Søk Meny Lukk
Lukk
Av: Nora Nordskar Hoel Intervjuer 30. januar 2019

En anklage mot verden

Den svenske stjerneforfatteren Sara Stridsberg ønsker ikke å la oss slippe unna det ubehagelige. Hun nagler oss fast med et vakkert språk, og lar oss få glimt inn til livet etter døden i sin nye roman.

Tekst og foto: Nora Nordskar Hoel

– Jeg elsker biblioteket, svarer Sara Stridsberg umiddelbart når jeg spør henne hva slags forhold hun har til det. Hun leser all slags litteratur og bruker biblioteket mye. Samtidig innrømmer hun også, litt skamfull, at hun ikke er så god til å levere bøkene tilbake, og derfor nesten alltid har gebyrer å betale.

Nå er Sara Stridsberg aktuell med en ny bok på norsk, hun gjester Oslo og tar seg tid til en prat med Litteraturbloggen. Kjærlighetens Antarktis er hennes fjerde roman siden brakdebuten Happy Sally i 2004. I mellomtiden har hun blitt nominert til Augustprisen fire ganger, vunnet Nordisk råds litteraturpris for Drømmefakultetet, skrevet en rekke dramaer og blitt en del av – og trukket seg fra – Svenska Akademien. Men nå er det altså romanen Kjærlighetens Antarktis hun har kommet for å snakke om.

– Hadde aldri forestilt meg å skrive en sånn bok

Romanen, som har fått strålende mottakelse, fortelles av en kvinne som blir drept – men som deretter blir værende, i en slags parallell tilværelse. Derfra observerer hun sin egen død igjen og igjen, samtidig som hun reflekterer over hva livet hennes var og hvordan det går med de to barna hennes. Hvor i all verden kom denne idéen fra?
– Jeg skriver veldig intuitivt og følger, i dette tilfellet, en sterk stemme jeg ikke vet hvor skal ta meg, begynner Stridsberg. – Det er som å følge etter Huldra inn i skogen, og når man har kommet så dypt at man ikke kan finne veien hjem snur hun seg og det er bare et stort, gapende sår. Sånn kan det kjennes å skrive, at noe drar i meg som jeg ikke kommer unna. Noe som er både enormt skremmende og samtidig lokkende.

For en som aldri har skrevet noen roman er det vanskelig å forestille seg hvordan man kan la seg forføre så sterkt av sine egne forestillinger, men for Stridsberg er dette den eneste mulige måten.
– Jeg gjør det lenge, følger en slags blind intuisjon, fortsetter hun. – Så handler det om å forstå det jeg har skrevet og ta konsekvensene av det, noe som kan være vanskelig. Det kan gi meg fortellertekniske problemer som videre gir meg store utfordringer.
Når hun forteller hvordan arbeidet går videre derfra må jeg trekke på smilebåndet.
– Det er som om en galning har skrevet frem teksten, og så må en slags embetsperson forsøke å forstå og ta ansvar for den, forklarer hun. – De er begge like viktige i skrivingen, de må slippes til når det trengs og begge er helt nødvendige for å skrive en god bok.

Dveler ved dødsøyeblikket

Stridsberg gjør det ikke enkelt, hverken for oss lesere eller for seg selv. I Kjærlighetens Antarktis var noe av det hun synes var aller vanskeligst å forstå hvordan hun kunne konstruere hele historien ut fra ett punkt – dødsøyeblikket. Det befant seg i et tidløst nullpunkt, men det er også her hele motivasjonen for boka ligger. Hun ønsker å være en motvekt til underholdningsvolden, alle drepte kvinner i litteraturen.
– Synes dere det er så flott med døde kvinner så vær så god, bryter hun ut. – Her skal dere virkelig få døden, men da må dere også bli værende og se. På samme måte som kvinnen ikke kan flykte slipper heller ikke leseren unna. Historien er fortalt som om en stor hånd stadig trekker deg tilbake.

– For meg er romanen et slags krasj mellom virkeligheten og fortellingen

I Stridsbergs hjemland har Kjærlighetens Antarktis blitt koblet til Catrine da Costa-fallet, et drap som rystet Sverige på 80-tallet. Forfatteren understreker at boka ikke er basert på den spesifikke historien.
– Jeg ønsker at dette skal være en representant for flere skjebner, ikke et enkelt tilfelle, forklarer hun. – For meg er den ikke knyttet til de virkelige hendelsene, men noe større, noe evig.
Akkurat som i Norge er man også i Sverige opptatt av spenningen mellom det biografiske og fiksjonen. Stridsberg har tidligere brukt flere virkelige modeller, så når jeg spør henne om forholdet mellom romanen og vår verden har hun et klart svar.
– For meg er romanen et slags krasj mellom virkeligheten og fortellingen, sier hun. – Virkeligheten må alltid være nærværende, ellers vil det være meningsløst å skrive for meg.

Dramatikeren

Før vi runder av må jeg spørre om dramatikk, for i tillegg til romaner har Stridsberg skrevet en rekke teaterstykker. Denne våren settes Kunsten å falle opp på Nasjonalteatret i Oslo. Hvordan skiller egentlig arbeidet med dramatikk seg fra romanskrivingen?
– På et vis er det den samme verdenen, fordi det uansett er jeg som skriver, svarer hun. – Egentlig er mine replikker og sceneanvisninger bare et brev til regissøren og skuespillerne. Jeg tenker ikke på oppsetningen. Flere har sagt til meg at sceneanvisningene mine er helt umulige å gjennomføre. Det kan stå sånt som «Han lyser opp som om noen har tent en glødelampe inni ham», og det er jo romanens språk. Men jeg tenker at nei det er kanskje ikke mulig å vise, men det gir noe til skuespilleren – et bilde han kan bære med seg.
Premieren her i Norge skal ikke Stridsberg se, det gjør hun sjeldent utover urpremieren. I likhet med dramatikken legger hun også romanene bak seg, og vender fokus med det som opptar henne her og nå. Akkurat nå handler det om Kjærlighetens Antarktis samt arbeidet med å oversette Virginia Woolfs Orlando.

Så er tiden vår ute. Vi pakker sammen og skal ta noen bilder før hennes neste avtale. Da avbryter hun meg:
– En av de viktigste sidene ved biblioteket er å være et fristed. Det er så utrolig viktig i dag, at det finnes et sted man bare kan være uten å betale, uten at noen krever noe av deg.
Vi kunne selvsagt ikke vært mer enige.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Abonner

Oppgi din e-postadresse for å abonnere på dette nettstedet og motta varsler om nye innlegg via e-post.