Søk Meny Lukk
Lukk
Av: Nora Nordskar Hoel Intervjuer 21. april 2019

Man kan kalle det fiksjon, men det er virkelig

Er skillet mellom fiksjon og virkelighet i litteraturen kunstig? Det mener forfatter Johan B. Mjønes, som utforsker noen av menneskets mørkeste sider i sine bøker.

Tekst og foto: Nora Nordskar Hoel / Forfatterportrett: Niklas Lello

En lest erfaring er like virkelig som en annen erfaring, sa forfatter Johan B. Mjønes i et foredrag jeg hørte. Det gjorde meg så nysgjerrig på forfatteren at jeg inviterte ham til en prat om skriving og hvorfor han mener at erfaringene litteraturen byr oss på er like mye verdt som alt annet vi opplever i livet.

– Jeg synes virkelighetslitteratur er et absurd begrep.
Samtalen vår starter her, med utgangspunkt i et sitat jeg har funnet i debutboka hans Terminalhastighet fra ti år tilbake. Det handler om hvordan fiksjonen forskjønner livet og at språket vanligvis formidler en mindre sann utgave.
– Jeg har ikke lest så mye av det selv, virkelighetslitteratur, fortsetter Johan B. Mjønes. – Jeg synes ikke det er så interessant. Det virker som om de er mest opptatt av å bygge en myte om seg selv, og kanskje er det derfor språket blir for fikst. Man vil jo gjerne skrive effektivt og at språket skal stå i forhold til det man forteller om. Det jobbet jeg mye med i Heim, hvor det handler om en karakter som er langt unna meg.

Heim er Mjønes’ siste bok og forteller historien om Jørgen Heim, en gammel mann som ligger på dødsleiet på sykehjemmet og kjemper mot smertene mens minnene fra et langt liv strømmer på. Som forfatteren selv sier, Jørgen har er språk tettere på hans farfars enn hans eget akademiske.
– Jeg måtte være nøye med å justere og slipe bort alle ord og uttrykk jeg har lært ved å studere filosofi og skjønnlitteratur, utdyper han. – Samtidig vil man lage fine bilder, teksten trenger noen brudd, men det handler om å finne et språk som passer innholdet.

Å etterlate rom til leseren

Litteraturen kan lære oss om mennesker på en helt unik måte, mener forfatteren. Den kan hjelpe oss til å forstå hvorfor vi er som vi er, gjør som vi gjør, og hvorfor vi snakker til hverandre på en viss måte eller sårer dem vi er glad i. Men hvor finner Mjønes motivasjonen til å skrive om han mener fiksjonen forskjønner de mindre gode sidene av livet som er nettopp de han ønsker å formidle?
– Litteraturen har både tid og plass, og jeg føler at det er den eneste måten man kan bli kjent med en annen måte å tenke på, sier han.
– En god forfatter skriver åpent, som Jon Fosse som jeg synes er Norges absolutt beste nålevende forfatter, fortsetter han med begeistring i stemmen. – Han skriver så åpent at leseren kan legge nesten hva som helst inn i det, samtidig som han har en helt klar tanke som fører deg fremover til en erkjennelsesmessig åpning til slutt. Det handler om å klare og skrive så åpent at man kan legge sine erfaringer, problemer og bekymringer inn i dialogen hans. Da får leseren selv en faktisk utvikling, gjennom å lese seg gjennom noen andres.

Jeg tror ikke jeg hadde turt å blottlegge meg og mitt liv, eller våget å stole på at jeg har et godt nok språk til å gjøre min patetiske hverdag til litteratur.

Vil oppheve skille mellom litteratur og virkelighet

Nå berører vi kjernen av det jeg ønsker å snakke med Johan B. Mjønes om: Når skillet mellom litteraturen og livet oppheves.
– I det øyeblikket du har lest noe er det virkelig, sier han.
La meg presisere at vi her snakker om erfaringen man som leser sitter igjen  med, og ikke det rent faktiske som har blitt beskrevet i teksten.
– Man kan gjerne kalle det fiksjon, men det er virkelighet, fortsetter Mjønes. – Det er en historie, og for den som hører historien er det like virkelig som hvilken som helst annen fortelling.

Dette er noe av det jeg festet meg ved i foredraget hans. Jeg synes det er litt vanskelig å formulere, men det klinger allikevel kjent i meg når han forsøker å forklare det på nytt når vi nå sitter overfor hverandre. Jeg forsøker å få ham til å konkretisere, og kommer inn på 22. juli, og hvordan en slik virkelig hendelse må være noe annet i litteraturen enn et rent påfunn.
– En hendelse som det har selvsagt satt enorme spor, det kan man ikke sette en fiksjonsfortelling opp mot, svarer han. – Men for de som ikke opplevde det tett på kan det forstås på en annen måte gjennom fiksjonsfortellinger. Jeg leste nylig Jan Kjærstads Berge, som jeg synes er veldig interessant. Du kan ikke la være å tenke på 22. juli når du leser den, men den handler om noe annet. På den måten kan Kjærstads bok være med på å åpne opp forståelsen av traumet for de som ikke ble berørt.

– Om man skal snakke om følelser knyttet til terrorangrepet følte jeg meg litt på utsiden av det som skjedde, om det er lov å si det, deler  forfatteren. – Jeg var til stede i etterkant, men samtidig skjedde det så langt unna. Det var som noe fra en bok eller en film, og det føles rart å si det. Men, det gjorde det spesielt sterkt å lese bøker som Kjærstads eller Åsne Seierstads En av oss. I dem følte jeg at jeg kom tettere på, det økte min forståelse og gråten var mye nærmere enn under selve hendelsene.
Og her er vi ved det Mjønes forsøker å forklare. At de følelsene, og med dem forståelse og innsikt, vi får som lesere er like ekte som om noe i virkeligheten skulle vekket de samme følelsene i oss. Vi går alle med en oppfatning av hvordan verden er, hva som har skjedd og hva som vil skje i den, men alt er egentlig kun en oppfatning av minner og fortolkninger som vi bærer med oss. Og Mjønes’ poeng er at i oss veier følelsene litteraturen har vekket akkurat like mye som følelser vekket av noe utenfor en slik fortelling.

Hvem våger?

Vi vender tilbake til det selvbiografiske sporet og virkelighetslitteraturen, og jeg lurer på hva det er som får ham til å våge og skrive om noe som er både alvorlig, fremmed og viktig. Han har ikke skrevet om 22. juli, men om blant annet mobbing og overgrep mot indianere.
– Jeg tenker at det er de som skriver selvbiografisk som våger å stole på at deres historie er så interessant, eller at språket deres er det, at det må deles med andre, parerer han. – Jeg tror ikke jeg hadde turt å blottlegge meg og mitt liv, eller våget å stole på at jeg har et godt nok språk til å gjøre min patetiske hverdag til litteratur.
Det blir tydelig at han ser det fra helt motsatt side enn jeg gjør, og han tegner opp det han selv gjør nærmest som et billig triks.
– Det er jo feigere å ta noe jeg vet er dramatisk og fullt av kraft, fortsetter han. – Jeg tegner opp en svart fond av død, som en mann som har hoppet i selvmordet, og mot den veggen spiller jeg min historie og ingenting blir patetisk

I nesten samme åndedrag forteller han at det er viktig for ham å fortelle om noe som er nettopp viktig, og at han føler seg forpliktet til å fortelle om noe annet enn sitt eget privilegerte liv.
– Jeg er jo helt uinteressant som litterær person, avslutter han. – De som ikke blir sett, mobbede barn, gamle på sykehjem, alle de unge menneskene som opplever at livet ikke er verdt å leve… det er de perspektivene som må løftes frem.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Abonner

Oppgi din e-postadresse for å abonnere på dette nettstedet og motta varsler om nye innlegg via e-post.