Oversett: Bente Klinge

Hvordan har teknologien forandret oversetter Bente Klinges oppfatning av oversetterens rolle?  Og hvor langt kan en oversetter flytte et punktum? Det er tid for en oversetterprat.

Tekst og foto: Nora Nordskar Hoel /
Illustrasjon: Man, Controller of the Universe av Diego Rivera

I løpet av de siste 25 årene har Bente Klinge oversatt mer enn 60 verk til norsk, i all hovedsak fra engelsk/amerikansk og noe på dansk. Blant «hennes» forfattere finner vi navn som Cecilia Samartin, Elif Shafak og Maggie O’Farrell. Vi har snakket med henne på tvers av Atlanteren, hvor hun er bosatt, om hvordan oversettelse har forandret seg i takt med datamaskinenes inntog og om hvilke bøker som har gjort spesielt inntrykk på den erfarne oversetteren.

Er det noen bøker som har gjort spesielt inntrykk på deg i løpet av de årene du har jobbet som oversetter?

Dette er jo nesten som å spørre hvilket av barna mine er jeg mest glad i? Spøk til side, det er jo litt sånn. Fra manus kommer og du tar den første titten til boka kommer ut, går det mange måneder, noen ganger et helt år eller to, og det er mange runder med teksten. Det er vanskelig å bruke så mye tid og krefter på en tekst uten å utvikle et ganske nært forhold til den. Når det er sagt, må det jo innrømmes at noen bøker er mindre engasjerende å jobbe med og fort glemt.

Og slik det kan forholde seg med barn, er det kanskje også de jobbene som har voldt deg mest hodebry som blir de kjæreste. De bøkene som har bydd på de største utfordringene litterært, er gjerne de som fester seg hos deg og nesten blir en del av deg.

Skal jeg nevne bare én, vil jeg trekke frem Barbara Kingsolvers Lakunen, som var en enorm utfordring å oversette, av mange grunner. Boka er en vev av dagboksnotater, brev, rettsprotokoller, avisreportasjer mm. Den handler om USA og Mexico fra trettitallet til utpå femtitallet, om den kalde krigen og frykten for kommunistene (og mye mer). Vi følger hennes hovedperson som er halvt meksikaner og halvt amerikaner og som havner midt i en del skjebnetunge begivenheter. En stund bor hovedpersonen i Mexico og arbeider for Frida Kahlo og Diego Rivera, og deres vennskap med Leo Trotskij er også en sentral del av handlingen. Men som ung gutt gikk hovedpersonen på skole i Washington D.C., og i den forbindelse beskrives en scene der gutten blir vitne til McArthurs angrep på bonusarmeen (krigsveteraner som slo leir i D.C. og demonstrerte for å få utbetalt sin utlovede krigsbonus), en sterk og rå og voldsom scene som er levende beskrevet.

Under arbeidet med denne boka reiste jeg til Mexico City i noen dager for å gjøre noen feltundersøkelser, og der, i Palacio de Bellas Artes, så jeg Diego Riveras på alle måter monumentale Man, Controller of the Universe, som formidler så mye av den samme tematikken som Kingsolvers bok, og kanskje også er en inspirasjonskilde for den. Bildet (eller forgjengeren til det bildet) er for øvrig også beskrevet i boka. I øverste venstre hjørne av maleriet er det et felt med soldater med bajonetter og gassmasker, som umiddelbart brakte tankene til scenen med bonusarmeen. Det traff meg som et knyttneveslag, så voldsomt at jeg faktisk begynte å gråte. Det var et samspill mellom Kingsolvers tekst, Riveras bilde og det de satte i gang av tanker om den nære historie, om lidelse og makt og overgrep, og jeg tror aldri et kunstverk har virket sterkere på meg noen gang.

Mitt inntrykk er at mange oversettere er veldig interessante og reflekterte lesere, som er nødt til å forholde seg til språk, kultur og kontekst på en helt annen måte enn de aller fleste andre. Hva slags leser er du?

«Mitt navn er Legion, for vi er mange,» for å si det med et bibelsitat. Hva slags leser jeg er, varierer med situasjonen, og med boka selv, selv om ulike lesemåter nok smitter litt over på hverandre. Når jeg leser for fornøyelsens skyld, leser jeg raskere og fokuserer mer på fortellingen, selv om jeg også da er oppmerksom på språk og stil og referanser i teksten – og nyter det når det er godt. De siste årene har jeg lest mye norsk skjønnlitteratur (ikke minst takket være muligheten til å låne e-bøker fra norske biblioteker – gull verdt for en oversetter bosatt i utlandet!), og da er det alltid en nyttefaktor involvert: Jeg merker meg nyord og gode formuleringer, og på mange måter fungerer den lesningen som en minnebok, et dykk ned i et reservoar av ord og uttrykksmåter jeg fort kunne ha glemt hvis jeg ikke stadig oppsøkte dem i litteraturen.

Når du oversetter, tvinges du til å lese veldig mye langsommere og mer oppmerksomt, for da er det selvsagt mer som står på spill. En snublestein som du som lystleser fort kan hoppe over, må snus og vendes på til du er sikker på at du har nok informasjon om den til å gi den et forsvarlig uttrykk også på norsk. Fortsatt har jeg også med meg mye av det jeg leste da jeg studerte litteraturvitenskap på åttitallet, og jeg merker at jeg ofte lar meg begeistre av bøker som er litt særere enn gjennomsnittet, bøker med en spesiell språkbevissthet eller litteraritet, som var moteordet den gangen. Jeg er opptatt av klang, av lydbildet i språket, og av det rytmiske.

Noen forfattere har du oversatt flere bøker av, over mange år, som danske Kirsten Thorup. Den første boka du oversatte var i 1995, mens den femte og foreløpig siste kom ut i fjor. Hvordan har arbeidet med hennes tekster utviklet seg etter hvert som du er blitt en langt mer erfaren oversetter?

Jeg har alltid vært nølende til å påta meg oppdrag fra dansk, for det som ser så lett ut er fullt av feller, og det som er aller vanskeligst, tror jeg, er å finne balansepunktet mellom språkene: Hvor slutter oversettelsen, hvor går den over i redigering? Hvor skal du la det danske få være synlig, og hvor skal det fornorskes? For samtidig som boka skal få et uttrykk som helt klart er norsk, skal man heller ikke skjule hvor den kommer fra.

Les intervjuet med Sara Koch som oversetter fra norsk til dansk

Da jeg oversatte Elskede ukjente i 1995, var jeg mye mer overbevist om min egen dyktighet enn jeg er i dag. Dette er jo et kjent menneskelig trekk, så det er nok ingen overraskelse at det også gjelder oversettere. Jo mer man lærer, jo bedre oversikt får man over alt man ikke vet. Likevel tror jeg, føler jeg, at den første Thorup-boka jeg gjorde, inngår i en tydelig helhet sammen med de etterfølgende, ikke minst den siste. Det har å gjøre med styrken i hennes fortellerstemme, et thorupsk nærvær som er til stede i alt hun skriver. I hvert fall håper jeg at den stemmen fortsatt ligger der i de norske utgavene.

Noe jeg imidlertid kan si med sikkerhet, er at både bransjen og verktøyene på denne tiden er blitt mye mer profesjonalisert, og det har ført til en del forandringer i måten å arbeide på. I 1995 hadde jeg ennå en bærbar PC uten harddisk (tror jeg), så jeg hadde en barbert utgave Word Perfect på samme diskett som den jeg lagret dokumentene på. Internett fantes jo, men det var ikke i allmenn bruk. Når jeg støtte på ting som måtte slås opp og sjekkes, skrev jeg det på en liste som jeg tok med på biblioteket, så var det å slå opp i bøker. Så det var mye som tok veldig mye mer tid enn nå. Og forlagsarbeidet er blitt mye grundigere – jeg tror kanskje rutinene er blitt skjerpet til dels som en følge av den teknologiske utviklingen, til dels fordi det er mange flere velutdannede frilansere som jobber som språkvaskere og korrekturlesere nå. Da e-post ble vanlig, fikk vi også et mye tettere kollegasamarbeid, da vi opprettet fora for å diskutere ting vi var usikre på. Dette og mye mer har bidratt til å høyne nivået på oversettelser generelt, selv om det selvfølgelig fantes drivende dyktige oversettere (og forlagsfolk) også før alle disse forandringene fant sted!

En annen generell utvikling jeg også har observert på denne tiden, er en endring i holdningen til hvor nær originalen en skal ligge. Fortsatt finnes det sprikende oppfatninger og ulik praksis blant oversettere, naturligvis, men jeg tror vi generelt kan si at man tidligere hadde lettere for å snu om på ting og gjøre større inngrep i teksten, mens man nå oftere ligger mye tettere på originalen. Til dels har jeg gått motsatt vei: Da jeg begynte som oversetter var jeg ennå veldig preget av litteraturstudiene mine, bl.a. anså jeg punktumet som hellig. Respekten for originalverket var stor, og iblant kom nok det litt i veien for oversettelsesprosessen. Fortsatt anser jeg punktum som en veldig sterk markør som det skal mye til å flytte på, men ser at iblant er dette det helt riktige å gjøre. For å oppsummere dette altfor lange svaret: Som oversetter har jeg utviklet meg fra å ha stor selvtillit og faste prinsipper til å få en større ydmykhet og en rundere forståelse av hva situasjonen og den enkelte tekst måtte kreve. Forhåpentligvis gjenspeiler det seg positivt i arbeidet jeg gjør.

 Har du en bok du har oversatt og vil anbefale til flere lesere?

Jeg gir jo ikke opp å snakke om Lakunen av Kingsolver. Nå er det ni år siden den kom ut på norsk, og vi venter ennå på den første anmeldelsen… Det er nok ikke mange i Norge som har lest den, og jeg synes det er en sørgelig skjebne for en så god bok.

Men hvis jeg kan breie meg enda litt mer, vil jeg også gjerne slå et slag for Yvonne Adhiambo Owuors Støv, en roman som utkom høsten 2018. Her venter vi også på den første anmeldelsen (og nå ser det dessverre dårlig ut). Det er vanskelig å fatte seg i korthet, for det er så mye å si, men her er et utdrag av en presentasjon jeg skrev for vennene mine på Facebook, som oppsummerer både boka og mye av det vi har snakket om her:

Så kommer den drivende, den sjeldne opplevelsen av en bok som trekker rett inn i sjela og blir værende der. Det kan være et slit, for dette er gjerne bøker av den mer krevende sorten, men det er et deilig slit, en litt småvond nytelse å jobbe med. Det er slike bøker som gjør dem meningsfylte, alle timene foran PC-en i lavmælt dyst med ordmusikk og setningsflyt og språklige irrganger — for å formidle en historie som det er verdt å fortelle. Støv er en poetisk og sterk fortelling fra det nordlige Kenya, et karrig ørkenområde ved Turkana-sjøen, der søskenparet Ajany og Odidi vokser opp. I sprang mellom nåtid og fortid formidles en historie om familiehemmeligheter, søskenkjærlighet, politisk uro og drap. Det handler om sansning og kunst og natur og kampen for å overleve. Det er sterkt og vakkert og kanskje ikke så lite krevende å lese, men det er så verdt det!