Den viktige samtalen

Barnebokdebutant Vilde Kamfjord snakker om den viktige samtalen, blokkfløyter og kjærligheten til målgruppa.

Tekst: Siri Larsen / Foto: Julie Pike, Gyldendal / Illustrasjoner: Rune Markhus / Omslag: Gyldendal

Vilde Kamfjord debuterte i høst med barneboken På omveien hjem, et bokprosjekt som har kvernet i mange år. Det begynte som vanlig prosa, men har resultert i en original og fin historie om en togtur fra Oslo til Lillehammer, kun basert på dialog.

Jeg møter Vilde på kafeen Angst som ligger i Strøget mellom Torggata og Storgata i Oslo, en liten omvei mellom forlagsfest og toget hjem til Lillehammer. Jeg har intervjuet Vilde før, om «Barnebokbad», men oppdaget etterpå at lydopptaket var fylt med ungeskrik. Nå har Vilde valgt en kafe helt fri for barnevogner. Men selv om vi prøver å unngå barn denne gangen, så vitner boken hennes om en enorm forståelse for barns blikk og opplevelse av verden. Hovedpersonen i boka, Vinde, er så troverdig og levende, og minner ikke rent lite om forfatteren selv, like ivrig og skravlete. – Jeg er ikke overrasket over at du tenker at hun minner om meg, sier Vilde. – Jeg tror jo man skriver seg selv inn i alle karakterene. Når man leter etter noe viktig, enten det er en følelse eller noe annet, så har jeg jo bare én referanse. Så selv om hun ikke er meg, hun finnes jo ikke på ordentlig, så er hun er skravlebøtte, som jeg er.

Den vanskelige dialogen og den viktige samtalen

Det å skravle på tekst var en ny erfaring for henne. Hun var redd formen skulle bli kritisert, og at noen ville kalle det en fiks idé.  – Egentlig er det helt latterlig å gi seg i kast med et prosjekt som det her. For dialog er det vanskelig å skrive bra. Da vi hadde om det på forfatterutdanningen ved Norsk barnebokinstitutt satt jeg bare og gapte bak i klasserommet, jeg skjønte ingenting. Jeg fikk det ikke til. Og nå har jeg skrevet en bok kun basert på dialog, der det ikke er noen beskrivelser eller anvisninger eller noen ting.

Vilde er opptatt av dialog som form, og i mange år har hun og mannen Pål reist rundt og arrangert, og kurset i metoden bak «Barnebokbad». Et prosjekt der samtalen rundt litteratur er det sentrale. Tenkte hun på det da hun skrev boken? – Nei, jeg kan ikke si at jeg tenkte på det da jeg skrev, men kommer jo ikke unna at samtalen er superviktig for meg, og det er kanskje nettopp derfor boken ble en samtale.

Og samtalen er en veldig fin måte å skape en historie på, for en dialog tar veldig mange retninger. Det er via alle disse retningene og omveiene vi får vite hva Vinde skal i Lillehammer, og i løpet av togturen blir vi både glade, triste, og overrasket.

Selvstendig karakter

Når samtalen mellom Vinde og Britt er det eneste som står igjen, krever det en troverdig dialog, og troverdige karakterer, noe Vilde forteller var en gradvis prosess.  – Jeg ble så glad i Vinde. Det er så gøy når en karakter tar form. Jeg har hørt så mange forfattere si at karakteren bestemmer, og den klisjeen oppstår jo fordi det er sant. Den tar over på et tidspunkt. Før har jeg tenkt, «jeg hører at du sier det, men tror ikke helt på det», men i skapingen av Vinde så skjer akkurat det. Og jeg tror det skjedde på det tidspunktet der jeg kjente henne så godt at jeg kjente jeg kunne stole på henne. Jeg turte å ha tillit til at når hun overrasket meg, og pekte i en retning, så turte jeg å gå dit, og holdt henne ikke tilbake. Det var mye vanskeligere å skape en troverdig voksenperson. Jeg trengte en voksen som barn ville synes det er hyggelig å møte, og samtidig gjorde valg både barne- og voksenleseren kunne tro på.

En blokkfløyte

Det tok litt tid før Vilde visste hva Vinde skulle i Lillehammer. Det eneste hun var helt sikker på, var at det skulle være noe med blokkfløyte, et instrument Vilde digger. – Men er det nok at målet er å spille blokkfløyte? Underveis i skriveprosessen utviklet historien seg, og det ble klart for Vilde at Vinde hadde noe viktig hun skulle gjøre. – Det var veldig befriende da det endelig ble klart hva som skulle skje, for da kunne jeg konsentrere meg om Vindes selvoppholdelsesdrift, noe som var veldig konkret, som å spille blokkfløyte med mamma.

Kjønnsnøytralt omslag

Vilde ønsket å nå flest mulig og prøvde å skrive historien forholdsvis nøytral, både aldersmessig og kjønnsmessig. – Jeg har møtt så mange barn på mellomtrinnet, og det er så stort spenn. Derfor ville jeg ikke gi Vinde en alder. Hun er moden på mange ting, men utrolig umoden på mange andre områder. Jeg ville få frem hvor sammensatte vi er, både barn og voksne.

Også omslaget ønsket hun skulle appellere til alle, ikke signalisere til noen at «denne er ikke skrevet for deg». – Måtte krangle litt for det omslaget. Det første forslaget var et knallrosa med silhuett av Vinde med solbriller. For det første, det var ikke Vinde. Vinde er kul, men hun er kul på en helt annen måte. Og det var helt uaktuelt å lage noe for mellomtrinnet med et rosa omslag, aldri! Da tar man utgangspunkt i å droppe halvparten av leserne med en gang, og hva er det?

Vilde møter målgruppa hele tiden, og vet at et sånt omslag ville blitt helt feil. Det skulle være et omslag som var så nøytralt at ingen som leser boka skulle bli flaue. – Hadde den vært rosa, hadde ikke halvparten løftet den opp en gang. Den målgruppa er så viktig for meg, jeg er så begeistret og har så mye kjærlighet til dem, det ville være som å vise dem fingeren. «Se hva jeg har laget, den er ikke til deg!» Så det var superviktig for meg å få et annet omslag, og det ordnet seg, heldigvis.

Det viktigste er at det skal være stor plass til deg som leser, uansett hvem du er.

Plass til leseren

Vilde har stor respekt for målgruppa hun skriver for. Det vises i teksten, og det vises i varmen og engasjementet i stemmen når hun snakker om dem. –  Jeg har også vært opptatt av at de som ikke er så glad i å lese ikke skal synes den er avskrekkende, så når de åpner boka så kan de kanskje tenke, «dette gidder jeg!». Samtidig kan de oppleve at de har lest en «ordentlig bok». Innholdsmessig kan du lese historien som den er, eller du kan reflektere å hente ut det som står mellom linjene. Det viktigste er at det skal være stor plass til deg som leser, uansett hvem du er.

Mangfold til målgruppa

Poenget med boka har nemlig aldri vært å forsøke noe rart, den er mer et ønske om å skape en bredde i litteraturutvalget for barn og unge. Under forfatterstudiene ble Vilde oppmuntret til å utforske formatet hun skrev på, men ble advart om at hvis hun hadde ambisjoner om at dette skulle bli en bok, måtte hun antagelig  gå vekk i fra dialogformen. Flere som leste teksten ville endre eller ta det bort, helt til Bente (redaktør ved Gyldendal), ba om å få lese det, elsket det, og det ble bok. Men fortsatt spør Vilde seg selv, går det egentlig an å skrive en roman kun på dialog? Jeg mener at boka hennes er beviset. Det går an.