En stjernehimmel av fregner

Hver uke fremover vil Minerva publisere en ny fortelling av en norsk forfatter, skrevet fra hver sin karantene i koronaens tid. Prosjektet vil utgjøre «en moderne Dekameronen» og Litteraturbloggen publiserer et utvalg av disse tekstene. Første fortelling er skrevet av Hilde Østby.

Tekst: Hilde Østby / Foto: Flickr

Jeg ville skrive om en sykepleier, kanskje hun er rødhåret, ung, nyutdannet, midt i 20-åra, hun har sterke hender, kraftfulle legger som buer barokt ned i Crocs-ene, hun kan løfte en syk kropp og rette på dyna samtidig, den type sterk. Det kommer syke inn, stadig nye, de gisper etter luft og har feber, en eldre dame roper med svak stemme “hjelp, jeg må på do”, det er natt på sykehuset og det svake ropet kan høres i enden av korridoren den rødhårede jobber på.

Sykepleieren, som kanskje heter Ragnhild, kanskje Anne, er rolig og redd samtidig, men følelsen er lett blandet med irritasjon, for hun har nettopp flyttet sammen med kjæresten sin, hun vil gå hjem, men enda et 12-timers skift venter. (Jobber sykepleiere doble 12-timersskift? Google. Han de lov til å bruke Crocs, er det renslig nok? Må finne ut.) Jeg ville skrive om denne kvinnen, om fregnene hennes som sprer seg over nesa hennes. En lokk av det røde håret detter ned i ansiktet og hun stryker den bort idet hun møter portøren, som en gang sa en halvt sexistisk ting til henne, noe som har gjort at hver gang hun møter ham i gangen slår hun blikket ned for å unngå kontakt. Nå unngår hun kontakt, unngår kontakt med alle. Hun er redd. Hun later som om hun ikke er det.

Men jeg klarer ikke å skrive om Ragnhild, tankene mine er for flakkende, jeg tenker at for hvert sekund jeg bruker sammen med denne fiktive kvinnen, en kvinne jeg strengt tatt ikke kjenner eller kan noe om, blir noen smittet med corona, der. Og der. Der blir et syrisk barn smittet med corona, hun sitter i en flyktningeleir i Irak, det er tett i tett av mennesker, der blir moren hennes smittet. Der blir en fransk apotekansatt smittet, der blir en amerikansk bussjåfør smittet, han er redd for familien sin, men han kjører fortsatt, han har ikke råd til å la være, der blir en islandsk lege smittet, der, en burmesisk bonde. Der. 

Ragnhild har tatt et par minutters pause, hun har egentlig aldri røyket, annet enn på fest, men akkurat nå skulle hun ønske hun kunne si “jeg må bare ut et sekund, jeg må ta en røyk”; det eneste hun kan gjøre akkurat nå er å lene seg inn mot veggen ved kaffeautomaten og forsøke å tvinge tankene til et annet sted, hun kjenner seg så trøtt, hun savner kjæresten sin, hun tenker på viruset som kan være over alt, hun tenker på moren sin, som sliter med ettervirkningene av kreft, hun er isolert i en leilighet midt i byen. 

“Hjelp, jeg må på do”, sier den eldre damen med matt stemme inne i rommet i enden av korridoren, og Ragnhild blir irritert av at bare hun kan høre henne, kunne ikke noen som var litt nærmere rommet gjøre noe? Hun tenker på kjæresten sin, Agnes, hun er hjemme, hun er lærer og har måttet gå hjem, hun sitter foran en skjerm og underviser overenergiske og ukonsentrerte barn på dagtid, det sjokoladebrune håret er satt opp i en hestehale, og hun pleier å ha på den lilla, hjemmestrikkede genseren som Ragnhild har laget til henne. Hun dytter seg bort fra veggen og kibber Crocs-ene langs gulvet mens hun går nedover korridoren, det er noe lystig over italienske Crocs som kibbes bortover et sykehusgulv, syns Ragnhild, men tar seg i det. Det er for lite moro i verden, når dette er lystig, tenker hun. Hun legger armen rundt Petra og løfter henne opp fra senga.

Petra Ødegård er 85 år og har hele sitt liv jobbet som flyvertinne, hun var en av de første i lufta. Det var på den tiden man hadde mye større sjans til å få en sånn jobb om man hadde bakgrunn som modell, og det hadde Petra, hun var høy, tynn og vakker, blond og blå øyne, struttende bryster, gyngende gange. Alle turene rundt i verden, det hemmelige forholdet til en gift pilot som varte helt til han fikk sitt andre barn, dagene i Paris på en tid da bare veldig få hadde råd til å dra til Paris. Hun husket de røykfylte pariserjazzklubbene, sommermorgene i tomme avenyer etter lange fester, Luxembourghagen overstrødd med blomster, sitte på en benk i ettermiddagssola med en croissant som et løfte i veska og en bok på fanget. Og nå skulle hun aldri komme til Paris igjen. 

Hun ble grepet av en slags melankoli, eller kanskje det bare skyldtes at hun var så trett, men tanken på at det aldri skulle bli som før, aldri sorgløse ferier i Paris, skyllet over henne. Ikke på egne vegne, men på vegne av barna og barnebarna, de ville aldri kunne stige ombord på et fly med den samme følelsen av å eie verden som hun hadde gjort, at verden var god og åpen og kunne blas opp på hver eneste side. De hadde hatt terrorisme, og det var det ingen som ble stoppet av, de hadde ikke blitt redde av klimaforandringene, men så kom pandemien, og nå gikk hennes gamle flyselskap snart konkurs, som alle verdens flyselskap sto i fare for. Kanskje flyenes tid var over og hun hadde levd sammen med dem, fra de startet til de sluttet, hennes liv skulle bli lengden på den kommersielle flytrafikkens liv, hennes død deres død. De hadde levd sammen, gode liv, og nå skulle de si farvel.

Jeg beskriver denne pensjonerte flyvertinnen med en følelse av avstand, jeg har egentlig en avstand til alt nå, det fremstår tåkete og pappaktig, det som skjer på papiret. Til og med jeg er tåkete for meg. Jeg ser meg selv utenfra: En middelaldrende kvinne som sitter på kjøkkenet og finner opp mennesker hun ikke kjenner som gjennomlever en krise, mens barnet, som skulle vært i barnehagen nå, ser en gammel Disney-film på tv i rommet ved siden av. Det er ikke sånn jeg hadde trodd det skulle bli, sånn livet skulle vært nå. Jeg har en forsinket reaksjon. I mange timer av gangen tror jeg at alt er en drøm. Jeg tenker på flyselskapene som kommer til å gå konkurs og kjenner en slags glede, jeg tenker på klimaet og værsystemer som endelig har fått puste. Jeg tenker at når vi virkelig må, da klarer vi fint å redusere utslippene dramatisk. Så tenker jeg på alle som gisper etter luft akkurat nå, og får dårlig samvittighet. Vi kan ikke feire klimasaken mens folk dør. Vi kan ikke spise sjokolade mens folk som ikke har tilgang på basale helsetjenester blir smittet av en dødelig sykdom. Jeg går i butikken. Jeg kjøper sjokolade. Jeg kan ikke sitte inne mesteparten av dagen, og ikke spise sjokolade. 

Jeg kjøper tursjokoladen, Kvikk Lunsj. Når jeg ikke sitter inne og skriver, går jeg lange turer hver dag, gjerne en mil om dagen, jeg fortjener tursjokolade. Menneskene på turstien går altfor nærme meg, en jogger dytter seg forbi meg med skulderen først, jeg forsøker å ikke bli sint, dytter inn en bit sjokolade for å roe meg ned. Det er så mange som går tur nå, jeg har aldri sett så mange på turstien i Svartdalen. Jeg tramper over hengebroa over Alnaelva, hele broa gynger og knaker, det er lyden av verdensøkonomien, det er lyden av kulturlivet. 

Jeg håper på mange måter at verdensøkonomien endrer seg, jeg kjenner et slags lettelsens sukk gå gjennom tilværelsen nå som alt er roet ned, det absurde stresset som gjennomsyrer livene våre, jaget etter forbruk og mening og underholdning. Men jeg liker jo jaget etter mening og underholdning, også, jeg er del av det. Kanskje det aldri blir som før. Skal jeg ikke kunne gå gjennom sommervarme gater kledd i en helt ny kjole som passer meg perfekt, mens duggen damper fra gressplenene og syrinene skyter mot himmelen? Skal jeg ikke gå forventningsfullt mot en fest full av folk og kaker og glass breddfulle av prosecco og nasjonalsangen som synges fra balkonger? Det var uskyldens tid, i fjor, for ti år siden.

Den gamle fabrikken som lener skulderen over elva her i Svartdalen og som hilser på meg med en pipe som strekker seg inn i sola, vitner om en tid da folk gikk til harde, fysiske jobber uten noe sikkerhetsnett eller rettigheter eller ordentlig arbeidsledighetstrygd, da forbruket var lavt og det de laget varte en hel generasjon, slik at de skulle slippe å kjøpe nytt. De hadde hverandre. De fikk barn og sendte dem inn i fremtiden. Jeg tenker på NAV og at jeg ikke skjønner skjemaet deres for omsorgspenger. Er jeg blitt dummere av å være redd? 

Jeg går en mil hver dag for å få sove, for i begynnelsen av pandemien våknet jeg hver natt klokka tre og sjekket internett et par timer, før jeg krøp sammen inntil mannen og barnet mitt i senga, ble bysset i søvn av den lette snorkingen deres, dyttet nesa mi inn i håret til femåringen og snuste meg trygg og varm. 

Kattungen vi fikk rett før pandemien smyger seg opp i senga hver morgen klokka seks og begynner å male høylydt, vi sjangler ut av senga, sjekker mobilen. “Bare 7000 sykehusansatte i karantene nå”, sier mannen min før han går i dusjen, “det går ned”. Jeg tenker at jeg skulle ønske vi kunne leve her for alltid, inne i denne lille boblen, som på en slags hytte uten strøm og vann og internett (helst det! Nei forresten, jeg gir avkall på alt unntatt det, jeg må ha internett!), uten kontakt med verden utenfor (nei, vi må vite hva som skjer der ute!). Jeg tenker at jeg vil ut, treffe vennene mine, klemme dem lenge. Jeg tenker at klemmer ikke blir som før. 

Jeg bøyer meg over datamaskinen igjen: Hvorfor Ragnhild, hvorfor Petra? Det virker så banalt, disse to kvinnenes historie, hva forsøker jeg å si med det? Jeg forbereder et foredrag, jeg forsøker å finne ut hva jeg skal skrive til et essay, jeg tenker på romanen min som alltid blir skjøvet ut til kanten av skrivebordet fordi jeg er så redd for at den skal bli dårlig, jeg klarer ikke å skrive når jeg er redd, og nå er jeg reddere enn før. Hva om jeg dør nå, hva om jeg aldri fikk skrevet det jeg ville si? 

Jeg ville så gjerne si noe om å være et menneske i en presset situasjon, en som har ryggen mot veggen og som likevel klarer å fylles av takknemlighet over verden, som likevel klarer å finne kjærlighet. Men det var før pandemien. Hva betyr det nå? Tiden har stoppet opp, tiden er blitt en annen. Da Boccacio skrev Decameronen, herjet Svartedauden i Firenze, han skrev om ti mennesker som satt i karantene rundt 1350 og fortalte hverandre historier, ti historier hver, det ble 100 historier om sex og kjærlighet og utroskap og merkelige hendelser. Vi trenger fortellinger om kjærlighet når verden kollapser.

Da vulkanen Tambora i Indonesia hadde utbrudd i 1815, var det ekstremt, det påvirket hele jorda. En søyle av aske sto 44 meter opp i lufta og påvirket været på kloden: Året etter ble kalt “året uten sommer”, avlinger slo feil, folk døde av hungersnød. Det året dro Lord Byron og hans reisefølge til Villa Diodati i Sveits, det ble ikke den sommeren de hadde tenkt. Mens stormene herjet utenfor, fortalte de hverandre spøkelseshistorier. Først fortellinger de hadde hørt før, så begynte de å finne på sine egne. 

Mary, kjæresten til poeten Percy Shelley, fortalte om en vitenskapsmann som satte sammen et monster av likdeler, og ga det liv ved hjelp av elektrisitet. Hun kalte fortellingen sin Frankenstein. En av vår tids mest spektakulære og velkjente fortellinger ble skapt en sommer da katastrofen hvilte over Europa. En av vår tids mest utrolige oppfinnelser ble satt sammen under ledelse av Alan Turing mens krigen raste, den ble kalt The Bomb. Det var vår tids første datamaskin, konstruert på Blechley Park midt under andre verdenskrig. Kreativiteten lar seg ikke stoppe av katastrofer. Den vokser.

Da Spanskesyken kom, ble det slutten på første verdenskrig. 100 millioner døde av denne forferdelige sykdommen. “Bare” 40 millioner døde som følge av krigen selv. Men dette var 100 år siden, og legene av i dag er ikke som legene var den gang. Den gang hadde de ikke antibiotika mot bakterieinfeksjoner en gang, og de visste ikke hva virus var. Vi er heldige. Vi har alt i forhold til for 100 år siden, og selv nå kan vi være hjelpeløse. Sorgen de overlevende må ha følt etter en verdenskrig og en epidemi, savnet etter folk de kjente og etter et liv de kjente: Jeg skjønner det plutselig litt bedre, bare litt, i et blaff, mens jeg går gjennom en tom bydel i morgenlyset. Jeg har fulgt flere venner til graven den siste tiden, og nå faller tilsynelatende hele verden fra hverandre: Livet handler (også) om å ta farvel. Livet handler (også) om å skape ny mening når alt som er meningsfullt oppløser seg i tynn luft og blir borte. 

En hel verden hadde kollapset i 1918 og de måtte bygge den opp på nytt. De bygget den opp på nytt, annerledes, merkelig, de var fulle av sorg over alt det tapte, men de ga seg ikke, de skapte verden på ny. En ny krig raserte den. De bygget opp verden på nytt en gang til, annerledes enn før. Hvis du ble født i 1890 ville du ha rukket å oppleve to verdenskriger og en pandemi før du ble seksti. Ville du fortsatt ha håp, etter alt du hadde sett?

Jeg kjøper mer sjokolade. Jeg blir kommer til å bli overvektig. Det er en overfladisk tanke, at jeg blir overvektig, mens fattigfolk risikerer å dø i hopetall i en verdensomspennende pandemi. Vi sjangler oss ut av sjenga, klokka er seks, kattungen maler manisk, mannen min sier “500 000 smittede nå”, jeg tenker “jeg må slanke meg. I dag kjøper jeg ikke Kvikk Lunsj, det gjør jeg bare ikke. Dessuten er det idiotisk å utsette seg for smittefare bare for litt kjekssjokolade, ikke går jeg på ski heller”. Vi setter på en gammel Disney-film, de voksne jobber, katten heiser sjokoladepapiret opp av papirkurven og spiller fotball med den, kaster den opp i lufta, dribler elegant, selv fotball er avlyst, katten er verdens eneste Ronaldo akkurat nå. 

Petra Ødegård har alltid elsket fotball, de siste årene har hun fulgt med på alle mesterskap. Hun heier på Madrid og på Vålerenga, mens hun strikker. “Kan du skru på tv-en”, sier hun til Ragnhild, men det er ikke noe annet å se på enn skremmende nyhetssendinger og kjendisshow med folk Petra aldri har hørt om. Ragnhild får en telefon fra Agnes, men ignorerer den, lar det ringe på lydløst. Hun løfter opp Petra, tar puta hennes, dunker den hardt et par ganger og legger den rutinert tilbake bak Petras hode. Først en halvtime senere kan hun ringe tilbake, hun spriter telefonen og vasker hendene før og etter at hun har tatt på den. 

Agnes sier at hun føler seg dårlig, hun er så tungpustet at det høres i telefonen. “Det går sikkert bra”, sier hun, “kanskje det bare er et angstanfall”. Ragnhild gir beskjed til lederen for avdelingen og tar av seg sykepleierdrakta på skifterommet, vasker hendene grundig. Hun går ut i natta, det er stjerneklart, stjernene er strødd over himmelen som prikker på et pandemikart, klustere her og der, New York, Madrid, Bergamo, deretter bare noen få, ensomme, lysende prikker, Drammen, Ulan Bator. Kanskje hun er smittet. Kanskje Agnes er smittet. Hun kjører innom en bensinstasjon på vei hjem. Vasker hendene med antibac idet hun går inn. Kjøper en lighter, sigaretter og en Kvikk Lunsj, vasker hendene med antibac på vei ut. Når hun sjekker skrittelleren sin har hun gått nesten to mil. 

Jeg burde slanke meg. Jeg burde kose meg! Å spise sjokolade eller ikke sjokolade, det er spørsmålet. Jeg kan ikke tenke på den syriske, fem år gamle jenta som har levd gjennom krig og katastrofe i årevis, jeg må skyve blikket hennes unna, hvem skal passe på henne om moren hennes dør nå? Hvem skal passe på de indiske gatebarna? Hvem skal legge dyna om Petra om Ragnhild blir syk, hvem skal holde oss alle sammen og fortelle oss at det går bra? At alt er tapt, og likevel ikke? Jeg klarer ikke å begynne å gråte. Jeg kjøper en Kvikk Lunsj og brekker den i fire like store biter. Faen, så patetisk, da slanker jeg meg ikke i dag heller. Jeg må tenke at kroppen min er fantastisk og uerstattelig, uansett form, den er frisk, det er viktigst. Jeg klarer ikke å tenke det likevel. Nesten 25 000 er døde nå. 

Da Svartedauden kom midt på 1300-tallet, var det den første store pandemien. Det er ikke sikkert, kanskje det er feil av meg å tenke dette, men samfunnet kollapset og så kom renessansen. Hele verdensordenen gikk i oppløsning, den strenge hierarkiske, religiøst styrte orden, landherrene og biskopene – de mistet sin makt og sin autoritet, eiendommer, livet, i århundrer herjet pesten. Og så kom noe helt nytt, noe utrolig. 

Renessansen er starten på moderniteten, det er starten på den ustoppelige jakten på vitenskapelige sannheter og teknologisk kontroll, på demokrati og ytringsfrihet, kreatitet og kunstnergenier, forbruk og marked. Oss. Denne verden, som har akselerert i teknologisk utvikling og kommersiell skaperkraft, i underholdning og fantasi, denne verden ble kanskje født ut av én verdens kollaps. 

Alle menneskene som ikke er blitt født på grunn av Svartedauden! Alle menneskene som ikke er blitt født på grunn av Spanskesyken! Den fem år gamle jenta mi som kryper opp i armkroken min akkurat nå, hadde hun fantes om ikke alle disse skjebnene hadde blitt kastet om på? “Når vi dør kommer vi til månen”, sier hun til meg, hun har svaret på alt. “Gi meg vannmelon uten frø. Du må ta ut frøene”, sier hun, og fortsetter å se på den 70 år gamle Disney-filmen. De hadde nettopp sett hele verden falle sammen, 70 millioner skal ha dødd under andre verdenskrig, enorme mengder folk ble skadet, martret for livet av savn og traumer. Likevel lagde de utrolig vakre tegnefilmer, som den om Askepott, uten et spor av atombomber og koldbrann og kraniebrudd, de lagde musikk til også, fylt av sukker og blomstrende roser, uten rester av smerteskrik og skrekkgys og fortvilet gråt.

60 prosent av gårdsbrukene i Norge ble nedlagt i perioden 1350-1500, leser jeg i SNL. Derfor ble de kalt ødegårder, spøkelsesaktige sto de igjen etter at eierne døde en grusom død, eller reiste derfra. Og så ble de øde gårdene fulle av liv igjen, det ble bygget nye, det kom nye mennesker, nye drømmer. 

Petra Ødegård roper på Ragnhild, men får ikke svar. Ragnhild står utenfor bilen på en sidevei til den store, firefelts hovedveien som skal få henne hjem, og røyker. Hun kikker opp på stjernene. Stjernene over henne glitrer, så tilsynelatende evige, livet så forgjengelig, det kjennes så fylt av mørk mening, det som skjer nå. Så fylt av varsler og omen, så fylt av sorg. Hun tenker på alt som skal bli borte, alt liv som vil forsvinne i natt, og på barna som blir født, bare på det sykehuset hun jobber på. 

Da renessansen kom, ble planeten Saturn valgt for å symbolisere den nye tiden. Saturn var herre over saturnaliene, karnevalet i romersk tid, da slaver ble herrer og herrer ble slaver for en kort stund, en uke midt på vinteren, muligens en av forløperne til vår julefeiring. Men i renessansen blir Saturn symbolet for varig forandring. Tiden sluttet å være syklisk, den ble forvandlet til et pågående jag etter noe nytt. Bak renessansemennesket lå en trygg verden og glitret, med strenge strukturer og fastsatte roller og en religion som garanterte for evig liv, foran dem lå alt det usikre, de seilte inn i det som på Titanic. Jeg tenker på dem som ga slipp på alt det kjente, ikke fordi de ville, men fordi de måtte. Jeg snuser på håret til datteren min og legger meg inntil henne for å sove, det er overskyet, jeg kan ikke se stjernene. En dag må jeg gi slipp på henne, en dag må hun gi slipp på meg.

“Er det deg?” roper Agnes. “Selvfølgelig”, sier Ragnhild, “hvem ellers?” ler hun, vasker seg, tørker seg grundig. Hun kysser Agnes, i nakken først, så på munnen, så stryker hun det mørke håret hennes forsiktig, holder henne. “Hvordan går det?” sier hun, prøver å ikke bruke den samme stemmen som på sykehuset, den profesjonelt omsorgsfulle. Hun forsøker å snakke som en kjæreste som snakker til kjæresten sin, tar hånden til Agnes og holder den. “Jeg føler meg bedre nå”, sier Agnes og stryker henne over ansiktet, lar fingrene danse lett over nesa til Ragnhild. “Du har så fine fregner! Hver gang jeg ser dem, tenker jeg på stjernehimmelen”. 

*

Hilde Østby har tidligere utgitt Leksikon om lengsel og Å dykke etter sjøhester. Sistnevnte er skrevet sammen med Ylva Østby. Følg med på Minerva og Litteraturbloggen framover og les mer om Minervas moderne Dekameronen her.