Søk Meny Lukk
Lukk
Av: Ingela Nøding Tema 5. november 2015

Fra storm til serinakaker. Farsportretter i bøker

Litteraturen beskriver mange slags fedre. Her får du et knippe av dem.

Tekst: Katrine Judit Urke, Astrid Werner og Ingrid Kvamme Fredriksen/Foto over: Lies Thru a Lens, CC, under: Tiden.

Fedre er som folk flest: helt forskjellige. I anledning farsdagen på søndag har vi plukket ut en håndfull ulike, men likefullt fascinerende farsskikkelser fra nordisk litteratur.

Layout 1Katrine om årets farsportretter

I høst har det kommet mange romaner om fedre. Ikke bare Vetle Lid Larssens selvbiografiske roman, men også debutromaner fra Leonard Ibsen, Synnøve Macody Lund og Per Schreiner.

Det er ganske lenge siden jeg hørte om Leonard Ibsens Jar første gang, og jeg har vært nysgjerrig på den siden da. Kanskje ikke så rart siden forlaget omtaler den som «sannsynligvis en av de mest selvutleverende debutromaner på lang tid». Jeg har endelig begynt å lese boka: Leonard har flytta hjem til Jar, til sin fars leilighet, sammen med sin egen familie. Hans egen far døde tidlig, og det skal handle om savn etter far i tillegg til frykt, både for en voldelig stefar, men også for hvordan vold kan gå i arv. Selv om dette nok ikke blir noe feelgood-farsportrett, gleder jeg meg til fortsettelsen.

NRK oppsummerer nyere bøker om fedre her.

 

Ingrid om en god far i Aurora-bøkene av Anne-Cath Vestly

Auroras fine, kloke pappa Edvard var ikke som andre fedre på 60-tallet. Valget hans om å være hjemme med barna er utradisjonelt selv i dag. Mens moren til Aurora tjener pengene til familien som advokat, steller pappa Edvard lillebror Sokrates, baker serinakaker og gjør alt husarbeidet. OG han er såvisst ikke noen tøffelhelt – på toppen av det hele finner han tid til å skrive doktoravhandlingen sin.

 

Mens moren til Aurora tjener pengene til familien som advokat, steller pappa Edvard lillebror Sokrates.

 

Astrid om en far med sans for dramatikk

Omtaler av fedre er kanskje ikke det jeg har lagt mest merke til når jeg leser, fedre har ofte en vag og litt usynlig rolle i mange tekster, men det finnes unntak. Ett av disse unntakene er Tove Janssons mummipappa. I de fleste fortellingene har han ingen stor rolle, menAurora når man har lest flere av bøkene, skjønner man at her har man en pappa som elsker uvær!

Han simpelthen elsker uvær, storm og katastrofer og benytter enhver anledning til å dra sin til tider sovende og litt engstelige familie ut av dynene og den varme kakkelovnens trygge hygge.

I voksen alder leste jeg både den relativt selvbiografiske Billedhuggerens datter og en biografi om forfatteren Tove Jansson. En  av de tingene jeg fortsatt husker er hvordan hun beskriver sin egen far:

«Första gången pappa visade mig sin eldsvåda var det vinter. Han gick före över isen och mamma kom efter och drog mig på en kälke.  Det var samma röda himmel och samma svarta människor som sprang och något förfärdligt hade hänt.»

– og senere i samme bok:

«Hela natten gick herrarna nere på stranden och kontrollerade att allting var som det skulle. De drog i båtarna och mätte vattenhöjden och bedömde vindstyrkan ute på udden. Ibland kom pappa in och såg efter om vi fanns kvar och stoppade knäckbröd i fickorna. Han tittade på mig och visste att jag tyckte lika mycket om stormen som han.»

Så mummipappa hadde en modell i det virkelige liv og lille Tove delte sin pappas iver når det gjaldt naturkatastrofer og dramatikk.

 

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Abonner

Oppgi din e-postadresse for å abonnere på dette nettstedet og motta varsler om nye innlegg via e-post.