BOKSITATET: Blåblått

Gode forfattere er ofte gode observatører. Noen ganger formulerer de ord man aldri glemmer. Innleggene «BOKSITATET»  inneholder noen av våre favoritter.

Tekst: Astrid Werner/Foto: Louis Raphael, Flickr

Blått! At blå er min farge framfor noen annen, er hevet over enhver tvil! Jeg har så lenge jeg kan huske likt blått best – og det synes i garderoben så vel som i valg av gjenstander. Jeg pleier å si til dem som ikke skjønner greia med blå: «Selv om jeg er genuint engstelig for trafikk, vil et plagg i den rette blåfargen likevel kunne trekke meg over fem felt med motorvei, slik tilfellet var i Saigon for noen år tilbake.» Kort sagt: blått er best!

Åh, fargen blå. Er den ikke vakker, er den ikke dyp, er den ikke tung, så lett den er.

Så lett den virker, blåfargen, når du ser den over huset hvor du bor.

Om natten.  Om dagen. Om kvelden. Om morgenen i sollyset, i mørket, noe brennende blått.

Mørkt blått, lyst blått.

Vi kan ikke si at nå er blå blått.  Vi kan ikke si at nå er kjærligheten død. Jeg kan ikke si at jeg lever.

Jeg lever. I noe blått. Så blått at det nesten er mørkt. Så blått at det nesten er dødt.

Åh, blå. Hvor forsvinner fargene når de slukner?

Er det ikke vidunderlig hvor blått havet er. Om natten er det sort.

Ved stranden er det et sigarettre.

Solen skinner.

Bilen i veibanen, de kjører fort. Og nå må du, deg, huske å senke farten.

—-

(Tomas Espedal: Bergeners)