppfører seg dermed (tilsynelatende) som den perfekte mor. Denne typen paradokser, hvor en person havner i konflikt mellom to gjensidig utelukkende impulser, går igjen i flere av Foster Wallaces tekster. «Selvmord som en slags gave» er noe av det aller vondeste han har skrevet.

Hør forfatteren lese den selv på filmsnutten under.

(Artikkelen fortsetter under filmen.)

[youtube]https://www.youtube.com/watch?v=4UQDKEHSeWQ[/youtube]

 

Tett inntil dagene av Mustafa Can

«Flere år senere, når hun ligger for døden, setter det i gang en tankeprosess hos sønnen. Han ønsker å finne ut mer om moren og det livet hun har levd.»

Prisen for «Årets berättare» i Sverige gikk i 2006 til Mustafa Can for denne svært personlige fortellingen om moren, som da hun ankom sammen med mann og barn var blant de første ikke-vestlige innvandrerne i Skandinavia. Omstillingen fra den fattige tyrkisk-kurdiske landsbygda til det moderne Sverige blir stor. Barna lærer svensk og får venner på skolen, men selv strever hun med å tilegne seg språket. Dagene går i stor grad med til å stelle i hjemmet og ta seg av familien.

Flere år senere, når hun ligger for døden, setter det i gang en tankeprosess hos sønnen. Han ønsker å finne ut mer om moren og det livet hun har levd. Siden Can etter hvert snakker bedre svensk enn kurdisk, opplever han en avstand mellom han og moren, men også mye kjærlighet og omsorg.

 

Muumimamma

Mummimamma i temaparken Muminvärlden i Nådendal, Finland. Foto: Kallerna, Wikipedia

Tove Janssons Mummimamma

Mummimamma er nok den ultimate mammaen fra min barndoms bøker!

Hun er alltid tilstede, omsorgsfull og alltid rede til å utstyre sitt elskede mummitroll med alt han måtte trenge. Og for ikke å snakke om alt han sannsynligvis aldri vil komme til å trenge, men som er kjekt å ha. I tillegg er nok dette et utslag av det gamle visdomsordet «når mor fryser kler hun på barna»-typen handling.

Det er en kjensgjerning at hele familien blir rikt utstyrt med alle mulige og umulige ting, rett og slett for at da kjenner mor seg bedre, hun slapper av, når hun vet at alt tenkelig og utenkelig utstyr er med!

Mummimamma har dessuten en annen egenskap som ikke alltid blir verdsatt, men som  alle barn vet  er helt uvurderlig. Hun blander seg ikke. Når mummitrollet, Snorken, Snorkfrøken og de andre holder på med noe, får de være i fred! Hun kan i høyden komme med noen formaninger om å være forsiktige i forkant, men når de først holder på med noe, kommer hun aldri med forstyrrende beskjeder eller blander seg inn på noen annen måte. Kort sagt: Hun maser ikke!

Når noen derimot trenger trøst, varme omslag, varm suppe eller noe annet, er hun der med en gang.

Hun dveler heller ikke i synlig grad ved det som har vært, som når flommen inntar Mummidalen i boka Farlig midtsommer. Når huset etter hvert står under vann, gjelder det å få med seg familien og noen få eiendeler – resten får bli som det blir. Mummimamma er rett og slett en supermamma, ingen over  og ingen ved siden!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Abonner

Oppgi din e-postadresse for å abonnere på dette nettstedet og motta varsler om nye innlegg via e-post.