Søk Meny Lukk
Lukk
Foto av Elin Tinholt: Kathleen McIntyre, omslag: SolumBokvennen
Av: Astrid Werner Anmeldelser 28. mai 2020

Amtmandens døtre på Stenberg

Tapt kjærlighet og stille opprør i Søstrene på Stenberg av Elin Tinholt. Men er det troverdig?

Tekst: Astrid Werner / Foto: Kathleen McIntyre /  Omslag: SolumBokvennen

Camilla Colletts roman, Amtmandens døtre, kom i 1854. En samfunnskritisk fortelling om kvinners stilling, ekteskap og kjærlighet. Her er Sophie Ramm vår ulykkelige heltinne, og kanskje er hun ikke så ulik Camilla selv? I 2019 kom Elin Tinholts debutroman Søstrene på Stenberg, hvor hun gir oss et nytt syn på nettopp disse døtrene til amtmann Lauritz Weideman. Søstrene Ingeborg (Bolly), Nahyda og Amalia har uten tvil vært Camilla Colletts modeller.

På storgården Stenberg

Vi befinner oss på storgården Stenberg i Vestre Toten og skriver mai 1840. Gården ligger høyt og fritt, 400 meter over havet og et godt stykke fra nærmeste nabo. Samtiden syntes også gården lå øde til. Fortellingen blir fortalt av den yngste av søstrene, Amalia på 22 år, og i form av brev skrevet av tjenestejenta Eline som forteller om livet på gården gjennom små og store begivenheter. Livet på Stenberg i hverdag og fest er godt fortalt og lett å se for seg.

Bolly pleide alltid å legge hånden foran munnen når hun lo, fordi hun skjemtes over de stygge tennene sine. Det trengte ikke hun. Amalias tenner var jevne og hvite. Toogtyve år og ukysset. Hun trakk pusten. Var det farens skyld at Bolly og Nahyda nå var som gamle frøkner å regne? Faren var streng. Men han ville det beste for døtrene sine. En fattig pianolærer var ikke bra nok for Nahyda. Hva med henne? Ville det noen sinne komme en mann som var bra nok?

Amtmannsgården fotografert i 1943. Foto: Halvor Vreim, Wikipedia.

Elin Tinholts fortelling har et middels raskt tempo som innbyr til refleksjon rundt det som blir fortalt og beskrevet. Skiftet mellom dialogene søstrene og foreldrene i mellom og mer beskrivende partier, gir teksten liv. Sammen med kapitlene som består av brev fra Eline, skaper det et driv i boka. Tonen er varm, men også litt sørgmodig. Kapitlene som inneholder Elines brev er alle skrevet i 1900 og fungerer dermed som stadige frampek om hvordan det går. Melankolien er knyttet til den vissheten dette gir oss som lesere.

Det er stort sett søstrene som framstår levende i denne fortellingen og som har flere lag. Amtmann Weidemann, hans kone og tjenerskapet (så nær som Eline) blir aldri like tydelige og heller ikke søstrenes tre brødre, som har roller av ulik tyngde i fortellingen. De tre søstrene framstår som svært forskjellige i temperament og som typer, mens  samholdet dem i mellom er sterkt. Man får tidlig et inntrykk av at søstrenes bånd og vennskap danner en allianse, både som kvinner i motsats til mennene og som barn i forholdet til foreldrene.

Troverdig opprør?

Amalia setter spørsmålstegn ved ulikheten i behandlingen av kvinner og menn. Det gjelder spesielt i forbindelse med giftermål og kjærlighet, men også utdannelse. Det er likevel noe lavmælt over opprøret, og jeg fornemmer en klar bevissthet om alle stengslene og begrensningene som finnes i hennes og søstrenes liv. Tinholts bok er fiksjon, men jeg tar meg i å undre meg over om disse tankene og dialogene hadde kunnet finne sted? Amtmannsgården Stenberg var jo en storgård og døtrene fikk undervisning av en guvernante. De ble undervist i såvel historie som fransk, geografi og musikk. De var langt fra uvitende, Amalia og hennes søstre, men noen stor bevegelsesradius hadde de ikke. Både tilløp til kritiske spørsmål og fortvilelsen over tapt kjærlighet renner ut i sand. Så er kanskje disse tankene og meningsytringene innenfor en ramme av sannsynlighet, tross alt. Jeg tenker at de virker troverdige nok, selv om jeg tar meg i å kjenne på en skuffelse over at  Amalia ikke tar noe eget initiativ til å ta opp kontakten med mannen hun forelsker seg i. Hun har heller ingen direkte konfrontasjoner med faren i teksten. Amalias forhold til faren og tidens konvensjoner veide tyngst og dette var antagelig normen og dermed ikke et uventet valg.

Fil:Camilla Collett OB.00808.jpg – Wikipedia

En ung Camilla Collett. Portrett: Jacob Edvard Munch.

Forfatteren har også skrevet inn et par episoder der den unge Camilla Wergeland (senere Collett) opptrer. Camilla og Amalia treffes første gang i Christiania. Senere blir Camilla gjest hos familien på Stenberg og hun blir da vitne til Amalias desperasjon og fortvilelse. Amalia forelsket seg i den nyutdannede legen Baumann, som ble drevet fra gården under dramatiske omstendigheter.

Hva gjør størst inntrykk?

Uten tvil er det kvinnenes vilkår og ufrihet som gjør størst inntrykk på meg. De er på alle måter privilegert, men til en høy pris. De lever et liv uten slit og arbeid, på en stor gård med god plass og tilgang på alt av mat, klær, utstyr, tjenerskap etc.  På Stenberg finnes det for eksempel et lysthus som søstrene benytter og en stor anlagt park etter engelsk stil, med en «filosofsti» med vakre trær, busker og planterKort sagt, et liv i luksus uten å mangle noe. Bortsett fra én ting; frihet.

Tapt kjærlighet

Lauritz Weidemann vokter alle sine kvinner strengt og ingen beiler er god nok for hans døtre. De ender derfor opp som ugifte alle sammen. Ingen av dem fikk den kjærligheten som deres forelskelser innbød til og livet på Stenberg forblir hele deres verden. I historien knyttes dette til amtmannens tidlige opplevelse med lillesøsterens skandaløse kjærlighetshistorie. Lauritz’ lillesøster Sofie Benedicte hadde et heftig temperament og en sterk vilje, og tvang igjennom et forhold til en gift mann, og dette endte i skandale for både henne og hennes barn. Det nære forholdet til Sofie Benedicte hviler som en skygge over farens innstilling til kjærlighetsekteskap. Dette skal få konsekvenser for alle hans døtre.

Amalias søster Nahyda var et stort klaver-talent, og fikk også et nært forhold til sin pianolærer. Faren legger hennes drøm om et liv som pianist ettertrykkelig i grus ved sin hensynsløse latterliggjøring og avfeier det som et umodent drømmeri som vil gå i knas før det får begynt. Bollys forelskelse i den unge Frantz Raabe blir det heller ingenting av, og til sist Amalias bekjentskap med Bauman, den nyutdannede legen. At Weidemann heller ikke liker forandringer, gjør ikke saken bedre. Episoden når Amalia kommer tilbake etter et opphold hos kusinen i Christiania, viser dette godt:

– Fader vet mye … Moren vendte ansiktet bort, og Amalia fikk inntrykk av hun smilte. – Han vet mye, gjentok hun, men ingenting om kjoler. I natt kommer Fader til å sove godt.
– Har Fader sovet dårlig?
– Han blir urolig når dere ikke er hjemme. Han vil ha døtrene sine her. Det vet du jo.
– Selv må han jo svært ofte av sted?
– Kanskje nettopp derfor? Han vil at alt her hjemme skal være slik det var da han dro. Han tåler ikke forandring. Ikke her hjemme. Her hjemme skal alt være slike det alltid har vært.
– Stakkars Fader, hvisket Amalia.

Håp i tida

Eline representerer den nye tid og et håp om endring for kvinners kår. Hennes blikk nedenfra, skrevet på dialekt, er befriende å lese. Tinholts bok om amtmands-døtrene har kastet nytt lys over både Colletts romanfigurer, men ikke minst gitt meg et fint innblikk i de privilegerte familiers liv i første halvdel av 1800-tallet. Det har dessuten gjort meg nysgjerrig på å besøke Stenberg gård, som idag er en del av Mjøsmuseet. På tross av at dette er en sørgelig historie om tapt kjærlighet og ufrihet, finnes det et håp i tida som går, for oss alle.

 

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Abonner

Oppgi din e-postadresse for å abonnere på dette nettstedet og motta varsler om nye innlegg via e-post.