Søk Meny Lukk
Lukk
Av: larsjunge Anmeldelser 17. august 2016

Electric Eye på bassengkanten…

øysteinelectric eye

Tekst og foto: Lars Junge

Deichmans musikkblogg har spikret en avtale om å slå av en prat med Øystein Braut, gitarist i det bejublede norske psych-bandet Electric Eye. Intervjuet skal finne sted i såkalte «mixed zone i backstage området» på Øyafestivalen. Nå som Øya har flyttet til Tøyen betyr det Tøyenbadet.
Øyabåndet mitt med P for presse gjør at jeg kommer meg gjennom to lag med vakter. Inne i «mixed zone» er det virkelig mixed. Her subber den ene bustete rockestjerna etter den andre rundt med en øl i neven og sneip i munnviken. Barn av utøvede artister leker i bassenget, promobabes tar selfies med hverandre mens de sier «pruuune» i kor. Sondre Lerche og Linnéa Myhre svinger innom for å ta seg en pust i bakken. Korpulente turnémanagere står og roper i telefonen mens de bålrøyker sigaretter. Det er topp stemning backstage, og året kunne like gjerne vært 1981 (bortsett fra at hverken Sondre Lerche eller Linnéa Myhre var født da).
Nede på området hører vi at artisten (jo, tegnsettingen skal vitterlig være sånn) er i gang.
Tre timer tidligere har Electric Eye spilt nede i Circus, det store teltet. Braut kommer gående med en tallerken med et enormt stykke ubestemmelig kjøtt (flodhest?) i neven som han prøver å lose inn i munnhulen med spinkelt plastbestikk.
For de fleste norske band er turnésommeren over etter Øyafestivalen. Er det slik for dere også?
– Nei, tvert i mot, for oss er dette faktisk starten. Vi legger ut på Europaturné i september. En to-ukers turné som går til England, Frankrike, Belgia, Nederland, Tyskland og kanskje Spania. Vi skal blant annet spille på Liverpool International Festival of Psychedelia. Deretter kommer vi hjem for å begynne på nytt materiale.

Blir det mye psych-festivaler på dere?
– Ja, det blir jo det, vi blir booket jevnt og trutt. Man blir jo kjent med andre band, det er jo veldig mye de samme bandene som går igjen. Det er jo hyggelig.

Låtene deres klokker ofte inn på 5-10 minutter. Når vet dere at en låt er ferdig?
– Når er det nok liksom? Hehe! Vi tenker faktisk ikke så mye på det. Låtene må liksom få lov til å utvikle seg for at effekten av repetisjon skal få satt seg. Vi jobber jo for så vidt konvensjonelt med vers og refreng, selv om det er mest i forhold til hverandre slik at vi vet hvor vi er i sangene. I live-sammenheng kan det jo gjerne dra litt ut om det er stemning for det. Da gir vi små tegn til hverandre, som for eksempel at jeg hever gitaren opp i luften om vi skal ta en runde til, og den type ting. På forrige plate prøvde vi å variere oppbyggingen av låtene. Vi tenker også på vinylen, men det er først under mastringen da, hvor mye er det plass til på hver side av vinylen og den type ting.

Her skyter jeg inn at jeg har en promo-utgave av Sleeps “Jerusalem” som varer i 63 minutter, og Monster Magnets “Tab” som har en låt som varer i 32 minutter (I de årene jeg livnærte meg som DJ, var det denne låten jeg pleide å sette på når jeg måtte på toalettet).

– Vi spilte på en festival i Portugal sammen med Sleep og skulle gå på etter dem. Klokken var 02 om natten, også skulle de spille ekstranummer. Da dro de en låt som varte over 20 minutter mens vi bare måtte stå og vente bak scenen. Det varte og rakk. Kult band da. Spesielt albumet «Holy Mountain«. The Flaming Lips har en låt som varer i seks timer. Den har jeg hørt i sin helhet. Hørte den på Bergensbanen en gang. Veldig kul låt.

Er dere utstyrsfreaker i bandet?
– Både og, vi er jo selvsagt veldig interessert i finne nye lyder og sånn, men først og fremt i bruksøyemed. Han keyboardisten vår er veldig interessert, men han har studio og jobber hele tiden med å utvikle det.
Jeg tester og kjøper ting for å bruke det, ikke bare for å ha det. Men det er jo gøy da, med nye pedaler og sånn. Nytt utstyr kan jo være veldig revitaliserende. Jeg jobber jo i gitarbutikk.
Men det er viktig å ikke bli for opptatt av detaljer.

De fleste i Electric Eye kommer jo fra Haugesund, men bor i Bergen. Anser dere dere for å være et Bergensband?
– Nei, kan ikke si at vi har tenkt så mye på det. Nå bor jo dessuten jeg i Oslo da, og de andre i Bergen. Det fine med det er jo at vi slipper å øve typ hver tirsdag. Vi øver ikke så mye. Vi spiller inn ting og terper litt på det før turné. Det er kult om materialet ikke sitter for godt før turné, slik at det er litt spennende for oss også. I tillegg blir sangene litt mer åpne for tolkning da. Dessuten er det ikke så vanskelige sanger at de trenger så mye øving.

På Øyakonserten var det vokal på tre av seks låter. Blir det mer eller mindre vokal på låtene i fremtiden?
– Det blir i alle fall ikke mer, men om det passer inn så legger vi på vokal. Noen sanger er slik at man merker at her må det inn noe annet. Man merker når det trengs. Men når det er sagt så består jo hele bandet av gitarister. Det er ingen som liker å synge.

Kan du nevne tre inspirasjonskilder som alle bandet kan enes om?
Motorpsycho
Can
J.J. Cale

Et flåsespørsmål til slutt: Hvor mange i bandet har en fungerende kassettspiller?
– Hehe du tenker på den nye live-kassetten vår? Jeg tror eller vet at Anders har i alle fall en i studioet sitt, men vi andre må vel fikse oss noen gamle walkmen eller noe.
 

Les også:
Øya 2016 – Electric Eye
Plateanmeldelse: Electric Eye – Live at Blå
Platemeldelse: Electric Eye “Different Sun”
by:Larm 2016 – Electric Eye
Oslo Psych Fest 2015: Electric Eye
Mer om Electric Eye

 

Konsertplakater fra 25 år med Motorpsycho
Motorpsycho på Rockefeller - de har alltid vært bra.
Motorpsycho – Supersonic Scientists.
Jeg er forelsket i Motorpsycho, igjen.
Motorpsycho på Teknisk museum.

 

Anbefaling: Can Free Concert 1972 (Film)
 Krautrock – Vilje til eksperimentering
Can – The Lost Tapes

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *