Søk Meny Lukk
Lukk
Av: larsjunge Anmeldelser 13. november 2015

Dungen (SE). Blå 12.11.2015.

Dungen – hvor ble det av dem i alt mylderet? I disse dager må man smi mens jernet er varmt. Man kan ikke ta seg tid til å skru på en plate i årevis og forvente at publikum skal sitte med hendene i fanget og vente. Eller?

Det svenske retro-rockeorkesteret Dungen, med multiinstrumentalisten Gustav Ejstes i sentrum, satte nisjerockverden på hodet med albumet ”Ta det lungt” i 2004. Det en gang toneangivende nettstedet Pitchfork.com holdt på å dåne i ren begeistring og klinte til med 9,3 i anmeldelsen, og slik gikk det til at en svenskspråklig plate presterte å bli utsolgt i USA (ganske sikker på disse fakta, men vet ikke om det holder i retten. Google it yourself). Utsolgt turné og topp stemning. Undertegnede så dem på Hulen i Bergen i 2004 og simpelthen elsket dem for den rent tekniske utførelsen, samt deres uimotståelige meloditeft (strengt tatt en sjelden kombinasjon).

Dungen fortsatte å lage esoterisk, psykedelisk poprock med prog og svenske folketoner i svingene. De turnerte verden rundt helt til ”Skit i alt” i 2010. Så ble det tyst. Som i graven. Eller det vil si, Ejstes deltok i enkelte prosjekter som å spille fløyte på en av Wolfmothers plater og fokuserte på det svenske bandet Amason (som skal spille på Rockefeller i Oslo 10.12.2015.). Sologitaristen, den norskættede Reinert Fiske har dukket opp i ulike norske bandkonstellasjoner og spilt med sågar Motorpsycho og Elephant9, i tillegg til sitt eget prosjekt, det ublygt titulerte The Amazing.

Nå i høst kom altså endelig ”Allas sak”. Fem år har gått siden forrige plate. Fem år er en lang kunstpause i disse ”content”-hungrige tider. Og de spiller på Blå. Ikke Rockefeller, eller Sentrum scene, eller Parkteatret (der de spilte forrige gang undertegnede så dem). Men altså lille Blå. Sånn går det. Det er jo for så vidt alltid hyggelig med en intimkonsert, selv om de helt sikkert kunne fyllt et større lokale.

Klokken 22.40 trekkes sceneteppet til sides, og der står de, langhårete, kledd i kjortler og setter i gang med en løs og utforskende instrumental i tung 70-talls ånd. Ejstes sitter ved et slags miniflygel og spiller åpne korder med pedalene trykket til bunns. Deretter tryller de i gang åpningskuttet på den nye platen “Allas sak”, som ble sluppet for noen uker siden. Lille blå er utsolgt og røffly 400 mennesker er stimlet sammen i det nedslitte lokalet ved Akerselven.. Bass, trommer og piano legger grunnlaget for de fleste låtene – og med norskættede Reine Fiskes sologitar liggende over de vakre melodilinjene som krydder. Reines gitarspill er presist og virtouost som Wilcos Nels Cline (for å bruke en kontemporær sammenligning). Lakken på Stratocasteren hans er helt nedslitt, og utifra hvor bra det låter er det Reine selv som har slitt den ut. Han har neppe kjøpt en “road worn” gitar, velger vi å tro. Trommis Johan Holmegards lynkjappe løp over tammene er lett gjenkjennelige.

Dungen spiller en god blanding av nye og gamle låter. I begynnelsen snakker Ejstes engelsk mellom låtene, men publikum protestrerer og Fiske opplyser om at han blir forstått dersom han snakker norsk, så da slår han gudskjelov over. Enkelte av de gamle låtene som for eksempel “Det tar tid”, fra deres potensielt beste album, “4” fra  2008, blir pakket inn i en ny, løsere språkdrakt. Låtene er såpass gjenkjennelige at det nye uttrykket kjennes forfriskende. Noen av låtene fremføres helt akustisk med håndtrommer og tolvstrengs kassegitar. Etter hvert trekker omsider Ejstes frem tverrfløyten. I begynnelsen har han vett nok til å bli sittende på pianokrakken og spille slik at publikum slipper å få “jazz flute” assosiasjoner fra Anchorman. Men etter hvert som han blir varm i trøyen og drar i gang det kuleste kuttet på den nye platen, “Franks kaktus”, reiser han seg fra krakken og spiller stående. Det er noe eget ved tverrføyte i en rockesetting. Tankene går hen til Jethro Tull (uten å ha opplevd dem), men det er sjelden å oppleve tverrfløyte i dag.

Dungen fortsetter med klassikere som “Festival” fra “Ta det lungt” (2004) og jammer avgårde, men de fleste låtene bikker heldigvis sjelden fem minutter. De tar mer hensyn til popelementene enn til de mer proggete arangementene.

Det er torsdag, og hippe, svenske rockeorkester på norgesbesøk tar selvfølgelig ikke hensyn til at anmeldere skal på tidligvakt i kommunal sektor neste dag, så undertegnede tar hatten og går før de er ferdigspilte. Sånn har de blitt. Alt i alt så disker Dungen opp med kyndig retro-rock denne kvelden. Var det verdt fem års ventetid? Tja. Tross alt er det ingen andre som låter som dem, men de har egentlig ikke videreutviklet utrykket nevneverdig. Uansett var det et hyggelig gjenhør.   Lars Junge

 

Dungen, Blå 12.11.2015 Dungen, Blå 12.11.2015
Foto: Lars Junge (Beklager crap kvalitet…)

 

Sjekk også:

Øya 2015: Amason

By:Larm 2015 – The Amazing

Elephant9 overbeviste på by:Larm – Sjekk bildene!
Elephant9 med Reine Fiske tråkker deg flat mens du bønnfaller om mer

Motorpsycho på Teknisk Museum
Motorpsycho på Rockefeller – De har alltid vært bra!
Motorpsycho fremfører «Blissard» på Pstereo 2013
Jeg er forelsket i Motorpsycho, igjen

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Abonner

Oppgi din e-postadresse for å abonnere på dette nettstedet og motta varsler om nye innlegg via e-post.

Bli med blant 10 andre abonnenter