«Jeg vil hjem til meg selv, men jeg vil ikke være alene» – En moderne klassiker

Jeg er den som forteller, og den det fortelles om. Den med stemmer i hodet. Den det prates i, i det uendelige. Slik presenterer hovedpersonen Eli Larsen seg i Beate Grimsruds prisbelønte roman En dåre fri fra 2010. Stemmene i hodet rommer både Espen, Emil, Erik og prins Eugen, og disse er svært forskjellige i uttrykksformen. Grimsruds fengslende kunstnerportrett er allerede blitt en moderne klassiker.

Selve fortellingen framstår som et lappeteppe av minner og opplevelser fra fortid og nåtid, og kapitlene er i hovedsak korte og konsentrerte uttrykk for stemninger som dekker hele følelsesregisteret. Vi følger forfatteren, filmskaperen og den psykiatriske pasienten Eli parallelt. Vi får dermed et nært innblikk i hvordan det er å være kunstneren Eli, samtidig som vi også får en rystende skildring av hvordan det er å være Eli med stemmer i hodet som blir tvangsinnlagt gang på gang og bundet fast med reimer.

Espen Askeladd

Som liten jente blir Eli plukket ut til å spille vakker prinsesse på grunn av det lange, lyse håret sitt, men hun selv opplever dette som urettferdig fordi hun mye heller vil være Espen Askeladd. Dette ønsket bryter med det forventede og konvensjonelle knyttet til det å være jente, og tvetydig kjønnsidentitet er noe som følger Eli også inn i voksenlivet. Alle stemmene i hodet tilhører gutter, og hun sliter veldig med å finne ut av hvem hun er.

Jeg er tjueseks år og heter Eli igjen. Jeg er kvinne. Men guttene i meg er der fortsatt. Jeg må samtale med dem. Utgangene fra virkeligheten blir flere og flere. Jeg kommer ikke tilbake i meg selv etterpå. Jeg havner i noe halvt og utydelig. Snart er jeg den ene, snart er jeg den andre.

Ofte føler Eli at hun drukner i alle stemmene, og hun tenker stadig på å ta livet sitt for å slippe unna alle problemene. Hver gang er det imidlertid en styrke i henne som stopper henne, og hun er stadig inne på at hun må redde seg selv.

Skrivetrang

Helt siden barndommen har Eli funnet stor glede og tilfredsstillelse i det å bruke fantasien og lage fortellinger, og det er gjennom skrivingen hun bearbeider opplevelsene sine og prøver å holde virkeligheten på plass. Hun sliter med både dysleksi og dårlig syn, men til tross for disse hindrene er det tydelig at det er nødvendig for henne å skrive. Selve bøkene hun utgir og prisene hun mottar er identiske med det Beate Grimsrud selv har skrevet og mottatt, noe som utgjør et selvbiografisk element i romanen.

Språket. Som flyr inn i pennen når man øver. Men likevel er dette å skrive en bok bare å la en bit av meg leve et liv jeg ikke kan kontrollere. En bit av meg som flyr omkring som et bortfløyet barn som jeg glemte å lære å kle på seg selv før hun forsvant hjemmefra.

Sterk leseopplevelse

Som leser blir man tatt med på en følelsesmessig berg- og dalbane i denne romanen, og den intense skildringen av Elis problemer gjør det umulig å være uberørt av den sterke historien. I tillegg er den meget god språklig, og enkelte partier framstår som poetiske og vakre til tross for det alvorlige temaet. Hvis du ikke har rukket å komme deg dit enda, er du herved invitert til en tur inn i Elis mangfoldige verden.