Søk Meny Lukk
Lukk
Av: Ingela Nøding Kommentarer 7. august 2016

Hvor ærlige skal vi være?

Er du redd for at en bibliotekar skal dømme litteratursmaken din?

Tekst: Ingela Nøding/Foto: Amanda Tipton, Flickr

Når du går inn døra på et bibliotek og er på jakt etter en god bok, spør du da oss som jobber der om hjelp? Eller synes du det er skummelt? Hva er du i så fall redd for? At vi skal rynke på nesen når du forteller hva du liker? Eller at vi skal anbefale deg noe kjedelig du ikke tør å takke nei til?

For mange av oss bibliotekansatte er øyeblikket vi anbefaler en bok et av de viktigste tidspunktene i arbeidsdagen.

Flaut?

Spørsmålet «Har du en god bok?», kan være problematisk å stotre fram. Selv på et bibliotek. Jeg opplever ofte at folk ser litt sjenerte ut, når de stiller meg dette spørsmålet. Kanskje er de redd for at det ikke er et legitimt spørsmål å stille. Men for mange av oss bibliotekansatte er øyeblikket vi anbefaler en bok et av de viktigste tidspunktene i arbeidsdagen.

Det bekrefter en fersk masteravhandling i litteraturformidling fra Universitetet i Oslo. Ragnhild Aslaksen har undersøkt hva unge bibliotekarer syns om utviklingen i norske folkebibliotek*. Her beskrives litteraturformidling som en av kjerneoppgavene også i fremtidens bibliotek. Så hva definerer vi som god litteraturformidling? Hvordan kan vi som jobber på et bibliotek gjøre anbefalingssituasjonen best mulig for deg?

Tørre å mene

«Kvalitet i formidlingen for meg er å snakke på en sånn måte at jeg får med meg publikum, og at jeg skal mene noe … jeg må tørre å mene noe som bibliotekar, om det jeg formidler.» Dette sier en av informantene i avhandlingen, «Birgitte», som jobber ved et bibliotek i Hedmark. «Men da må man jo si at dette er min subjektive opplevelse av det … du skal jo ikke være dømmende heller da», føyer hun til.

Så hvordan balanserer vi bibliotekarer våre personlige meninger opp mot hensynet til deg som låner? Kan vi for eksempel si at en bok er dårlig?

Er det lov?

Så hvordan balanserer vi bibliotekarer våre personlige meninger opp mot hensynet til deg som låner? Kan vi for eksempel si at en bok er dårlig?

I juni var jeg og 175 andre bibliotekansatte på konferanse i Skien. Vi skulle lære om formidlingskonseptet «Lesersørvis», en metode for å bli god på aktiv litteraturformidling, importert direkte fra bibliotek i USA. En av foredragsholderne, Jessica Moyers, jobbet med å undervise i Lesersørvis på bibliotekutdanningen i Illinois.

Kodeord for «dårlig»

Moyers mente at en av nøklene til god formidling lå i å gi studentene positive leseopplevelser innen ulike sjangre, så de forsto at du som låner kunne like sjangre de selv ikke hadde sansen for. Studentene skulle imidlertid ikke gi noen kvalitativ vurdering i sine bokomtaler. Hvis en bok var dårlig, ble de anbefalt å skrive noe sånt som: «Den egner seg best for fansen». «Men,» tenkte jeg, «ville ikke du som låner ha gjennomskuet en slik formulering? Ville det ikke vært bedre å anbefale en liknende bok av bedre kvalitet, enn å lage seg kodeord for ‘dårlig’?»

Dette skrekkeksempelet er selvsagt det Moyer og kollegene hennes ønsker å advare oss mot.

Åpent sinn?

Når det er sagt, støtter jeg helhjertet «Birgittes» og Lesersørvis’ budskap om å møte deg som låner med et åpent sinn. Som bibliotekarer skal vi prøve å finne frem bøker som interesserer deg, uavhengig av hva vi selv liker å lese. Men er dette mulig? Og får vi det i så fall til?

En jeg kjenner fortalte en gang at hun hadde overhørt en ung bibliotekar avvise en låner med noe slikt som: «Nei, krim leser jeg ikke, så jeg kan ikke hjelpe deg.» Dette skrekkeksempelet er selvsagt det Moyer og kollegene hennes ønsker å advare oss mot. Samtidig mener jeg det går an å ha to tanker i hodet samtidig.

Ærlighet

Ber du en bibliotekar om en kvalitetsvurdering, enten det skjer muntlig eller ved at du leser våre bokanmeldelser, må det være lov, og dessuten viktig, at vi viser vår kompetanse og gir en ærlig, kritisk og begrunnet redegjørelse for hva vi synes. Spør du imidlertid etter en god bok, og er tøff nok til å fortelle hva du liker, må vi selvsagt imøtekommende og fordomsfritt finne fram forslag etter beste evne, uansett hvilke preferanser du måtte ha.

Så får vi håpe du også tør å komme tilbake etter endt lesning å fortelle oss hva du syns om anbefalingen!

 

*For ordens skyld: Jeg er en av informantene. På tross av dette faktum er avhandlingen svært interessant lesning. Den kan leses her: «Folkebiblioteket i en brytningstid» av Ragnhild Aslaksen.

 

5 Responses to Hvor ærlige skal vi være?

  1. Pingback: Hvor ærlige skal vi være? | Deichmans litteraturblogg | BibSonomy

  2. Unni says:

    Når noen spør meg om jeg har en bok å anbefale, spør jeg alltid tilbake hva slags bøker de liker å lese, og om de kan nevne noen favoritter de har lest. Dette fordi jeg automatisk sammenholder egne leseopplevelser med hva jeg tidligere har lest innen samme genre. En bok minner meg ofte om en annen, og jeg sorterer de ut fra dette, enten det gjelder motiv, landskap, språk eller andre effekter forfatteren benytter. Samtidig er det viktig å presisere at selv om jeg liker ei bestemt bok, er det ikke sikkert andre liker det samme, og at det for låneren er lov å komme tilbake og si at denne boka passet ikke vedkommende. Anbefaler jeg ei bok jeg selv ikke har lest, er jeg ærlig på det, men begrunner selvfølgelig anbefalingen.
    Oppfatningen av boka blir til i møtet med hver individuelle leser. Jan Kjærstad sammenligner ofte ulike lesere med bitene i en eske konfekt. Vi liker ulike biter og velger forskjellig ut fra ulike kriterier, noen på smak, noen på utseende osv. Det samme gjelder lånere og bøker.

  3. Pingback: Litterære blind-dates | Bibliotekartikler.no

  4. Pingback: Litterære blind-dates | Fredrikstad bibliotek

  5. Pingback: Litterære blind-dates | Webløft-demo

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Abonner

Oppgi din e-postadresse for å abonnere på dette nettstedet og motta varsler om nye innlegg via e-post.