Underholdende og nødvendig

Hvorfor har så få kvinner blitt genierklært spør Marta Breen i sin nye bok, Om muser og menn. En bok det er vanskelig å ikke la seg hisse seg opp over, ifølge vår anmelder.

Tekst: Goro Helene Aarseth / Foto: Nora Nordskar Hoel

Om mus og menn er romanen det tar to timer å lese og tyve år å glemme, skriver Pax forlag på siden sin om John Steinbecks roman fra 1937. Den har ikke mange likhetstrekk med sin ferske, norske tittel-etterligning Om muser og menn, men Marta Breens faglitterære bok er nok enda vanskeligere å glemme. Her er det mange skjebner!

“Musene er skytsgudinner for diktning, sang, vitenskap og musikk i gresk mytologi. De var døtre av Zevs og Mnemosyne” skriver SNL. Mange menn har brukt levende kvinner som muser, men kvinner har sjelden brukt menn på samme vis. Forfatter og journalist Marta Breen har en tydelig feministisk profil i alt hun skriver, også denne gangen. De siste årene har hun blant annet laget flere kule tegneserier sammen med Jenny Jordahl. Både Kvinner i kamp og 60 damer du skulle ha møtt er viktige utgivelser, spesielt for den oppvoksende generasjon. De bør lånes eller kjøpes til alle døtre og sønner, og det er garantert nyttig og opplysende å lese dem selv også.

Om muser og menn åpner med en liste over synonymer til ordet “rom” som gir assosiasjoner til frihet. Et eget rom er en forutsetning for å kunne tenke og skrive, skrev Viriginia Woolf i essayet Et eget rom i 1929. Breen har en mengde eksempler på kvinnelige forfattere som har skrevet og fått utgitt ting på tross av dårlige arbeidsforhold. Hun har tilsvarende få eksempler på kvinnelige genier:

“Riktigere enn å spørre om hvorfor det finnes så få kvinnelige genier, vil det […] være å stille spørsmålet: Hvorfor blir så få kvinner genierklært? Da nærmer vi oss spørsmål og svar i samme setning. En oppdatert og mer presis definisjon på ordet “geni” burde lyde slik: “Et geni er en person som er blitt genierklært av omverdenen.”” (s. 135)

Så hvordan står det til med omverdenen?

Opp gjennom historien har kvinner blitt nektet eller måttet ta til takke med dårlig og mangelfull utdanning, de har blitt tvunget inn i ekteskap og har ikke fått utøve sitt yrke av ektemenn osv. Breen skriver om mange kjente og noen mindre kjente skjebner. Det er både fascinerende og opprørende lesning. Hun skriver for eksempel om menn som skaffet seg koner som kunne legge ting til rette for dem på alle måter (André Bjerke, Ingmar Bergman, Theodor Kittelsen, Knut Hamsun, Sigmund Freud), men også om kvinner som skaffet seg en forfatterhustru som kunne avlaste dem (Gertrude Stein, Selma Lagerlöf). Kvinnene ble sjelden mistenkt for å være homofile, men fremsto som kvinner som bodde sammen av praktiske årsaker. Mange kvinner ga ut bøker anonymt eller skrev under mannlig psevdonym (Camilla Collett, Mary Shelley, George Eliot, Brontë-søstrene, Hanna Winsnes, Nini Roll Anker). Andre kvinner trakk i mannsklær (matematikeren Émilie du Châtelet, maleren Rosa Bonheur, og forfatteren George Sand). Denne siste strategien for å få innpass brukes fremdeles av kvinner i land som Saudi-Arabia og Afghanistan.

Breen kommer også med sjokkerende eksempler på hvordan nobelprisvinnerne Sigrid Undset, Selma Lagerlöf og Elfriede Jelinek har blitt diskreditert, nedvurdert eller ikke fått den statusen man kunne forvente etter en slik utmerkelse.

“Det skrives fremdeles langt færre biografier om kvinner. Det skrives færre festskrifter og nekrologer om kvinner enn om menn. Kvinner får sjeldnere navnet sitt på gater, plasser og bygninger, og det er stor manko på byster og statuer som forestiller kvinner.” (s.133)

Omverdenen er med andre ord fortsatt ikke på høyde med realitetene.

Kulturkvinnens skjebne

Breen er innom flere forfattere og kulturpersonligheter av begge kjønn enn det er mulig å nevne, men alle hun skriver om understreker et fenomen eller et poeng i fortellingen om kulturkvinnen. Hun skriver vekselvis morsomt og alvorlig om kulturmannen, om mansplaining og om hvordan mannlig genialitet og galskap har en mytisk kobling, mens visdomsord fra en kvinnelig alkis sjelden er populært. Jeg har inntrykk av at Marta Breen klarer å belyse alle sider ved kulturkvinnens skjebne før og nå. Hun skriver om kjønnsmarkedskreftene som gjør at manusforfatterne forsøkte å gjøre fotballtrener Helena Mikkelsen i tv-serien Heimebane varmere og mer sympatisk jo nærmere innspillingsdatoen de kom. Vi kan nok takke skuespiller Ane Dahl Torp for at Helena fikk beholde sin opprinnelige form. Selv om jeg, og mange med meg, sikkert kjenner til en del av disse historiene fra før, er det mange detaljer som blir fylt ut, og mye som også vil være nytt for de fleste.

Her kan du låne alle Marta Breens bøker

Boka er ytterst velskrevet, engasjerende, underholdende og samtidig systematisk. Breens noter forstyrrer ikke teksten, men er samlet bakerst sammen med litteraturlista og spenner over 13 sider. Det skal godt gjøres ikke å bli sint underveis i lesingen, så det passer bra at boka avsluttes med et kapittel viet forargelsen:

“Det har slått meg at vi i langt større grad aksepterer at verdens svarte befolkning bærer med seg et sinne over historien enn at kvinner gjør det. Det forventes at kvinner har gjort seg “ferdig med det”. Det at den litterære kanon er full av kvinnehat, er for eksempel noe vi ikke bør henge oss for mye opp i. […] Men kvinneforakten er ofte blitt båret frem av filosofer og humanister som burde ha visst bedre. Dette er menn som har vært opptatt av menneskets rett til frihet og rettferdighet, og som har løftet fram demokrati og likeverd. Men altså kun for menn.” (s. 180)

Marta Breens bok hører med til allmenndannelsen. Den kan øve opp oppmerksomheten og gjøre at vi ikke går i fella, men passer oss for den, både mus, muser, menn og alle andre.