Søk Meny Lukk
Lukk
Av: Goro Aarseth Anmeldelser 29. april 2019

Om farene ved manglende styring

En 25 år gammel roman av Joyce Carol Oates, Black water eller Svart vann, har for tiden venteliste hos oss. Det er ikke så rart for den har fått mye omtale, er for første gang oversatt til norsk og er en aktuell liten bok.

Tekst: Goro Aarseth / Foto: Nora Nordskar Hoel

Svart vann omhandler makt og seksualitet og har blitt aktualisert etter at #Metoo-bevegelsen har satt et effektivt søkelys på dette. Da boken kom ut i 1992 ble den assosiert med en ulykke på Chappaquiddick Island i 1969, der senator Edward Kennedy kjørte utfor en bro og forlot bilen i vannet. Passasjeren hans, en ung kvinne på 28 år, ble etterlatt og døde. Svart vann har et ganske likt hendelsesforløp, og er sett fra den unge kvinnen Kellys synsvinkel. Oates har forøvrig dedisert boken til alle Kellyer. Første kapittel er i sin helhet slik:

“Leiebilen, en Toyota, med senatoren ved rattet, ivrig, utålmodig, raste bortover den navnløse, uasfalterte veien og skjente rundt svingene i svimlende fart, og plutselig, uten forvarsel, kjørte den av veien og veltet ut i det svarte fossende vannet, tippet over på passasjersiden og sank raskt. Kommer jeg til å dø? – sånn?” (s. 9)

Ujevn maktblanse

Kelly er ikke i stand til å huske navnet til senatoren der hun sitter fastklemt i bilvraket. At senatoren forblir navnløs gjennom hele romanen, forsterker inntrykket av makten han har i kraft av sin rolle. Maktbalansen er ujevn i utgangspunktet, og understrekes av at det er han som sitter ved rattet. Kelly er frivillig med i bilen, men fanget og maktesløs som passasjer: «Hun var jenta, det var henne, hun var passasjeren, hun var den som satt fanget i bilbeltet […]» (s. 48).

Kelly er ung, intelligent og har en bachelor i amerikansk politikk, men hun er også sårbar og naiv, og har noen vonde erfaringer i bagasjen. Hun vet følgende: “Politikk: forhandle om makt. Erotikk: forhandle om makt.” (s. 55) Senatoren er full. Han sparker seg ut av bilvraket, og Kelly tror lenge at han har dratt for å hente hjelp. Vi får hennes tilbakeblikk på livet generelt, og denne kvelden spesielt. Hun har blitt smigret av senatorens oppmerksomhet. Hun er utvalgt og føler seg beæret, hun vil ikke fornærme ham, hun tilpasser seg hans ønsker. Hun unnskylder ham, men ikke seg selv:

“[…] den velkjente bølgen av angst, skyldfølelse – nå som jeg har vekket ditt begjær, kan jeg ikke avvise deg.
(s. 112)

Oates skriver fortettet og suggerende. Enkelte setninger blir gjentatt, som “Kommer jeg til å dø? – sånn?” og “Mens det svarte vannet fylte lungene hennes, og hun døde.“ Vi håper at det ikke vil skje, men forstår tidlig at det vil det. Det er gripende, men samtidig er det så mange scener om å gispe etter luft i en bil som langsomt blir fylt av vann at jeg også går litt lei. Romanen bør kanskje leses i ett andpustent strekk og ikke stykkevis og delt, slik jeg har gjort. Den er visstnok mesterlig innlest som lydbok på engelsk av Amanda Plummer. Vi skal forsøke å få tak i denne utgaven gjennom strømmetjenesten Libby, men kan ikke love at vi vil lykkes med det.

Minner oss på å lytte til den andre stemmen

Kan vi lære noe av denne historien, utover det at noen mektige menn ikke forvalter sin makt med hverken hjerte eller forstand? Ja, kanskje at vi ikke skal la oss smigre av makt og posisjon, men lytte til den andre stemmen, den som vi ofte ignorerer mot bedre vitende? Kelly tenker kritisk om senatoren flere ganger, men velger som oftest å unnskylde ham og bortforklare ord og handlinger hun misliker. Rett etter den «velkjente bølgen av angst og skyldfølelse» som er sitert over, tenker hun følgende:

«På nært hold så Kelly at senatoren ikke akkurat var en kjekk og kanskje ikke engang en sunn mann; huden hans var mørk rød, flekket, med små sprengte blodkar på nesa og i kinnene, og de store stirrende øynene med den spesielle blåfargen var rødsprengte. Han svettet og peste nesten som om han hadde løpt og var i dårlig form.»
(s. 112)

Bordet fanger. Kelly er ikke maktesløs i utgangspunktet, men havner til slutt i en posisjon uten valgmuligheter, i en bil, i et belte.

Tone Formo fikk Oversetterprisen i 2013 blant annet for sine gode oversettelser av bøkene til Joyce Carol Oates og Philip Roth. Hun har gjort en flott jobb med denne boken også. Når jeg leser passasjer i den engelske utgaven føles det helt gjenkjennelig og riktig. Jeg unner alle denne lille, store leseopplevelsen, men kan ikke la være å glede meg til den dagen Svart vann vil føles uaktuell og litt rar, – selv om den dagen antakelig aldri kommer.

Her kan du låne alle Joyce Carol Oates’ bøker

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Abonner

Oppgi din e-postadresse for å abonnere på dette nettstedet og motta varsler om nye innlegg via e-post.