Søk Meny Lukk
Lukk
Av: Stian Bjørnsson Hope Anmeldelser 22. august 2014

Slint – en reaksjon til den tradisjonelle rocken

Slint ble mer eller mindre oversett i deres korte levetid tidlig på 90-tallet, men banet vei for det som senere skulle bli kalt post-rock.
Av: Stian Bjørnsson Hope

Post-rock beskrives ofte som en reaksjon til den tradisjonelle rocken, det var ikke lenger mulig å gjøre opprør innen de rammene rocken representerte, rocken ville aldri greie å bryte med utslitte formler og tomme macho-holdninger. I stedet for å være opptatt av melodiøse hooks og sangstrukturer, er post-rockerne mer opptatt av ren lyd og tekstur, og det var ikke uvanlig med lange instrumentelle partier.

Slint var kanskje ikke så opptatt av å definere hva de drev på med selv, selve post-rock betegnelsen kom først noen år senere, når forfatter Simon Reynolds skulle beskrive Bark Psychosis-albumet Hex i 1994. Men det var tydelig at Slint fra begynnelsen var opptatt av å gjøre noe helt annet enn alle andre.

I forbindelse med innspillingen av Spiderland (1991) sier trommeslager Britt Walford i dokumentaren Breadcrumb Trail, at han var lei rock’n’roll i en alder av 11 år, og etter å ha spilt i punkebandet Squirrel Bait, med Slint vokalist Brian McMahan, syntes han hardcore punk etter kort tid ble forutsigbart og kjedelig. McMahan på sin side uttalte: «Vi trodde vi kunne lage et album med samme styrke og overlevelseskraft som AC/DCs High Voltage, Neil Youngs On the Beach eller Philip Glass’ Mishima soundtrack. Vi var naive nok til å tro at vi kunne gjøre noe som rystet hele verden» (min oversettelse, journ.anm.).

Sporene hadde vært tydelige på det Albini-produserte debutalbumet Tweez (1989), med harde gitarlyder, skiftende rytmer, lydeffekter, biter av dialoger og spoken word i stedet for synging, liknet det ikke på noe annet. Men det var på Spiderland Slint for alvor fant seg selv og perfeksjonerte lydbildet. Britt Walford, Brian McMahan, Todd Brashear og David Pajo var bare i 20-årene under innspillingen, men de hadde øvd sammen i timesvis i 4-5 år, så de var for lengst erfarne og dyktige musikere.

 

 

Spiderland er en mørk og urovekkende plate, med jagende, skiftende rytmer og ekstreme volumforandringer. Det bygges ofte opp en spenning, du sitter og venter på at det skal brake løs, men det er ikke alltid det gjør det, og når det først skjer, er det både sjokkarta og forløsende. Tekstene blir ofte fremført småmumlende og hviskende, så det kan være vanskelig å høre hva McMahan synger av og til, men sørg for å ha tekstene tilgjengelig, de har høy litterær verdi i seg selv.

Låten Don, Aman åpner med strofen: «Don stepped outside», og vi er med ett dratt inn i historien om Don som forlater en fest, vandrer rundt og føler seg ensom og sosialt utilpass. His friends stare/With eyes, like the heads of nails, lyder det kaldt senere. Hele låten er som en liten novelle, stappet med følelsen av tomhet, fremmedgjøring og angst. Noe som underbygges helt fantastisk musikalsk sett, der det etter et langt og rolig parti på nærmere fire og ett halvt minutt plutselig braker løs med brølende og truende gitarer. Skummelt og vakkert på en gang.

«I miss you», vrenger vokalist Brian McMahan ut av seg mot slutten av det siste sporet, God Morning, Captain. Gudene vet hva som matret fyren, men han løp visstnok rett ut på do og kastet opp like etter opptaket. Det er for øvrig et primalskrik fylt med så mye smerte og sårhet at det gir meg ståpels og frysninger langt inn i sjelen.

Det har alltid vært noe mytologiserende rundt Slint og Spiderland, og siden de ble oppløst før den offisielle utgivelsen av plata, ble det aldri gitt noen intervjuer heller. Noe som selvfølgelig har bidratt sterkt til mytologiseringen. Men det som i alle fall blir bekreftet i filmen Breadcrumb Trail, er at Brian McMahan la seg inn på psykiatrisk sykehus like etter plateinnspillingen, han oppgir ikke helt hvorfor, men det skinner tydelig igjennom at han og de andre i gruppa tok ut alt de hadde av krefter, spesielt på God Morning, Captain.

 

 

Albumet ble spilt inn på litt over en helg, for det meste live, og mange av tekstene ble skrevet ned i siste liten i studio. Det er bare seks låter på albumet, men alle sangene varer over 5 minutter, med Washer på nesten 9 minutter som den lengste, det kommer altså raskt opp i vanlig albumlengde. Det er ikke et eneste svakt spor på plata, til og med instrumentallåten For Dinner… rager høyt, men det er åpningssporet Breadcrumb Trail, Don, Aman og God Morning, Captain som gjør størst inntrykk. Det skyldes nok i stor grad at tekstene er så gode, små mystiske fortellinger med en uhyggelig stemning eller situasjon som bakteppe, som f.eks. her fra Breadcrumb Trail: «The ticket-taker smiles, and the last car is ready/Who told you that you could leave?»

Produsent Brian Paulson, kjent for live-innspilling og få tagninger skal ha sagt: «It was weird while I was doing [Spiderland] because I remember sitting there, and I just knew there was something about it. I’ve never heard anything like this. I’m really digging this but it’s really fucking weird».

Spiderland ble reutgitt i mai i år (2014, red. anm.), men der coverbildet til kompis Will Oldham preget originalen, er det på den ekslusive boksutgaven bare bilde av et tomt vannspeil. Mystisk? Spiderland er uansett et mesterverk!

 

slintbg3

 

Slint ble som nevnt oppløst like før Spiderland ble sluppet. Bandmedlemmene spilte videre i Tortoise, The Breeders, Palace, The For Carnation, Papa M, Evergreen, Interpol og Yeah Yeah Yeahs. I 2005 ble Slint gjenforent for å headline All Tomorrow’s Parties festival i Camber Sands, England, etterfulgt av turné. I 2007 spilte Slint hele Spiderland på konserter i Europa og Pitchfork Music Festival i Chicago. I 2013 co-headlinet de den siste All Tomorrow’s Parties weekend i Camber Sands.

Saken er oppdater 3. april 2017.

 

Her kan du søke etter og låne utgivelser  i Deichmans katalog

 

Sjekk også:

Youth Pictures of Florence Henderson – 5 om bøker og musikk

Plateanmeldelse: Mayflower Madame «Observed in a Dream»

This Heat – en varslet atomkrig

Plateanmeldelse: Pyke – «Detox»

Sandermosen Emofestival med fokus på mishandlingen av emo-sjangeren

One Track Minds – topper det hele med en liten dæsj postrock fra like over århundreskiftet

Plateanmeldelse: The Sideways – «The Sideways»

Singelanmeldelse med video: Mayflower Madame «Weightless»

Maud – med innslag av shoegazing og eksperimentell post-rock

Anmeldelse av Popface sin EP «Calling Back/Falling Back»

Singelpremiere: Monograf – «Horde»

Singelanmeldelse: Spielbergs – «Ghost Boy»

Konsert med SVK og Spurv på Deichmanske bibliotek, Grünerløkka

De amerikanske post-rockerne Caspian har arbeidet fram et storslått album

Albumanbefaling: The Big Almost – Mouth

En småsurrealistisk reise akkompagnert av instrumental rocka post-rock med psykedelia-ambiente undertoner

Caves of Steel er et norsk instrumental/post-rock band

Liker du Godspeed you! Black Emperor og Sigur Rós? Hvis ja, bør Spurv falle i smak

Når post-rock-elementer favnes inn av drømmende pop

Signals komposisjon har flere likhetstrekk med band som Godspeed… eller Sigur Rós

Dette bandet er langt fra å spinne seg fast i post-rockens mange cliché spor

Avant/post-rock inkorporert avantgarde-jazz-elementer

Liv, død og intethet

Episk, storslått og stemningsfullt

Schizofren post-rock

Postrock-Askepott jul

Post-postrock: Youth Pictures of Florence Henderson – But Now You Know

Thuja minner tidvis også om enkelte band innen postrock-sjangeren

Deafheaven drar inn både postrock og shoegaze

Svenske Yamon Yamon spiller indierock/postrock

Albumanbefaling: Mogwai – Hardcore Will Never Die, But You Will

Sandnes bibliotek velger årets beste hardrock (2014!)

 

Interpol – 15 år senere

Albumet er mikset av John McEntire fra Tortoise og Alexander von Mehren

Anbefaling: Alexander von Mehrens flinkis-film-pop

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Abonner

Oppgi din e-postadresse for å abonnere på dette nettstedet og motta varsler om nye innlegg via e-post.