Søk Meny Lukk
Lukk
Av: Victor Josefsen Anbefalinger 10. desember 2014

Anbefaling: The Raveonettes

The-Raveonettes-front
The Raveonettes får ikke like mange spaltemetre som tidligere, i hvert fall ikke i Norge, men du bør ikke overse dem av den grunn. Danskene har fortsatt mye å by på!

Tekst: Victor Josefsen

The Raveonettes fikk tastaturene til nyhetshungrige musikkskribenter til å gløde for godt og vel 12 år siden, da de introduserte sin dogmerock, inspirert av Lars von Trier. Og enda sterkere influert av The Jesus and Mary Chain slapp de det overbevisende minialbumet Whip It On i 2002.

 

The_Raveonettes-Whip_It_On-Frontal

 

 

På albumet Chain Gang of Love (2003) gikk de atter en gang The Jesus and Mary Chain i næringa, der feedbackstøy omfavner sixties girlgroup i fri utfoldelse, med Blondie liggende på lur under det hele.

 

The Raveonettes-Chain Gang of Love bruk

 

 

 

 

Etter tre års albumdvale (etter Pretty in Black) fant duoen igjen gnisten på Lust Lust Lust (2008), med mørke, filmatiske stemninger, tidvis noisy, som kunne ha vært soundtrack på Lost in Translation.

 

 

Den danske Debbie Harry-protegeen Sharin Foo (som også har svingt pennen som motejournalist og blogger) og Sune Rose Wagner leverer stilsikker musikk som det slår gnister av på oppfølgeren, den mer clean-produserte In and Out of Control (2009). Duoen gir oss rock som både glir ned på høykant som sukkertøy og brenner som en god whisky. Slenger du på en stor dose sexy og en håndfull coolness, så har du cocktailen for The Raveonettes anno 2009.

 

raveonettes-in-out-control bruk

 

 

 

 

De videreførte de mørke, filmatiske stemningene fra Lust Lust Lust på mer nedtonete Raven in the Grave fra 2011. Uttrykket er blitt beskrevet som ”David Lynchs versjon av det pene og rene femtitallet, men med en understrøm av det skitne og mørke”.

 

raven bruk

 

 

 

For en del år siden så jeg The Raveonettes live under moteuken i København. Der sto danskene for prima soundtrack til modeller som skred ned catwalken, da Levi’s lanserte den rocka Blue-kolleksjonen. Musikken passet som hånd i hanske til kolleksjonen. Spoken word og Velvet Undergroundske storbystemninger akkompagnerte en kolleksjon skreddersydd for unge rebeller. Duoen fikk heller ikke den gang, som nå, like mange spaltemetre som tidligere – siden de ikke lengre er regnet som The Next Big Thing. Men, du bør ikke overse dem av den grunn, de har fortsatt mye å by på, som f.eks. albumet Observator fra 2012.

 

observator-raveonettes16-1024x1024

 

 

For, som jeg allerede har nevnt, på sitt beste gir duoen oss rock som både glir ned på høykant som sukkertøy og brenner som en god whisky. Og slenger du på en stor dose håndfull coolness, så har du cocktailen for The Raveonettes, om vi nå snakker 2002 eller 2014. Og det blir ikke for mye av det samme/gode, noe som i utgangspunktet skulle bety gjentakelser til det kjedsommelige, for The Raveonettes tar det igjen på kule grep, og overrasker ofte fra skive til skive, samtidig som de har skapt sitt eget lett gjenkjennelige univers.

The Raveonettes har dog aldri brydd seg så mye om å være nyskapende, de vil rett og slett lage gode låter, og i så måte er oppdraget mer en vel utført i løpet av alle årene de har eksistert.

Mine tre ultimate The Raveonettes-favoritter er: Whip It On (2002), Chain Gang of Love (2003) og In and Out of Control (2009).

 

Her følger hele saka i et jafs:

The-Raveonettes-front

The Raveonettes får ikke like mange spaltemetre som tidligere, i hvert fall ikke i Norge, men du bør ikke overse dem av den grunn. Danskene har fortsatt mye å by på!

Tekst: Victor Josefsen

The Raveonettes fikk tastaturene til nyhetshungrige musikkskribenter til å gløde for godt og vel 12 år siden, da de introduserte sin dogmerock, inspirert av Lars von Trier. Og enda sterkere influert av The Jesus and Mary Chain slapp de det overbevisende minialbumet Whip It On i 2002.
På albumet Chain Gang of Love (2003) gikk de atter en gang The Jesus and Mary Chain i næringa, der feedbackstøy omfavner sixties girlgroup i fri utfoldelse, med Blondie liggende på lur under det hele.

Etter tre års albumdvale (etter Pretty in Black) fant duoen igjen gnisten på Lust Lust Lust (2008) med mørke, filmatiske stemninger, tidvis noisy, som kunne ha vært soundtrack på Lost in Translation. De videreførte de mørke, filmatiske stemningene fra Lust Lust Lust på mer nedtonete Raven in the Grave fra 2011. Uttrykket er blitt beskrevet som ”David Lynchs versjon av det pene og rene femtitallet, men med en understrøm av det skitne og mørke”.

Den danske Debbie Harry-protegeen Sharin Foo (som også har svingt pennen som motejournalist og blogger) og Sune Rose Wagner leverer stilsikker musikk som det slår gnister av på oppfølgeren, den mer clean-produserte In and Out of Control (2009). Duoen gir oss rock som både glir ned på høykant som sukkertøy og brenner som en god whisky. Slenger du på en stor dose sexy og en håndfull coolness, så har du cocktailen for The Raveonettes anno 2009.

For en del år siden så jeg The Raveonettes live under moteuken i København. Der sto danskene for prima soundtrack til modeller som skred ned catwalken, da Levi’s lanserte den rocka Blue-kolleksjonen. Musikken passet som hånd i hanske til kolleksjonen. Spoken word og Velvet Undergroundske storbystemninger akkompagnerte en kolleksjon skreddersydd for unge rebeller. Duoen fikk heller ikke den gang, som nå, like mange spaltemetre som tidligere – siden de ikke lengre er regnet som The Next Big Thing. Men, du bør ikke overse dem av den grunn, de har fortsatt mye å by på, som f.eks. albumet Observator fra 2012.

For, som jeg allerede har nevnt, på sitt beste gir duoen gir oss rock som både glir ned på høykant som sukkertøy og brenner som en god whisky. Og slenger du på en stor dose håndfull coolness, så har du cocktailen for The Raveonettes, om vi nå snakker 2002 eller 2014. Og det blir ikke for mye av det samme/gode, noe som i utgangspunktet skulle bety gjentakelser til det kjedsommelige, for The Raveonettes tar det igjen på kule grep, og overrasker ofte fra skive til skive, samtidig som de har skapt sitt eget lett gjenkjennelige univers.

The Raveonettes har dog aldri brydd seg så mye om å være nyskapende, de vil rett og slett lage gode låter, og i så måte er oppdraget mer en vel utført i løpet av alle årene de har eksistert.

Mine tre ultimate The Raveonettes-favoritter er: Whip It On (2002), Chain Gang of Love (2003) og In and Out of Control (2009).

 

 

 

 

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Abonner

Oppgi din e-postadresse for å abonnere på dette nettstedet og motta varsler om nye innlegg via e-post.

Bli med blant 5 andre abonnenter