Det finnes noen andre der ute som meg!

Hvorfor skriver og leser vi historier om tilsynelatende vanlige mennesker? Vi utforsker det fra et skeivt perspektiv med romandebutant Åsmund H. Eikenes.

Tekst: Nora Nordskar Hoel / Foto: Tove Breistein, Det Norske Samlaget

– For meg handler det om et demokratisk prosjekt, sier forfatter Åsmund H. Eikenes. – Å bidra til samfunnsdebatten og opplyse om ting vi trenger at flere har tilgang til: historier om forskning, historier om liv. Da ser det ut til at jeg har to ting å spille på: biomedisin og trøblete voksne som er skeive.

Åsmund H. Eikenes har denne våren utgitt sin første roman, Håkon. Boka er et stykke unna det han vanligvis arbeider med, akademisk skriving og vitenskapsjournalistikk ved UiO samt en doktorgrad i biomedisin. Tidligere har han skrevet Handboka og Sprut, begge livlige sakprosabøker om kroppen.

I Håkon skriver han om de trøblete, skeive voksne. Vi blir kjent med en homofil mann i begynnelsen av tredveåra, Håkon. Han bor sammen med sin dominerende kjæreste Arve, men blir dratt mot den trygge og målrettede Stig som ønsker seg et ukomplisert A4-liv. Så møter Håkon Thomas, en vakker mann som gjør at Håkon mister både pusten og retninga i livet.

Representasjon er viktig

Forfatteren er tydelig på at det er viktig for ham å skrive en historie med et skeivt perspektiv. Det er kanskje unødvendig å spørre om hvorfor det er viktig, men jeg gjør det allikevel.
– Det er to svar på det, svarer han. – Det ene er at alle skal kunne se seg selv i litteraturen. Modellering av voksenlivet som skeiv er nærmest fraværende i norsk litteratur og det er et stort problem hvis vi tenker at litteratur skal være viktig for folk.

– Det andre…, fortsetter han. – Jeg tror det skjer noe med Håkons blikk på verden fordi han er skeiv. Opplevelsene hans av hva voksne strever med til daglig er litt annerledes enn for heterofile. Det er ikke fordi det er et problem å være homo, men fordi opplevelsen av å finne ut at man er annerledes gjør noe med deg som voksen.

Denne annerledesheten har Eikenes selv sett i mottakelsen av boka. Han forteller om hvor ulik respons han har fått fra det han kaller innsiden og utsiden. Det heterofile damer i 50-årene fokuserer på er noe helt annet enn det mennene som selv lever liv som ligner Håkons biter seg merke i.
– Jeg synes det er fascinerende å se hvor ulike ting folk fester seg ved, og synes er viktig og spennende ved boka, oppsummerer han.

«Jeg har litt dårlig samvittighet for å bidra til skeiv litteratur og ikke skrive om lykkelige folk.»

Alle har en plass på utsiden av fellesskapet

Utenforskap synliggjøres på ulike vis i boka, men den viser også frem et fellesskap. Ett sted referer Håkon til «Ein av våre». Hvem tenker forfatteren det er?
– Nå i juni er det vel alle som går i prideparaden, og alle som tenker at de hører til og heier på et mangfold av hvordan leve kjærlighet, som både inkluderer kjønn, seksualitet, geografi og alder, svarer han. – Det blir fort politisk korrekt, men det er noe av det som er utfordringen nå: å bli enige om å ikke trekke skiller mellom de ulike gruppene av folk som er annerledes.

Outsiderposisjonen er noe forfatteren selv har kjent på, men hans blikk på den har forandret seg i løpet av årene.
– Jeg trodde lenge at det å være på utsiden bare var noe som gjaldt homofile. Så ble jeg voksen og kjent med andre, ikke skeive folk, som har opplevd noe lignende, forteller han. – Alle har en opplevelse av å være på utsiden. Eller, hvis du har vært på innsiden så er det bare så vidt det holder, helt til noen oppdager at du burde vært på utsiden. Hvis vi kan anerkjenne annerledesheten og si til hverandre at sånn er det å være menneske kan vi være sammen i dette utenforskapet.

I boka famler Håkon etter en måte å finne sin plass i fellesskapet, og møter blant annet Stig som ønsker å være så normal som mulig. Men hva er egentlig det? Eikenes forteller at det er noe av hans ambisjon med boka, å vise frem måter samlivene våre kan være.
– Vi trenger flere bøker og flere historier om hvordan disse tingene kan se ut i livene til folk, utdyper han. – Noe av min kritikk er at Håkon mangler nettopp disse rollemodellene og derfor gjør som han gjør.

Det finnes andre som meg

Rollemodellene Åsmund H. Eikenes forsøker å skrive frem har han selv tidligere funnet i litteraturen.
– Da jeg oppdaget Gudmund Vindlands Villskudd, og satt gjemt inne på folkebiblioteket i Sogndal, slo det meg at «fyttigrisen, det finnes noen andre der ute som meg!», forteller han. – Som har levd liv, i alle fall i litteraturen, som jeg kan «testføle». Jeg fikk prøve å leve noen andres liv som om det var mitt eget. Det er helt magisk.

«Noen vil oppleve at det ligner deres liv, og andre vil oppleve at det ligner overraskende mye mer enn de hadde trodd.»

Nå forsøker han å gi noe av den samme magien til nye lesere med sin fortelling. Allikevel har han ikke endt opp med å skrive boken han kanskje helst skulle ønske at fantes.
– Jeg har litt dårlig samvittighet for å bidra til skeiv litteratur og ikke skrive om lykkelige folk, sier han.

Han snakker om den lykkelige historien om en voksen, homofil mann som finner seg en ektefelle og lever et godt liv med en spennende jobb. Hvorfor ble ikke det Håkons historie?
– Jeg synes ikke det er spennende å skrive om folk som har det fint, svarer han. – For min del klarer jeg ikke å bruke historier om folk som er lykkelige til å oppdage mer om hvem jeg er. Jeg tror at for å utvikle seg må man våge å ta tak i ting som er vanskelig og ukjent. Der er litteraturen som identitetsbygger sterkest for meg. Det er det jeg trenger hjelp til.

Her kan du låne Håkon!

Leser for å bli et bedre menneske

Å ha det bra klarer forfatteren fint på egen hånd forteller han med en liten latter. Det er det tøffe, som å snakke om vanskelige ting eller hvordan håndtere ting som er vonde, han vil lære om. Så, leser han for å bli et bedre menneske?
– Gjør ikke alle det?, parerer han raskt.

Nå har han gjort sitt for at vi skal kunne «testføle» Håkons liv. Hva vi lærer av det får bli opp til hver og en av oss. For forfatteren er det for øvrig klart hva han håper på.
– Jeg vil at folk skal lese boka mi og bruke anledningen til å prøve og leve noen andres liv, sier han avslutningsvis. – Noen vil oppleve at det ligner deres liv, og andre vil oppleve at det ligner overraskende mye mer enn de hadde trodd.