Rasende om rasisme

Citizen av Claudia Rankine skildrer sårbarhet i møtet med rasisme i USA. Danske Lone Aburas bruker raseriet som motor i sin tekst om rasisme. Hva får Aburas ut av å lese Rankines bok?

Tekst: Wera Birgitte Holst / Forfatterportrett: Robin Skjoldborg, Gyldendal / Foto: Nora Nordskar Hoel

Litteraturbloggen har pratet med den danske forfatteren Lone Aburas om sinne, boka Claudia Rankines bok Citizen (Medborgar), om hennes egen tekst Det er et jeg som snakker (regnskapets time). Rankines bok er nylig gjendiktet til norsk av Kristina Leganger Iversen og Camara Christina Lundestad Joof. Aburas gjestet Furuset bibliotek og aktivitetshus 4. desember 2018 og snakket om nettopp Citizen sammen med Sumaya Jirde Ali og Hanne Linn Skogvang.

Raseriet som motor

De to forfatterne Rankine og Aburas har begge skrevet tekster om sine erfaringer med rasisme i henholdsvis USA og Danmark. Rankine som afroamerikaner, Aburas som ikke-hvit danske, med egyptisk muslimsk far. De har likevel svært forskjellige uttrykk i sine tekster. Rankines tekst har et sårt uttrykk, hun snakker blant annet om hvordan rasismen setter seg fysisk i kroppen hennes. Lone Aburas skildrer rasismen med et større raseri i Det er et jeg som snakker. Hvordan klarer hun å være så tøff?

– Jeg ble veldig berørt da jeg leste Rankines Citizen, nettopp fordi tekstene uttrykker sorg og smerte. Hun viser en sårbarhet i møtet med diskriminering og rasisme som jeg absolutt kan identifisere meg med. Jeg kjenner meg igjen i følelsen av maktesløshet og en usikkerhet på om det er en selv som er for sensitiv og paranoid. Fordi det som oppleves som rasisme enten ikke blir oppfattet sånn av avsenderen eller bortforklares som en slags overfølsomhet av mottakeren.

Aburas minner om at det å bli utsatt for den slags nedverdighet som rasisme er, skaper følelsen av skam.
– Jeg leser sjelden opp den første halvdelen av boka mi, fordi den handler om min egen opplevelse med rasisme som jeg skammer meg over å ha blitt utsatt for. Det er noe med å belemre folk med smerten og urettferdigheten man har opplevd. Det kan også gjøre noen mennesker sure fordi de synes det er ubehagelig å innse at de tilhører en hvit majoritet. Raseriet har vært en motor og en drivkraft for å få skrevet om disse tingene i bokform, fordi skam og sorg for meg virker hemmende i forhold til å kunne skrive disse personlige tingene som en brun person.

For meg var raseriet et verktøy til ikke å vende følelsen av urettferdighet og maktesløshet innover, som for meg i verste fall kan virke nedbrytende og gjør meg angstfylt.

Står sammen i raseriet

– Jeg synes jo at folk som utsettes for diskriminering, rasisme og homofobi er i sin fulle rett til å reagere med sinne, påpeker Aburas.
Men raseri fungerer helt klart best i tekster, mener forfatteren.“In real life” fungerer det ikke på samme måte.
– Hvis jeg møter folk i forbindelse med arrangementer som handler om boka mi, så synes jeg det er ubehagelig å skulle forsvare hvorfor rasismen gjør meg sint. Da virker sinnet absolutt ikke som et brukbart verktøy. Hvis folk synes jeg overdriver eller gjør meg selv til et offer, er det verste jeg kan gjøre å reagere med sinne.

– Et av de viktigste verktøyene i møte med rasisme er kanskje følelsen av å ha flere i ryggen, av ikke å stå alene, sier Aburas og viser til en annen bok av Rankine, Don’t let me be lonely. Aburas ønsker å oppnå en tilsvarende effekt med Det er et jeg som snakker:
– Jeg håper boken gir folk som opplever rasisme en følelse av ikke å være alene. Å bli sett og gjenkjent. Da kan man godt kalle boka aktivisme; hvis aktivisme kan forstås som en måte å tale til noen som opplever det samme.
På denne måten kan litteratur fungere som et ledd i bekjempelsen av rasisme, mener Lone Aburas.
– Litteraturen kan beskrive erfaringer man som ikke hvit-person kan speile seg i. I alle former for kunst, kanskje særlig i litteratur, i film og i serier, er det et kjempepotensiale for å bekjempe kulturelle stereotyper. Eller bare fraværet av ikke-hvite personer. Det tenker jeg er en måte å bekjempe rasisme på, forklarer hun.

At ikke-hvite barn skal vokse opp og aldri se en ikke-hvit person som annet enn en grønnsakshandler, terrorist eller biperson til en hvit hovedperson, vil forhåpentligvis ikke være en norm særlig mye lengre.

Større bevissthet i USA

Både afroamerikanske Rankine og danske Aburas har beskrevet rasisme i sine bøker. Men hva er den største forskjellen mellom rasismen i USA versus Danmark?
– Jeg tror at man i USA er bedre til å erkjenne at det finnes rasisme. I en amerikansk kontekst er rasisme noe man har måttet ta hensyn til på grunn av apartheid og slavetiden. I Danmark er det en selvforståelse av at vi er en søt lilleputt-nasjon, men i realiteten har vi vært en kolonimakt både i Grønland og på de vestindiske øyene. Med det mener jeg at følelsen av å være en overmakt og se andre kulturer som underlegne, ikke er fremmed.

Hun utdyper beskrivelsen av de danske tilstandene slik:
– Det er fortsatt massevis av rasisme i USA, som man jo kan lese i Citizen. Men i Danmark har man en oppfatning og en selvforståelse om at den ikke finnes. At alle er fargeblinde. Hvis man som ikke-hvit person opplever rasisme er det ofte man blir møtt med en forestilling om at man er paranoid og oversensitiv. Muslimer er i mange år blitt demonisert og helt avskrevet enhver form for individualitet. Det er dem man går til valg på når man er politiker: Hvem kan være mest hard overfor grupper fra ikke-vestlige land? Ut å dømme fra et politisk synspunkt kan man nærmest ikke være en fornuftig og velfungerende person hvis man er erklært muslim. Da skal man i hvertfall bevise det først.

Inspirasjonskilder

En av Aburas’ inspirasjonskilder til Det er et jeg som snakker er venn og forfatterkollega Caspar Eric som har skrevet diktsamlingen Nike.
– Han skrev sorgfylt og kult om en hverdag med cerebral parese. Det gjorde han så godt og modig at jeg tenkte jeg godt kunne åpne opp for mine smertepunkter, altså mine erfaringer med rasisme, forteller Lone Aburas.
Hun er også inspirert av den danske dikteren Klaus Høeck og hans diktsamling Sorte sonetter fra 1981.
– Han skriver vakkert, voldsomt og likefremt om palestinernes frihetskamp i sonette-form. I min egen bok beskriver jeg jo også hvordan konkrete politiske lover, tiltak og retorikk har stor, ofte dødelig, effekt for flyktninger og immigranter, legger hun til.

Aburas’ manifest

På det hårete avslutningsspørsmålet: hvordan kan vi i det hele tatt bekjempe rasismen (bortsett fra via fortreffelige tekster) kommer Aburas med ikke mindre enn et ferdigsnekret manifest:
– I starten av 2018 skrev min venn og forfatterkollega Hanne Højgaard Viemose og jeg et manifest hvor vi til slutt kommer med konkret råd om hvordan man bekjemper det systemet som aktivt vil være fritt for personer fra ikke-vestlige land. For meg er det også rasisme. De anvisningene tåler gjerne å bli gjentatt her i en norsk kontekst.
Herved viderebringes manifestet direkte oversatt:

• Slutt opp om Ingen udvisninger uden modstand. Det er en gruppe som aktivt forsøker å forhindre utviste asylsøkere i å bli deportert til det landet de har flyktet fra ved å møte opp på flyplasser og blokkere for at slike tvangsutvisninger kan finne sted.

• Hjelp enslige mindreårige flyktninger med å få familiegjenforening. De skal selv betale for deres familiemedlemmers flybilletter og det kan de naturligvis ikke, hjelp med penger, innsamlinger, arrangementer (opplesninger, konserter, middager etc) hvor pengene går til familiegjenforeninger.

• Hjelp flyktninger som skal tvangsutvises med å skjule seg for myndighetene.

• Hvis vi skal endre Danmarks praksis med umenneskelige utvisninger krever det massivt press på alle fronter. Nekt å fly med personer som tvangsutvises hvis du er passasjer på samme fly. Det har lenge vært dansk praksis at asylsøkere settes på vanlige rutefly. I november i fjor døde en ikke navngitt algersk mann da han skulle tvangsutvises fra Danmark.

• Bli informert – bli indignert – fortell de usynlige historiene. Den eneste måten de danske myndigheter kan slippe unna med grove og brutale overgrep mot mennesker på flukt er at de avvistes historier er usynlige for størstedelen av befolkningen, samt det faktum at mediene ikke interesserer seg for det. Hjelp derfor med å fortelle disse umenneskelige historier til din omgangskrets. Gjør dem oppmerksom på hvordan Danmark ødelegger livet til mennesker på flukt hver eneste dag.