Fullsatt Tønes-seminar i Oslo
Tekst & foto: Henrik Teigøyen
Varsellampene til Billettservice lyste gult på konsertdagen. Før helga hadde avisene gitt Sån av Salve toppkarakterer og overgått hverandre i å lovprise elektrikeren fra Sokndal kommune.
Lillebroren til Rockefeller, John Dee, er utsolgt når dørene åpnes. På vei fra inngangen til baren snapper vi opp «Egersund» i fem forskjellige samtaler. Det er mange som vil dele han med resten av landet. NRK-profil Rune Nilson omtalte han som «Gud i Sokndal, Jesus i Egersund(…) og verdensstjerne i Rogaland»
Noen minutter over halv ti går Frank Tønnesen på scena. Med seg har han Erlend Aasland, Arne Andersen, Gaute Tengesdal og Kjell Gudmestad.
Konserten åpnes med en av de mer melakolske låtene i repertoaret til Tønes, Et godt aua, fra det nye albumet Sån av Salve. Videre får vi låter som Bjørnar Vigeland, den omreisende foredragsholderen som underviser i bruk og behandling av kniver. Brillefutteralet, hvor han har lånt tema fra All along the Watchtower. Vi blir servert singelen Eg går og legge meg fra nye skiva, som får temperaturen i salen til å overstige 30 grader. Og når Tønes sier fra om at noen bør kanskje tenke på å sette opp et vindu vet vi ikke sikkert om det er han sjøl som ønsker det, eller om han er en av figurene i låtene hans. Mellom disse låtene som får fram smilet og latteren blant publikum får vi høre de mer mørke godbitene Velkommen heim og Lyset. Slik en god revy skal balansere de muntre med det mer alvorlige er også Tønes’ konsert bygd opp på på samme måte. Han behersker begge deler til det fulle.
Selv om Tønes er et nytt bekjentskap for mange frammøtte er det ingen fersk Idol-deltager med startnummer på bringa som har gått videre til Oslo. Det er en mann med sju soloalbum, Spelemannsnominasjon, revyforfatter, mangeårig artist og med flere spillejobber i uka. Det merkes gjennom timingen i vitsene og tekstene hans. Hovedstadsavisene trekker paraleller til Lars Lillo-Stenberg, en referanse de fleste Oslofolk tar, men det er ingen rettferdig karakeristikk av Tønes. Han er en unik stemme i norsk visekunst. Artisten kan kanskje best beskrives på sitt eget talemål: Han er løyen.
Andre Løyning, journalist i Klassekampen og saftblander i bloggen Saftflaske tok denne videoen sammen med Lars Kristian Larsen under låta Sånn koga eg:
Med suksessen Tønes opplever i disse dager kan han trygt si opp den lave stillingsprosenten som elektriker og leve av musikertilværelsen. Kanskje er det gjennom jobben som elektriker han har møtt alle disse karakterene som han blåser liv i gjennom låtene sine. Han gjør det nok lurt i å fortsette, slik at han får brukt sin skarpe observasjonsevne og skrive gode låter.
Vi håper Tønes besøker Oslo igjen, men vi innser at vi ikke får se han på en så intim scene neste gang han entrer hovedstaden.
Jeg visste ikke at Tønes var en elektriker! Haha … En elektriker med multitalent 🙂 Han hiver nok etter en karriere som musiker fordi han er dritt lei av å bo i Sokndal. Han må bare vekk! Sokndal er et pitte-lite sted inn i fjellheimen i Rogaland om ikke jeg tar feil. Ønsker han lykke til!
Nasjonal anerkjennelse betyr åpenbart at det er noe en får hvis en har suksess på konsert i Oslo. Morsomt. Tønes har i flere år vært godt kjent i store deler av landet, i den tiden hvor Oslo-folk nå omtaler ham som «en godt bevart lokal hemmelighet».
Går det an å bli mer provinsiell enn å ikke se lenger enn fram til innsiden av sine egne brilleglass?
Anmelderen er fra Vinstra i Gudbrandsdalen. I så fall har Tønes vært en godt bevrat hemelighet for både Oslo-folk og Vinstra-folk. Tviler på at det er de eneste. Vi hadde ikke hørt all verden om han i Lørenskog heller. Nå når vi har blitt «kjent», dveler vi ikke mer med fortida, vi bare nyter.
Oslofolk er kanskje de mest provinsielle, mest norske og minst internasjonalt orienterte i hele landet, men det er gammelt nytt