Sommersnakk med Ingar Johnsrud

Litteraturbloggen snakker med et knippe barne- og ungdomsbokforfattere om de magiske leseminnene og om hvordan det er å skrive for barn.

Tekst: Nora Nordskar Hoel / Foto: Stine Friis Hals / Bokomslag: Aschehoug

Sist høst ga krimforfatter Ingar Johnsrud ut sin aller første barnebok. Det er langt mellom den tidligere journalistens krimgåter og den fargerike og lekne Fargerne og den store honningkrigen. Boka, en god gammeldags høytlesningshistorie, tar oss med inn i skogen der Fargerne og deres jobb – å sette farge på alle smådyr, fugler og insekter – står i fare.

Gratulerer med Fargerne og den store honningkrigen som utkom sist høst, Ingar! Hvordan er det å få gitt ut den første barneboka si?
Det har vært veldig lærerikt. Barn er et tøft publikum, de er kresne, utålmodige, ærlige, tankefulle og fantasirike, og det å få lov til å dikte, og senere dele historien med dem, har jeg hatt stor glede av.

Jeg er heldig som jobber med et forlag og en redaktør som tar barnelitteraturen på alvor. Med det mener jeg blant annet at fokuset hele tiden ligger på barneleserens opplevelse av fortellingen. Jeg har måttet jobbe med meg selv for å forstå hva det egentlig betyr, og hvordan det gir seg uttrykk i tekst. Jeg tror arbeidet med Fargerne har gjort meg til en bedre forfatter, både for barn og voksne.

Hvordan har det vært å skrive for barn denne gangen? På hvilken måte har prosessen vært annerledes?
Når man skriver for voksne så skriver man jo egentlig bøker til seg selv. Selv om hver enkelt leser jo oppfatter teksten på bakgrunn av hvem man er og hva man har opplevd, sett og lest før, så tror jeg voksenbokforfatteren har en instinktiv fornemmelse av hvordan teksten vil bli oppfattet.

For meg var det annerledes å skrive for barn. Jeg prøvde vel på et vis å lete frem til en sjuårig versjon av meg selv. Mindre erfaren, mindre kalkulerende, reddere men likevel mer fryktløs, mer uorganisert, mer spontan og kreativ. I de beste delene av boka synes jeg at jeg har lyktes.

Fargerne er illustrert av John S. Jamtli. Hvordan har samarbeidet mellom dere foregått?
John er en av de dyktigste og mest fantasirike illustrasjonsfortellerne vi har, og jeg er veldig glad han sa ja til å jobbe med Fargerne. Det er John som har skapt det visuelle universet i boka. Rent praktisk har samarbeidet skjedd ved at jeg har delt teksten underveis. John har utarbeidet skisser, som på sin side igjen har inspirert arbeidet med teksten videre.

Jeg lærte ikke å lese før jeg begynte på skolen, men jeg husker godt sommeren mellom første og andre klasse, da jeg oppdaget mine foreldres enorme samlinger av bøker om Hardy-guttene, Nancy Drew, Bobsey-barna og Davy Crockett.

Har du et fint leseminne fra barndommen som du vil dele med Litteraturbloggens lesere?
Jeg lærte ikke å lese før jeg begynte på skolen, men jeg husker godt sommeren mellom første og andre klasse, da jeg oppdaget mine foreldres enorme samlinger av bøker om Hardy-guttene, Nancy Drew, Bobsey-barna og Davy Crockett. I dag er den litteraturen på mange vis håpløst utdatert og kanskje bedre egnet for å forstå forrige århundres syn på kjønn, andre kulturer og forhold mellom foreldre og barn, men for meg personlig representerer de bøkene et varmt minne om mine første skritt inn i en litterær verden.

Hva skal du lese i sommer?
I sommer er jeg på interrail med familien. Med i sekken er Edward St. Aubyns romaner om Patrick Melrose samt Göran Tunströms Juleoratoriet, som jeg av en eller annen grunn ikke har lest. Jeg planlegger å lese og etterlate bøkene på en eller annen bed & breakfast et sted i Europa, og plukke opp hva de nå måtte ha stående i hylla. Forhåpentligvis en god krimfortelling av noe slag.

*

I år som tidligere år publiserer Deichmans litteraturblogg intervjurekken «Sommersnakk». I år snakker vi med ferske barne- og ungdomsbokforfattere. To ganger i uka forteller forfatterne om bøker og sommerlesning. Kanskje får du noen gode lånetips? God sommer!