Søk Meny Lukk
Lukk
Av: Nora Nordskar Hoel Kommentarer 31. oktober 2018

Litteraturens ekstremsport

Hvorfor er det så deilig å skremme seg selv med en god skrekkbok? Hvordan leser vi bøkene som får det til å grøsse kaldt nedover ryggen på oss? Forfatter Tore Aurstad gir oss flere svar om skrekksjangeren.

Tekst: Tore Aurstad / Foto: Nora Nordskar Hoel / Omslag: Cappelen Damm

Jeg elsker sjangerlitteratur. Både som forfatter og leser. Alt som engang – eller fremdeles – ikke regnes som «seriøs» litteratur. Krim. Science fiction. Fantasy. Og, ikke minst, den mest uglesett av dem alle, den som ennå ikke riktig har fått slippe inn i det gode selskap. I en tid da krimbøker nomineres til Man Booker-prisen og ulike science fiction og fantasy-forfatterskap diskuteres og analyseres både høyt og lavt, må yndlingssjangeren min fortsatt stå utenfor og titte inn. Men den gjør det med et lurt, litt ondskapsfullt flir om munnen og et blekt ansikt som stirrer skummelt på de andre innenfor.

Jeg snakker så klart om skrekksjangeren. For det er herlig å bli skremt. Jeg elsker den grøssale følelsen en god skrekkfilm eller –roman skaper. Skrekk er en av få sjangre som har fått sitt navn etter den virkningen den har på leseren. Kanskje er det derfor den fortsatt ikke riktig tas på alvor? Fordi det liksom er noe vel primitivt ved at vi skal verdsette tekster for den fysiologiske virkningen den har på oss når den gjør jobben sin som den skal? Når vi grøsser, gyser, skvetter, når det går kaldt nedover ryggen?

God skrekk er noe vi kjenner fysisk på kroppen. Samtidig er det under kontrollerte forhold. Det er ikke farlig på ordentlig å se en skrekkfilm eller å lese en grøsser. Men vi får muligheten til å pirke borti følelser som egentlig er ubehagelige i trygge omgivelser. Jeg er ganske sikker på at dette er forklaringen på at sjangeren er like populær som den er mislikt. Skrekk er ikke en intellektuell lek, som sjakk, det er noe rått og primitivt.

Brutalt møte med virkelige ubehageligheter

Ikke dermed sagt at ikke skrekksjangeren kan være stimulerende, også for intellektet. For jeg vil ikke være med på tanken om at grøssere bare er noe barnslig, en inngangsport til litteraturen, kanskje, men noe man vokser av seg når man blir voksen. Nei, jeg mener god skrekk kan utforske den menneskelige opplevelsen likeså godt som annen, såkalt «seriøs» litteratur. Her trenger jeg bare å henvise til noen få av sjangerens store skikkelser: Edgar Allan Poe. H. P. Lovecraft. Shirley Jackson. Stephen King. Joyce Carol Oates. (Unntaket som bekrefter regelen: Den ene skrekkforfatteren som faktisk er inne i det gode selskap.)

Få sjangre får oss vel til å konfrontere ubehageligheter som skrekksjangeren. Fysisk smerte. Død. Lidelse. Og tilværelsens store spørsmål: Finnes det et liv etter døden? Er vi mennesker så små og ubetydelige som vi kan oppleve det, et sted dominert av krefter som overgår menneskers fatteevne? Som en av sjangerens mestere, H. P. Lovecraft skriver: «Vi lever i en fredelig sjø av uvitenhet midt i et svart, uendelig hav, og det var ikke meningen at vi skulle reise langt.»

På den ene siden er altså noe primitivt og brutalt ved skrekklitteraturen. På den andre siden tør den som få andre sjangre å utforske «det sublime», det som i filosofien forklares som noe mektig og storslått, en vond men samtidig begeistrende følelse av ærefrykt når man stilles overfor noe storslagent eller uvanlig.

Litt som å stå på kanten av en stup, på en måte. Rett før du kaster deg utfor kanten.

Så kanskje skrekk kan kalles litteraturens ekstremsport?


Tore Aurstad er forfatter og har skrevet både grøssere og spenningsbøker. I 2017 kom samlingen Skrekkens mestere som han redigerte. Den består av korte fortellinger og noveller fra de aller største navnene innen skrekksjangeren.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *