Mummidalen: stedet man alltid kan vende tilbake til

I år det 75 år siden Tove Jansson ga ut den første boka om Mummitrollet og familien hans i Mummidalen. Det var Småtrollen och den stora översvämningen, som hun påbegynt under vinterkrigen i 1939/40. På norsk kom boka først i 1993.

Tekst: Astrid Werner / Toppbilde: Reino Loppinen, Moomin.com

En kald og blåsete høstkveld for lenge siden fant man en avispapirpakke på trappen til huset for mummi-hittebarn. I pakken lå jeg, meget liten og frossen, og uten en anelse om hvor min pappa og mamma holdt til. (Av og til har jeg tenkt at det ville ha vært så mye mer romantisk hvis mamma hadde lagt meg i en liten kurv med grønn mose i bunnen. Men hun hadde vel ikke noen.)
(Mummipappa på eventyr, s. 7)

Bøkene om mummitrollene hører med til min tidligste barndom, lenge før jeg kunne lese selv. Jeg hører min mors stemme når hun leser høyt fra Farlig midtsommer, for meg og mine to eldre søsken. Jeg var nok for liten til å skjønne alt, men husker fortsatt den eventyraktige stemningen som hvilte over høytlesingen.

Tove Jansson var finland-svensk, født i 1914 og er aller mest kjent for sine bøker fra Mummidalen. Hun utga også flere andre bøker, både romaner og novellesamlinger. Av disse er nok den relativt selvbiografiske Billedhuggerens datter fra 1968 og Sommerboken, fra 1972, blant de mest kjente. Hun var i tillegg maler og barnebokkunstner.

Lite flatterende, men desto mer gjenkjennelig

Mummidalen utgjør et helt univers og de som bor der minner på forunderlig vis ganske mye om oss mennesker. Noen unntak er det, for virkelig ondskap finnes ikke her. Ellers har alle figurene mange sider og alle er ikke like flatterende, men desto mer gjenkjennelige. Som eksempel kan jeg nevne Sniff og Misa som begge har en hang til berømmelse og rampelys, Fillifjonkas trang til overdreven rengjøring, Hufsas jakt på varme, men som dreper alt liv på sin vei, Snorkfrøkens selvopptatthet, og Lille Mys fandenivoldske latter og kreative påfunn. Likevel vil de i bunn og grunn hverandre vel og søker et fellesskap med de andre på egne premisser. Mummifamilien er en sosial og inkluderende familie som gir både husrom og hjerterom til de som måtte trenge det.

En vårmorgen kloken fire fløy den første gjøken gjennom Mummidalen. Den satte seg på taket til det blå mummihuset og galte åtte ganger, litt hest riktignok, for det var ennå meget tidlig om våren. (Trollmannens hatt, s. 9)

Mye av fascinasjonen for meg, ligger i tonen disse bøkene formidler. De har en sorgmunter stemning, hvor mange stemmer slipper til.

En dal fylt med tolerante individualister

Det er ingen tvil om at de aller minste og mest misforståtte ligger forfatteren Tove Janssons hjerte nær. Se bare på de små knøttene i Trollvinter som alle får en krukke med syltetøy hver, eller han som holder til under kjøkkenbenken og sier «radamse» og de usynlige musene i badehuset. Hele Mummidalen er befolket av underlige og sære vesener, som er individualister på sin hals, men som på forunderlig vis greier å samarbeide også når det blir vanskelig. De tolererer hverandre såpass at de klarer å leve side om side.

Midt iblant dem har vi mummifamilien, og ikke minst Mummitrollets mamma. Hun har et hjerte for alle og gjør sitt beste for at alle skal få det hyggelig og bli sett. Som alle gode mammaer er hun av den oppfatning at ingen skal behøve å være alene og at det er farlig å fryse både over magen og på føttene.

En tidlig miljøforkjemper

Snusmumrikken er en annen sentral figur. Han er kanskje den minst sosiale av dem vi blir godt kjent med.  Han går gjerne sine egne veier og om høsten forlater han dalen, for så å komme tilbake til våren. Han trives i mummifamiliens selskap, men gir også uttrykk for at han trenger tid for seg selv.  Han må være en tidlig miljøforkjemper i litteraturen og liker for eksempel ikke nye klær. Hans kamp mot forbud er også et karaktertrekk. I Farlig midtsommer kjemper han mot overmakten i skikkelse av en parkvokter, som er totalt fantasiløs og humørløs på samme tid. Når han forlater teltplassen etterlater hans seg bare nedtrampet gress, som et kortvarig uttrykk for at noen har vært der. Snusmumrikken er Mummitrollets gode, men tause venn.

Illustrasjon: Tove Jansson, Moomin.com

Et univers for alle aldre

Tove Jansson skrev i alt 9 illustrerte prosa-bøker om Mummidalen. I tillegg kommer billedbøkene Hur gick det sen? (1952) og Vem ska trösta knyttet? (1960). Flere av dem starter med hverdagsliv under ulike årstider, så skjer det noe uventet i fortellingen som driver historien videre. Det uventede kan i starten virke både farlig og skummelt, men det ender alltid godt. I lang tid var det derfor disse bøkene ofte ble tatt fram og lest når verden gikk meg imot. I Mummidalen kunne det være skummelt, men alltid innenfor en trygg ramme.

Foto: Per Olov Jansson, Wikimedia

I dag utgis bøkene i stadig nye opplag. De seinere åra har det også kommet stadig flere filmer og tegneserier med opphav i mummi-universet. Tove Janssons særpregede strektegninger er lett gjenkjennelige og elsket av mange. Selv foretrekker jeg de orginale i svart-hvitt. På samme måte som den brittiske tegneren E.H. Shepard som illustrerte A.A. Milnes verk om Ole Brumm startet i svart-hvitt, var også Janssons tegninger uten farger i starten. Det gir tegningene et rent preg synes jeg, og heldigvis er det stort sett spinn-off produktene som blir fargelagt.

Bøkene om livet i mummidalen henvender seg alle og har ingen begrensning når det gjelder alder. Det er nok en av grunnene til at disse bøkene har blitt en så stor suksess over store deler av verden. På baksiden av min utgave av Mummipappa på eventyr, fra 1961, står det skrevet «alder: 9-90 år».

Stemningen fra Tove Janssons fortellinger fra Mummidalen sitter i. Opplesingen av fortellingen Granen (fra Det usynlige barnet) gir meg blanke øyne den dag i dag og egner seg svært godt for høytlesing i dagene før jul. Biblioteket har fortsatt både gamle og nye utgaver av bøkene, til glede for folk i lang tid framover. Kom gjerne innom og lån!