Gode grunner til å utslette menneskeheten

Kan to ungdommers møte med dommedag lære oss noe om hva som er viktig i livet? Det håper forfatter Mats Strandberg, som i disse dager er aktuell med Slutten.

Tekst og foto: Nora Nordskar Hoel

Hva skjer når den første kjærligheten også blir den siste? Hvordan forholder man seg til foreldre som fremdeles forsøker å oppdra en når det strengt tatt ikke lenger spiller noen rolle? Skal man spise så mye godteri man vil uten å pusse tennene bare fordi du vet at menneskeheten vil være utslettet før du rekker å få hull?

Disse spørsmålene stilte svenske Mats Strandberg seg i arbeidet med sin nye bok, Slutten. Boka har nylig blitt oversatt til norsk, av Bjørn Alex Herrman. Strandbergs bøker springer ofte ut av én tydelig idé, som i Slutten hvor en komet vil treffe jorda og knuse alt. Plutselig vet alle akkurat hvilken dag, til og med hvilket klokkeslett, de skal dø. Hva gjør det med folk?

Det ville vært første gang i historien noe rammet alle, og ingen vil bli etterlatt ensom tilbake.

– I Slutten får hele verden en dødsdom, samtidig lever vi selv i en virkelighet med en konstant trussel om undergangen hengende over oss, svarer Mats Strandberg. – Det vil jeg utforske.
Han har kommet til Oslo og Deichman for å snakke med Litteraturbloggen om skriving, menneskelig nærhet og hva vi skremmes av. Og om hvorfor et knippe ungdommer er den beste gjengen å følge på vei mot verdens undergang.
– Det er en alder da de store spørsmålene virkelig settes på spissen, og idet de er i ferd med å entre voksenlivet tas hele framtiden fra dem. Tenk på alt de ikke får oppleve!

Historiske monstre

Strandberg tenker på folk når han skriver, men ikke de folkene som skal lese historiene hans. Det er karakterene som driver ham, å finne de riktige menneskene til å utforske de gode idéene med. Hans to foregående bøker, Hemmet og Färjan, står støtt i skrekksjangeren, med lukkede rom, demoner og andre overjordiske vesener. Hva vi skremmes av er selvsagt ulikt, og noen synes kanskje apokalypsen er mer ubehagelige å lese om enn det paranormale. Uansett hva slags litteratur man leser bør det være mer å finne enn ren underholdning, understreker forfatteren.

– Jeg tror skrekk finnes i historiene våre fordi det gir oss en mulighet til å bearbeide det vi frykter i virkeligheten, tenker han høyt. – Det finnes jo monstre gjennom hele historien, fra de første hulemaleriene, helt frem til i dag. De har kun skiftet ham etter hva vi mennesker har uroet oss for.

– Det er jo ikke sånn at jeg liker å bli skremt, men fiktiv skrekk lar meg øve på de vonde følelsene, fortsetter han. – Det er som å ta en berg-og-dalbane, ganske ubehagelig men med visshet om at det er trygt.

Skriver for å bringe folk sammen

Livet og litteraturen er altså ikke to adskilte størrelser, hverken i lesing eller skriving, for denne forfatteren. Noe av det han ønsker å belyse i Slutten har han med seg fra en sterk personlig opplevelse.

– Da jeg mistet mammaen min skjedde det noe spesielt mellom meg og vennene mine, forteller han. – De visste at jeg gikk gjennom noe stort og vanskelig, og det gjorde at relasjonene våre raskt ble mye tettere enn tidligere. Jeg tenkte derfor at om man utsetter alle for et stort traume vil det endre hvordan vi er mot hverandre.

– Det ville vært første gang i historien noe rammet alle, og ingen vil bli etterlatt ensom tilbake, fortsetter ham. – Og kanskje er det litt fint. For akkurat det å dele den aller største katastrofen med hverandre tror jeg kan forandre folk …

Her kan du låne Mats Strandbergs bøker

En forbudt lettelse

En av dem Mats Strandberg har skrevet frem, for å vise oss lesere hvordan man kan takle katastrofen, er ungjenta Lucinda, som har kreft og derfor levd lenge med en dødsdom. Hun har på sett og vis et forsprang da hun allerede har måttet fundere over sin dødelighet.

– Jeg synes det var veldig interessant å skrive om ei som kjente en nesten slags forbudt lettelse over plutselig være som alle andre igjen, sier Strandberg. – All den sorgen over å dø fra alle sine nære og kjære, å ikke få vite hvordan det går, oppheves plutselig. Hva gjør det med henne?

Det er ikke alle karakterene som ser sånn på den. Bokas andre hovedperson, Simon, tviholder på det nære og kjære, som han kjenner godt fra før. En trygg og urokkelig familie og kjæreste, som plutselig vakler.

– Med Simon ønsket jeg å skape en karakter som fokuserer på den lille, personlige katastrofen i stedet for den store, ufattelige, forteller Strandberg. – Han stenger alt det andre ute, og jeg tror man fort kan reagere sånn selv. Man kan kjenne igjen det å være mest opptatt av sine egne problemer uansett hvor store katastrofer som foregår andre steder i verden.

Kanskje kan Mats Strandbergs utslettelse av menneskeheten minne oss på å løfte blikket fra våre personlige kriser. Kanskje kan den gjøre oss bedre i stand til å se dem vi har rundt oss, nå mens vi fremdeles vet at de er her. Uansett hva man sitter igjen med etter å ha lest den drivende spennende Slutten er man i alle fall litt bedre beredt neste gang man møter sine egne ubehagelige følelser.