Hell i uhell

Anton er tolv år. En tid i livet som kan være vanskelig nok i seg selv. Det blir ikke bedre av å vite at han finnes bare på grunn av en ulykke. Han skulle egentlig ikke ha vært her i det hele tatt. Dette høres kanskje trist ut. Heldigvis blir det et godt utgangspunkt for en fabelaktig historie. 

Tekst: Maren Ødegaard Røste / Foto: Aschehoug

Ja, ja, det kan komme mye rart ut av en liten rift i gummien.

Gudrun Skretting debuterte tidligere i år med ungdomsromanen Anton og andre uhell. Dette er Anton Albertsens historie, en ganske vanlig gutt som ikke gjør så mye ut av seg. Han er kanskje litt for stille og forsiktig, men takket være den mye modigere bestevenninnen Ine klarer han seg fint igjennom dagene på skolen. Antons mor døde da han var liten, og nå bor han alene sammen med faren sin. Og egentlig er det ikke så mye galt i akkurat det, de tar dagene i sitt eget tempo og har det fint i hverandres selskap. Men en dag får Anton, som vanlig med hjelp av Ine, en idé som iallefall de to synes er veldig god. Og den kan vel nesten ikke slå feil, heller. Eller?

Kanelboller og strikkekurs

Å finne en kjæreste til faren blir Antons oppdrag i denne boka. På denne måten tenker han at han kan ta tak og gjøre noe meningsfullt, han som ikke engang skulle vært til. Nå kan han rette seg opp, finne en balanse og gjøre noe av verdi. Så hvordan går man frem, for å skaffe en kjæreste til sin egen pappa? To ting sier seg selv, synes Anton og Ine: Hun må være flink til å lage kanelboller, og sannsynligvis like å strikke. Så da er det vel bare én ting å gjøre? De melder Antons pappa på strikkekurs.

Forviklinger og andre uhell

Det er mye man kan si om Antons pappa. Han er snill, omsorgsfull og trygg, selv om han riktignok virker litt trist av og til. Men at han har en jobb som imponerer damene, det kan man slettes ikke påstå. Antons pappa selger nemlig hyttetoaletter. Og bare der ligger grunnlaget for komikk og forviklinger. Det som er så fint med romanen er at den aldri tar disse forviklingene for langt. Her er en akkurat passe mengde sprø påfunn og komplikasjoner, og leseren kan le uten å være redd for at handlingen blir for overdrevet. Her har Skretting funnet en ganske så genial balanse, og fortellingen blir rett og slett veldig morsomt.

Vellykket persongalleri

Anton er en stille og forsiktig gutt som trenger et par dytt i ryggen for at ting skal skje. Han er full av sympati og godhet, og sammen med Ine utgjør han en original duo. Ine er modig og tøff, men det tar ikke lang tid før vi skjønner at også hun kan trenge en hjelpende hånd. I tillegg møter vi Ole, gutten fra det koselige og konstant gjærbakstduftende hjemmet, der det også gjemmer seg en helt ny fortelling mellom linjene. Til og med kule Kevin, som alltid er irriterende vellykket og klassens stjerne, får skinne på sin helt egne måte.

I Antons klasse sitter de alle sammen, disse typene vi kjenner igjen fra hvilken som helst skoleklasse. Det er gnisninger, forelskelser, mot, usikkerhet, flauser og prøvelser. De befinner seg i et midt-i-mellom-land, der de hverken er barn eller ungdom. Og de er iallefall ikke store nok. Selv om dette er så gjenkjennelig, unngår Skretting klisjeene. Vi ser alle karakterene gjennom Antons øyne, og hele persongalleriet får på sin måte bidra til både dybde og ytterlige latterkramper i fortellingen.

Det er ikke lett å få en selleristilk inn i et nesebor. Og i ørene mine er det enda trangere, selv om de er enorme på utsiden. Så der sitter jeg. Anton Albertsen på snart tretten år, og spikker selleri på langs for å få den til å passe inn i min egen nese. Jo, verden er et merkelig sted.

En fryd

I tillegg til å ha skrevet en morsom historie med sjarmerende karakterer, er den komponert i et sjeldent vellykket språk. Det er så lekent, lett og smart at det er en fryd å lese. Jeg gleder meg til flere bøker av Gudrun Skretting!