Sørstatenes sangfugl

Tom Robinson er svart. Svart og dermed skyldig i utgangspunktet. Lenge før rettsaken mot ham starter i den lille byen Maycomb.

I romanen To kill a mockingbird (1960) av Harper Lee  er Tom siktet for voldtekt mot den hvite jenta Mayella Ewell. Ingen av de hvite innbyggerne i byen setter noensinne spørsmålstegn ved skyldsspørsmålet i denne saken. Sprengstoff blir saken først når det viser seg at Toms forsvarer har til hensikt å gjøre nettopp det hans tittel indikerer: forsvare sin klient.

Ved en tilfeldighet begynte jeg å lese denne boka i sommer. Skjønt helt tilfeldig var det kanskje ikke. Jeg snakket med en kollega om at jeg planla å lese meg opp på skjønnlitteratur fra sørstatene; både for egen del, men også for å kunne ha et nytt emne å bidra med på temasidene til Deichman. Da fortalte hun at hun nettopp hadde lest denne amerikanske klassikeren.

Harper Lees bok har for meg nesten hatt noe mytisk over seg, en bok man bare må ha lest. Så – nå fantes det ingen unnskyldning i verden som var god nok til å la den ligge. Jeg tok fatt! Skriften var liten og språket var ikke det letteste, med mye direkte tale og sørstats-slang. Likevel, det tok ikke lang tid før jeg satt dypt fasinert og leste om menneskene i Maycomb, Alabama.

Alabama på 1930-tallet

Historien til Harper Lee blir fortalt gjennom guttejenta Scout. Fortellingen starter som en oppvekstroman, men omgivelsene og beskrivelsen av familien Finch, gjør dette til noe utover en ren oppvekstskildring. Familien består av Atticus Finch, enkemann og far til sønnen Jeremy (Jem) og Jean Louise (Scout). Den svarte hushjelpen Calpurnia hører også med til Finch-familien.

Det som fanget min oppmerksomhet aller først var Scouts opplevelse av sine omgivelser og de gode observasjonene av dette svært klassedelte samfunnet. Barn har en egen evne til å sanse skiller og forskjeller svært tidlig, og Scouts alder, 6 år, er helt perfekt for å få med seg dette.

Lees tekst byr på gode skildringer av både raseskiller og kjønnsforskjeller. Siden vi får historien fortalt av Scout, ble hun raskt min heltinne! Hennes kontante og uredde forsvar av både seg selv og sin nerdete advokat-far kommer tidlig fram i boka.

Scout gjør opp alle uoverenstemmelser med bare nevene. Denne lite «feminine» framgangsmåten blir ikke sett på med blide øyne av omgivelsene, særlig ikke av Scouts tante. Tante Alexandra ser det da også som sin fremste oppgave å gjøre Scout til en «lady».
For å være helt ærlig, virker det å gå inn i lady-rollen som et gørrkjedelig prosjekt på denne leseren. Så jeg fortsatte med å heie på Scouts røffe opptreden, i håp om at hun skulle få et mer interessant liv enn det den typiske ladyen var tiltenkt. Så langt fram i tid går ikke Lee, men håpe kan man alltid.

Svarte og hvite
At det er raseproblematikken som har gjort boka kjent,  er det lite tvil om. Det er rettsaken mot Tom Robinson som er den største begivenheten i denne fortellingen. Flere av hendelsene refereres til som før eller etter denne rettsaken. Bokas starter også med en indirekte henvisning til saken, når det fortelles at Jem pådro seg et alvorlig albue-brudd:

When he was nearly thirteen, my brother Jem got his arm badly broken at the elbow.

I denne åpningssetningen ligger nøkkelen til hele historien og venter på en ny generasjon lesere.

Romanen har kommet i norsk oversettelse, første gang i 1961, året etter at boka ble utgitt i USA. Siden har den kommet i flere nye utgaver, siste gang på norsk i 2012.