Søk Meny Lukk
Lukk
Av: larsjunge Anmeldelser 12. mai 2016

Plateanmeldelse: Building Instrument – «Kem som kan å leve»

Artist: Building Instrument

Album: «Kem som kan å leve» (2016)

Plateselskap: Hubro

4

Tekst: Lars Junge

Så vidt meg bekjent er ikke denne platen en hyllest til Kine Hellebusts “Det hainnle om å leve”, selv om tittelen tematisk har en fellesnevner.
Marie Kvien Brunvoll snakker tilsynelatende en særs lokal og sprø Molde-dialekt, og slik det fremstår for mine ører så høres det nesten mer ut som et tullespråk/alvespråk à la Sigur Rós enn en faktisk dialekt. I det hele tatt låter det ganske islandsk dette her. Det høres ut som om det ligger et digert ullteppe over hele produksjonen. Det låter lunt og varmt. Ingen direkte skarpe lyder kommer ut gjennom dette teppet.

Building Instrument spiller drømmepop, bokstavlig talt. Ved første gjennomlytting sovnet jeg som en stein. Til mitt forsvar hadde jeg stått opp kl. 06.00 en søndag morgen, lagd sveler og spist et lass av disse da jeg satte på «Kem som kan å leve» første gangen. Men det skal sies, at jeg ble lullet i søvn på en særdeles behagelig måte, av fløyelsmyke synthesizere, dynamiske trommer og organiske lyder generelt.
Platen er spilt inn live på Hennie Onstad Kunstsenter, og siden mastret av Jørgen Træens ultrakyndige hender i Duper studio i Bergen.

Kvien Brunvoll er ingen novise i musikknorge. Bugge Wesseltoft har lagt sin elsk på henne og gav ut debutplaten hennes, som for øvrig ble plukket opp av den bejublede DJ’en Ricardo Villalobos som remixet en av låtene derfra. Trommisen i Building Instrument spiller også i Electric Eye, samt Jose Gonzales herlige sideprosjekt, Junip. Habile folk her altså.

Kvien Brunvolls stemme er til forveksling ganske lik Ane Bruns stemme. Men da naturligvis i et mye smalere uttrykk enn nevnte Brun. Stemmen kan tidvis også minne litt om Stina Nordenstam? Hun har samme kontroll på stemmen i alle fall. Nok sammenligninger.Tekstene hennes er ganske mørke og snurrige. Diksjonene er såpass hensynsløs/kunstnerisk at man av og til altså ikke fatter at det er norsk som er språket. Vokalen ligger også ganske langt bak i lydbildet, og det er nesten umulig å oppfatte hva hun faktisk sier. Det er nok også poenget, men på forrige plate, den selvtitulerte fra 2014, der ligger vokalen lenger fremme i miksen og det er vesentlig lettere å oppfatte hva hun sier.

«Kem som kan å leve» låter særs organisk. Varme jordfarger dukker opp for mitt indre øye. Ikke overraskende er det ingen hits på denne platen. De færreste av låtene ville fungert på “VG-lista Live”, for å si det sånn. Noen av låtene kunne dog fungert på “Der ingen skulle tru at nokon kunne bu”.
Smalt, kyndig og kult. Tommel opp.

 

 

 

Her kan du søke etter og låne utgivelser, noter og bøker i Deichmans katalog

 

Sjekk også

Building Instrument på Gut Feelings 2014 & intervju

Et band som kanskje egentlig ikke vil ha oppmerksomhet?

One Response to Plateanmeldelse: Building Instrument – «Kem som kan å leve»

  1. Pingback: Musikkanmeldelse: Building Instrument – «Mangelen min» (2018) – Stemmegaffel

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Abonner

Oppgi din e-postadresse for å abonnere på dette nettstedet og motta varsler om nye innlegg via e-post.